av Ingrid Holøs
Forestillingen er basert på novellen av Charles Dickens. Manus er ved Mike Ockrent og Lynn Ahrens, og musikken er ved Alan Menken. Det er Sven Torneberg som har bearbeidet og oversatt manuset.
Kunstnerisk leder, regissør, koreograf og musikalsk instudering er ved Liv Ragnhild Torneberg og koreografien ved Ingrid Bekkevold Tarebø.
Scenografi, grafisk design og videoanimasjoner: Lilja Neergaard
Kulisseansvarlig: Tiny Moland
Rekvisittansvarlig: Eva Tangen
Kostymedesign: Brit Torill Gutbier
Maske: Mia Moland og Wenche Ragnhild Syversen
Lysdesign og tekniker: Kolia Coullet
Lydtekniker: Gergely Vikár
«Darkness is cheap, and Scrooge liked it.» – Ebenezer Scrooge
Scenario spiller A Christmas Carol som musikal på Kolben kulturhus i disse dager. Jeg var der torsdag 20. november, og for en opplevelse det var. Det var rett og slett en fest av en forestilling, med stor variasjon og bredde. Av dans var vi innom polonese, boogie woogie, tåspissdans, vals og mange flere, samtidig som det føltes tidsriktig.
Kostymene var svært godt gjennomført, og scenografien likedan. Forestillingen fløt organisk, og det var stadig masse detaljer og sidespill man kunne følge med på. Ensemblet mestret balansegangen det er å lage liv på scenen, uten å stjele fokus fra hovedrollen og historien. Karakterene i ensemblet virket gjennomtenkt og gjennomført. De hadde bygget opp relasjoner til hverandre, og bakgrunnshistoriene levde videre fra scene til scene.
«Dette er en fest av en forestilling!»
Regissøren til denne gruppen har et svært godt øye for bruk av scenerommet. Hvordan fordele skuespillerne rundt for å skape spenning i bildet, skape dybde og variasjon. Dette er for eksempel tydelig i hvordan det er løst med å åpne scenebildet her.
Samarbeidet mellom scenografi og regi fungerer godt, et eksempel er når Scrooge har nettopp blitt emosjonelt påvirket av en liten jente, som synger morens sang. Denne fanger han i en følelsesstorm, illustrert av at alle på scenen virvler rundt han som en virvelvind. Før en gutt “faller”, bildet fryser, og vi ser rett inn på Scrooge, til tross for at det er en haug med folk foran ham.
Regissøren har balansert svært godt når det skal skje masse, når vi trenger stillhet, når det skal være fullt, og når det må være tomt. Dette samarbeidet mellom regi og scenografi har ført til et svært godt og funksjonelt resultat. Lysbruken er så intensjonell at jeg sitter og gliser av det. Den løfter emosjonene på scenen og følger Ebenezer Scrooge sin reise hele veien. Scenografien glir sømløst og effektivt ut og inn av scenene, med smarte løsninger som gir god variasjon.
«Regissøren til denne gruppen har et svært godt øye for bruk av scenerommet.»
I tillegg til den fysiske scenografien bruker de digitale kulisser og projeksjon. Dette fungerer for meg bare 50% av tiden. Det er veldig effektivt for å skape en levende peis på scenen, tiden som går, og soverommet til Scrooge. Men så blir det brukt til å varsle ankomsten til spøkelset til Marley. Hvor vi får se kisten hans bli trillet på en båre, over murveggen. Dette blir for meg rart, og krasjer med det fantastiske møtet vi får med spøkelset rett etter. Tror det ville vært like effektivt med kun stemmebruk her.
Senere har de også med gravlunden hvor Scrooge skal bli begravet. Dette er en svært god scene, med flott scenografi og nydelig spill. Men så blir alt dette tatt vekk og vi står igjen på en tom scene hvor gravsteinen blir projisert opp på veggen, og navnet hans blir avslørt. Dette føles som et brudd i den virkeligheten vi er i. Scenografen deres er så dyktig, at jeg tror de hadde klart å lage noe i den virkelige scenografien. Den kunne godt stått igjen alene på scenen, hvis man ønsket den effekten. Jeg tror også det kunne hjulpet hovedrollen og ha noe fysisk å forholde seg til her.
Apropos stykkets hovedrolle, der skulle jeg gjerne sett at regi hadde jobbet enda mer med større buer og til tider noe større reaksjoner. Det er også noe spill som forsvinner innover, istedenfor å løftes ut til publikum. For det er ikke alltid helt samsvar mellom hvilke ord som blir sagt og hvordan skuespillerne oppfører seg og interagerer. Dette gjelder kanskje særlig i etableringen av Scrooge, og når han møter spøkelset Marley første gang.
«Jeg skulle gjerne sett at regi hadde jobbet enda mer med større buer og til tider noe større reaksjoner.»
I starten blir han jo portrettert som en ubehagelig, kynisk mann uten sympati. Dette spiller han godt. Men ensemblet spiller flere ganger at de blir redde for han, men han virker ikke spesielt sint eller farlig. Bare som en sur og bitter mann.
Jeg opplever at alle egentlig spiller gode roller her, men at de ikke er helt samkjørte på hvilket narrativ de egentlig portretterer. For eksempel når Ebeneezer Scrooge møter spøkelset til Marley. Da blir han naturlig nok redd, for så å løsne litt opp. Fordi de var jo tross alt venner, og han begynner å tulle litt med han. Flott. En ny side av Scrooge. Da blir Marley sint, og Scrooge blir redd igjen, men da begynner han jammen å tøyse igjen, samtidig som han ligger å gjemmer seg med hodet i hendene på gulvet. Her føler jeg at manus og regi ikke har vært helt i samsvar.
Det samme opplever jeg også noen ganger hos Nåtids-ånden. Jeg skjønner ikke helt hvor jeg har han, for det veksler så kjapt mellom å kjede seg, til at han synes noe er fabelaktig. Jeg får ikke helt tak på om det er tenkt dobbeltspill her eller om det er det at skuespilleren slipper taket i spenningen når det skjer andre ting på scenen. Så det kunne kanskje vært gjort renere. Utenom det er det en fin rolle, med nydelige comic reliefs. Som når den store mannen, med den flotte tenorstemmen løper og roper “Wiiiii!” i lett, lys stemme over scenegulvet.
«Samarbeidet i generasjonene og aldersspennet fungerer godt.»
Savner også til tider litt kraft hos skuespillerne, for noen ganger blir det litt flatt. Dette er hovedsakelig små ting, som en high five hvor håndflatene bare nesten møtes, en skål som bare er illustrert osv. Men det gjør at de mister noen “slag” som kunne fungert som motvekt til alle de lange, myke buene og bevegelsene. Noe handler kanskje om at skuespillerne er litt slitne, og noe tror jeg også ligger mekanisk i lyden, at det ikke er noe særlig volumvariasjon i forestillingen. Dette bidrar til å flate ut opplevelsen noe.
Gruppen er spredd i flere generasjoner, og har et aldersspenn fra 5-77. Dette er et samarbeid som ser ut til å fungere godt. Og det later til at regissøren har gjort et godt arbeid med å fordele roller. Så vidt jeg kan skjønne er alle på scenen under hver forestilling, men at de større birollene er fordelt på to casts, og skuespillerne virker fornøyde og trygge i spill sammen.
De minste trenger ikke å være på scenen hele tiden og har heller kortere scener hvor de er med. De er en svært alvorlig og konsentrert gruppe barn. Et slikt aldersspenn gir også god variasjon i scenebildet og bidrar til at det føles organisk.
Eneste som tok meg ut av denne følelsen var når det kom inn levende pepperkaker. Da må jeg si at de mistet meg litt. De var lagd på baksiden av onepiece drakter, så de bevegde seg også motsatt av forventet. En morsom idé, men opplevde det mer som creepy, og et brudd med resten av scenografien og estetikken. Ville heller sett de fine dansene de gjorde på en annen måte.
«Regissøren balanserer svært godt når det skal skje masse og når vi trenger stillhet.»
Ellers var kostymene flotte. De opplevdes troverdige for tiden, med stor variasjon og gode detaljer. Særlig en av kostymeidéene må jeg skrive om. Det ene spøkelset svevde nemlig magisk over scenen i en stor brudekjole, på Airwheels. Og denne skuespilleren hadde såpass god kontroll, at alt av koreografi ble gjort på den. Koreografien i denne forestillingen var også svært godt gjennomtenkt og gjennomført. To store høydepunkt her var da vi fikk se tåspiss-ballett og da vi var på Mr. og Mrs. Fezziwigs juleball. En full ensemblescene med et nydelig poutpourri av danser.
A Christmas Carol oppleves i det hele tatt som en helstøpt forestilling, hvor det er tydelig at gruppen og de profesjonelle rundt har lagt ned et godt stykke arbeid. Kostymer, scenografi, og lys er helt magisk, og skuespillerne stråler av spilleglede. De synger flott, og jeg satt og koste meg hele forestillingen. Gleder meg til å se dem igjen ved en senere anledning!
Alle foto: Ingrid Holøs
____________________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
