skrevet av Ingrid Holøs
På Kolben kulturhus har det dukket opp en ny versjon av Snehvit. Basert på originalhistorien av brødrene Grim og Disney sin versjon er det en gjenkjennelig, men oppdatert musikalversjon som står på trappene med Oppegård amatørteater. Leder og primusmotor i Oppegård Amatørteaterlag (Opal), Bibbi Neergaard, har skrevet manus, og musikken er komponert av den lokale musikeren Stefi Martine Ringen. Espen Branden har regi.
Forestillingen har Bibbi Neergaard skrevet spesifikt til dette ensemblet etter en audition våren 2025. Med utgangspunkt i grunnhistorien har hun så laget og gitt roller til hver enkelt etter hva de kan og hva hun tenker at de trenger. Dette har ført til et større persongalleri, som kler den nye versjonen. Dette er en arbeidsmetode som ser ut til å ha fungert godt for gruppen.
Vi får blant annet møte butleren Frans Von Fjong, en hund ved navn Slash, og en kosegribb. Og både prinsen og Snehvit har fått seg kumpanjonger. Det er ikke bare gøy å se på, men bidrar til å løfte historien.
«Det er deilig å se en oppdatert versjon av Snehvit! Manuset har potensial til å bli gjenganger i amatørteaterfeltet i lang tid fremover.»
De mer kjente karakterene fra historien; de syv dvergene, har fått noen nye beskrivende navn og har blitt en fin gjeng. Det er Surpomp, Surr, Glad, Snufs, Blyg, Døsig og Spretten. Her er et av mange eksempler på at gruppen har gjort godt karakterarbeid. Alle karakterene er, som navnene tilsier, svært forskjellige, og alle har gjort et godt arbeid for å finne sin karakter innenfor rammene. Dette gir en variert gjeng, som komplimenterer hverandre og skaper masse humor. Dette kommer særlig godt frem i et av dansenumrene, hvor alle danser som sin karakter. Energien blir flott løftet opp av Spretten, og de andre henger med så godt de kan innenfor rammene av navnet. Det er herlig å se en surpomp, en blyg og en døsig danse. Og karakteren Surr legger stadig inn søt og lun humor inn i dialogene.
En annen gjeng som også samarbeider svært godt er skogsdyrene. Roller som lett blir svært generiske, har fått litt mer liv her. De bidrar også til å skape et større bilde av hvem Snehvit er. For det er en vanskelig rolle å spille, da Snehvit er ganske endimensjonal. Jeg opplevde at Bibbi har prøvd å legge inn noen flere fasetter i karakteren i manus, så vi får bl.a. se en sang hvor Snehvit tar litt innover seg det faktum at dronningen faktisk ønsker å drepe henne. Et fint tilskudd og noe jeg gjerne skulle sett mye mer av gjennom hele forestillingen.
«Jeg opplever at det blir lagt ut snubletråder for skuespillerne, som gjør det vanskeligere å holde illusjonen oppe.»
Gruppen hadde hatt godt av å jobbe mer med større følelser, dramaturgiske buer og timing. Dette gjelder både for manus og regi. Jeg opplever at det blir lagt ut snubletråder for skuespillerne, som gjør det vanskeligere å holde illusjonen oppe. Det er blant annet ikke konsekvent om heksen skal være ung eller gammel etter hun transformerer seg fra dronning til heks. Dronningen går fra å spilles av en godt voksen dame, til en ung dame.
En forvandling som for øvrig fungerer svært godt, med et flott sangnummer som tydelig viser hennes ferd dypere inn i ondskapen. Men de som møter heksa klarer ikke å bli enige om hun er en gammel kone eller en vakker ung jente. Skuespilleren selv er sminket et sted i mellom, spiller et sted i mellom, og endrer ikke noe på det underveis. Så det er heller ikke forklaringen.
Det er også svært utydelig når rollene hører hva som blir sagt og ikke. Det skjer blant annet et par ganger at skuespillere blir plassert sånn på scenen slik at det ser ut som de står og spionerer på de andre på scenen. Men så kommer det frem at det aldri var meningen at de skulle høre hva som blir sagt. Helt i starten synger også de som jobber på slottet om hvor forferdelig dronningen er. Foran henne. Og hun sitter og digger med foten til det som blir sunget. Og ingen negativ reaksjon. Før så i neste scene, hvor speilene sier at hun ikke likte det i det hele tatt. Men det har vi ikke fått noe hint om. Og hvorfor ville dronningen ha tillatt at tjenestepikene hennes sang at hun var gal?
«Hvorfor går prinsen for å spørre etter Snehvit på slottet når han allerede har funnet henne i skogen?»
Det er heller ingen pustepauser eller oppbygging før uttalelser som: “..det er fint å være sammen og så trist at moren din er død.” Og hvorfor går prinsen for å spørre etter Snehvit på slottet når han allerede har funnet henne i skogen? Prinsen sier de skal gå til slottet for å rydde opp, men ingenting i den scenen tyder på at det er det han gjør. Og hvorfor får dronningen styre landet og alt annet når ingen liker henne, inkludert kongen? Og kongen faktisk lever? Kongen viser henne heller ingen respekt eller noen form for frykt.
Jeg opplever rett og slett at spill og manus iblant ikke samsvarer. Og det mangler litt i intensjon og relasjonsbygging. Hadde vært veldig spennende å se hvis gruppen jobbet mer med dette. For selve karakterarbeidet har de gjort en god jobb med. De gir masse humor og glede inn i scenene. Og det er stor variasjon i typene, men føler ofte at de ikke vet helt hva de skal, eller har etablert ordentlig hvilken relasjon de har til hverandre.
Det er også litt rotete hvor vi er i tid, med gammeldagse kostymer og referanser, men så med innslag som TEMU, biler og ringeklokker. Det kan fungere det, men da skulle jeg gjerne sett at det var enda mer gjennomført.
«Selve karakterarbeidet har de gjort en god jobb med. De gir masse humor og glede inn i scenene!»
Et moderne innslag som jeg derimot synes var veldig godt var løsningen på kysset til prinsen. Det kysset kom nemlig som en del av hans forsøk på hjerte- og lungeredning av Snehvit. Hele relasjonen mellom prinsen og Snehvit var også veldig fin. Full av ungdommelig entusiasme som var svært relaterbar. Denne relasjonen føles også mer sannsynlig enn den som er i originalen.
For det er deilig å se en oppdatert versjon av Snehvit. Såpass at jeg tenker at hvis dette manuset blir jobbet videre med, har det potensial til å bli en gjenganger i amatørteaterfeltet i lang tid fremover. En historie med litt mer liv.
Musikken er svært godt skrevet og flott levert av et liveband med trøkk på scenen. Livebandet løfter forestillingen flere hakk og musikken får skuespillerne til å bli friere, og de tørr å spille større enn de gjør ellers. Det ser vi blant annet når Snehvit dør. Musikken gir tilgang til en sårhet som kanskje ikke tørr være der uten den til å lokke det frem. Vi får også se det i det fantastiske sanginnslaget med Frans von Fjong og dronningen, hvor begge bare slår seg helt løs. Det blir veldig gøy og jeg koser meg, publikum koser seg, og jeg ser det er betydningsfullt for skuespillerne å stå der oppe. Jeg takker for en fin kveld i teateret!
_____________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
