av Karianne Tørnby, redaktør
Manus, sangtekster og melodier: Robin Horsgaard Larsen, Bidrag til manus: Renate Hellberg Kristoffersen, Komponist: Per Myrstad Kringen, Regi: André Klausen, Koreograf: Kine T. Castro Meum, Repetitør: Anders Gleditsch, Lyddesign: Claes Sørum , Lysdesign: Daniel Gangsø, Scenograf: Jarle Hem, Kostymedesign: Elisabeth Seville Lund, Pyroteknikk: Olav Hanto
Sandefjord Teaterforening er en betydelig kulturaktør i Sandefjord, og det er gledelig å se hvordan publikum verdsetter nyskrevet dramatikk. Da Teaternytt besøkte Hjertnes kulturhus, var salen fullsatt av barn, foreldre og besteforeldre som fikk oppleve ekte julemagi fra scenekanten.
En særlig honnør går til Robin Horsgaard Larsen og Renate Hellberg Kristoffersen, som har skrevet manus og dermed gitt amatørteaterfeltet ei ny julefortelling. Dette er viktig. Det norske publikumet er glade i juleforestillinger, men ofte er det de samme historiene som settes opp år etter år. Derfor er det både forfriskende og nødvendig med nye bidrag, og jeg håper flere aktører i feltet lar seg inspirere av dette!
«En særlig honnør går til Robin Horsgaard Larse og Renate Hellberg Kristoffersen, som har skrevet manus og dermed gitt amatørteaterfeltet ei ny julefortelling.»
Forestillinga var en estetiske nytelse, både scenografien og kostymeringa var eksepsjonelt godt gjennomført og ikke minst; delikat for et publikum som kommer dit for å få julestemning. Historia er bygget på det tradisjonelle, norske nisseuniverset, med ett unntak; en nisse som ikke ville være som de andre nissene, og dermed blir skurken i fortellinga.
Karakterene er enkle og tydelige – enten snille, dumme, slemme eller smarte. Dette fungerer godt for det yngre publikumet, men kan virke noe endimensjonalt for det eldre. Julian Juling undertrykker nissen i seg og fremstår derfor som en industriell figur med briller og koffert. Kanskje hadde det vært mer spennende om Julian Juling gjennomgikk ei utvikling, slik Scrooge gjør i A Christmas Carol? I stedet krympes han med nissemagi og legges i et glass – som forøvrig en herlig referanse til Disneyfilmen Kjære, jeg krympet barna.
«Jeg håper flere aktører i amatørteaterfeltet lar seg inspirere av dette!»
Scenene veksler mellom nissenes verden, menneskenes verden og Julian Julings univers, og viser hvordan de forbereder seg til jul på ulike måter. Disse universene knyttes sammen når en nissegutt blir kidnappa av Julian Juling, noe som tvinger nissene til å søke hjelp hos menneskene for å finne ham.
Forestillinga er bygget opp som en tradisjonell musikal, der sangnumrene i stor grad driver handlinga fremover, mens koreografien bidrar til å forsterke de ulike universene. Scenene er gjennomgående korte, og det gis begrensa tid til å etablere karakterer og relasjoner. På mange måter kan forestillingen minne om en film, der handlinga raskt skifter mellom ulike scener. Dette kan gi publikum en noe fragmentert dramaturgisk opplevelse, ettersom fortellinga avbrytes hver gang scenografien må endres. Scenografien er stor og massiv, og omrigging tar tid, noe som tidvis hemmer framdrifta og gir enkelte partier et tablåprega uttrykk.
«Karakterene er enkle og tydelige – enten snille, dumme, slemme eller smarte.»
Forestillinga rommer også ei nydelig kjærlighetshistorie mellom en nisse og et menneske, som kulminerer i en vakker duett. Jeg skulle gjerne sett mer av denne gjennom hele forestillinga, ettersom den fungerer som en viktig motvekt til Julian Julings egosentriske univers, der sjølopptatthet og egenkjærlighet står i sentrum. Kjærligheten mellom dem er både grensesprengende og forbudt, men som publikumer trenger jeg flere anledninger til å tru på den.
Ellers bæres også forestillinga av mye flott musikk og ikke minst sterke sangprestasjoner. Det er en musikalsk reise inn i et univers som byr på spenning, flere overraskelser og ikke minst – ekte julestemning.
Gratulerer til ensemblet og det kunstneriske teamet, som har gitt verden ei ny fortelling! Dere har all grunn til å være stolte.
