skrevet av Ingrid Holøs
Jeg går ut av Lille scene på Kulturverket Flammen og hendene skjelver. Jeg har sett Satelitter på himmelen med Stablo teater og det er det beste jeg har sett på lenge. Litt over en time i livet hvor jeg har blitt dratt gjennom en emosjonell og vakker forestilling om gutten Joni som har et sort hull i magen. En forestilling for ungdom og voksne, spilt av fem voksne skuespillere. Skuespillerne er tatt inn utenifra mens det er regissør Andrine Nilsson og inspisient Christina Dølven som er fra Stablo. Skuespillerne er enten utdannet skuespillere eller gått Drama og teaterkommunikasjon på OsloMET.
«Gruppen har en vanvittig tilstedeværelse i rommet og med hverandre.»

Forestillingen starter med en vakker scene med lys som svever rundt i rommet, ledet av skuespillerne, før det går over til det lysende fjeset til han som spiller Joni. Inne i romhjelmen sin. Gjennom forestillingen hører vi historien om gutten som har et sort hull i magen, og som bare ønsker å bli forstått, hørt, og få reparert det som er galt med han. Den eneste som forstår han er lillesøster. Og inne i magen er stemmene til mor og far.
Gruppen har en vanvittig tilstedeværelse i rommet og med hverandre. De lytter med hele kroppen og har en “Spacial awareness” som passende nok er ut av en annen verden. Det er tydelig at regi har jobbet masse med kroppsspråk, rytme, kontraster og lekenhet. De to barna i stykket, Joni og lillesøster balanserer på akkurat den riktige siden av barnslig uttrykk i kroppen som tydelig uttrykker at de er barn, men som allikevel ikke føles
malplassert i voksenkroppen. Det er en kroppskontroll hos de alle som får meg til å glise.
«Satelitter på himmelen er et veldig bra manus!»

Joni sin karakter har en leken rigiditet ved seg, som så tydelig viser den kampen han er i. Å være et barn som ikke blir forstått av dem rundt ham. Og at han har et hull i magen så stort at han er redd det skal sluke hele verden. Det viser hans ønske om å beskytte dem rundt seg. Som om han konstant prøver å holde alt inne. En sterk annerledeshet som han føler ødelegger verden. De han har rundt seg. At han aldri er bra nok. Hvem er han, hvorfor er han feil og hvorfor har han et sort hull som spiser ordene hans?
Satellitter på himmelen er et veldig bra manus, skrevet av Kristoffer Blindheim Grønskag, som er særdeles godt utført her i Nittedal. Med oppslukende og gjennomgripende musikk og Iydbilder komponert av Martin Korssletten. I originalen er Joni en jente og lillesøster er lillebror. Dette har regissør Andrine Nilsson endret i denne versjonen. Men castet passer perfekt, så det tenkte jeg ikke over før jeg leste manus. Ellers har de holdt seg tett til originalen i dialogen, og man kan se hvordan den har fått innflytelse på formspråket i forestillingen.
«Rollene Gjester, Mor og Far er ofte karikerte og outrerte, men føles allikevel gjenkjennelige og tatt på kornet.»

Formspråket har stor variasjon. Lekenheten til Joni og lillesøster følger oss gjennom stykket. I leken hvor vi går mellom virkelighet og fantasi. En kasse som blir til et romskip, et langt oransje rør som blir til 44 elefanter på månen. En virkelighetsnær absurditet som passer rett inn i barnets fantasi. Brutt med temposkifter på akkurat riktig tidspunkt. Som da Joni viser hvordan han snakker med gulvet, med klærne osv. Frem til han skal til å vise
hvordan han snakker med tallerknene. Da skifter tempo fra full fart til slow motion. Og vi skjønner i den vakre sekvensen med flyvende tallerkner at nå. Nå kommer det til å gå galt. Og det gjør det – i et nytt temposkifte rett etter. Ensemblet bryter inn i tydelige kontraster i Joni og lillesøsters univers.
Rollene Gjester, Mor og Far er ofte karikerte og outrerte, men føles allikevel gjenkjennelige og tatt på kornet. Manuset bruker en del repetisjon og generalisert tekst hos de voksne, som har blitt brukt inn i kroppsspråket til ensemblet på en måte som gjør det til tider svært ubehagelig og marerittaktig, men allikevel virkelighetsnært.
Som for eksempel i scenen hvor far blir sint på Joni:
FAR
Nå er det nok!
Du har å høre etter med én eneste gang!
Jeg er så lei av at du ikke kan høre etter!
Nå skal du høre litt på meg!
Hør etter når jeg snakker til deg, sa jeg!
Nå hører du her et lite øyeblikk!
Og så videre!
Og så videre!
Og så videre!
Et cetera!
Et cetera!
Et cetera!
Og lignende!
Og lignende!
Og lignende!
Utropstegn.
Utrops
tegn
Ut
rops
tegn
Ordene sier ingenting og allikevel alt. Først formidlet av hele ensemblet som mor og far, for så å gå over i hard og overbevisende kjefting fra far. Jeg som publikummer kjenner hvordan ordene treffer hos Joni på scenen, men også i meg.
«Skuespillerne er enten utdannet skuespillere, eller gått Drama og teaterkommunikasjon.»

Denne outrerte måten å være på får vi også se i en scene hvor mor blir forvandlet til en “gråtende krokodille” som drukner verden i sine tårer. Hun blir et slags “The ring” horror monster, der hun hulkende drar seg over gulvet. Det er sterkt ubehagelig, og helt på riktig side av mye. I sin absurditet løfter det heller realiteten i det Joni føler. Og alle disse elementene blir kraftig forsterket av lillesøster sin tilstedeværelse. Hun har en måte og observere det som skjer på, som gir det et nytt nivå av alvor.
I kun små blikk og gester klarer hun å formidle sin sorg og omsorg for broren sin, samtidig som hun beholder sin barnlighet. Det er en medmenneskelighet der, som verden trenger mer av. Hun ser han. Hun forstår han. Der foreldrene kommer til kort og river han ned, står hun klar for å holde han. Han står ved stupet. Klar til å bli borte. Han får øye på oss. Lyset blir skrudd på over publikum, og han ser vi er mange som har et sort hull vi ikke klarer å tette. Han vil krysse over til vår verden. Han lar seg falle, men når ikke bunnen. For der er lillesøster. Hun nekter
å slippe taket i han. Hun nekter han å forsvinne, og han oppdager at hun tetter hullet i magen hans.
JONI
Det er da jeg ser det.
Min lillebrors hode har lagt seg inntil magen min.
Og når det ligger der,akkurat sånn,
så tettes det sorte hullet i magen av øret hans.
Fullt og helt.
MIN LILLEBROR
Jeg kan høre hjertet ditt banke.
JONI
Å?
Hvordan banker det?
MIN LILLEBROR
Lett.
Lett som bare det.
____________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.


