skrevet av Ingrid Holøs
Det er iblant vanskelig å vite hvor jeg skal starte en anmeldelse, men i dag må jeg starte med å si at jeg nok en gang er slått av viktigheten av å drive med teater. Lørdag 28.02.26 var jeg og så The Sound of Music med Lillestrøm Folketeater på Lillestrøm kultursenter. En forestilling jeg elsket som barn, og som opplevdes mest tøysete og lett da. Farene i historien føltes så langt unna min verden, og noe som hørte til fortiden.
«Musikalen er en påminnelse om hvor essensielt det er å holde på egne verdier og stå sammen.»
Men det er ikke mulig å se The Sound of Music i dag uten å trekke ubehagelige paralleller til verden vi lever i nå. En verden hvor vi kjenner fundamentet vårt bli rokket ved og dagsordenen bli endret. Vi blir delt, separert og satt opp mot hverandre. Og mange blir utsatt for lignende monstrøse handlinger som nazistene utførte i 1940-årene.
Dette ubehaget ligger under som en vibrerende undertone gjennom hele forestillingen. Først levert i små drypp og så som en knyttneve i magen. En historie om å finne seg selv, finne kjærlighet og å skape lykkelige liv. I en verden hvor det ikke er mulig. En verden hvor hatet kommer og banker på døren. Det kunne derfor ikke vært mer passende med denne musikalen i dag, med påminnelsen om hvor essensielt det er å holde på egne verdier og å stå sammen.
Jeg opplever at Lillestrøm Folketeater har gjort et svært godt arbeid med denne forestillingen, med regissør Magnus Skjervold i spissen. Han og teamet har skapt gode, stemningsfulle bilder med god variasjon. Manus og rettigheter er på mange måter ganske rigide, og kommer med mange regler, men jeg opplever at de har gjort et godt arbeid både med materialet de har og der det finnes frihet. Sangene er godt koreografert og ensemblet synger utrolig godt. Hvert bilde er fylt med mye fint detaljspill i ensemblet, blokkingen er god og jeg opplever at det er god bruk av scenerommet. Koreografiene oppleves tro mot originalen, og sånn sett ikke noe nybrottsarbeid, men oppleves gjenkjennelig og passende.
«Jeg opplever at Lillestrøm Folketeater har gjort et svært godt arbeid med denne forestillingen.»
Det første vi møter er livet i klosteret. Her møter vi en gruppe nonner som virkelig har forstått oppgaven. Det er alvor, glede og vakker, stemningsfull musikk. De veksler mellom å spille en enhetlig gruppe og å være individer. De har mye variasjon i bildene og skaper god dynamikk på scenen. Særlig under låta Maria ser vi samarbeidet mellom nonnene godt, når de diskuterer hva som skal bli Maria sin skjebne. Dette gir oss også et godt innblikk i hvem Maria er. Vi har truffet henne under sangen Naturens toner (som på originalspråket er tittellåta Sound of Music), men føler vi får enda større innblikk i hennes karakter under nonnenes sang og deres presentasjon av henne.
Vil også trekke frem abedissen her. Hun jeg ser i forestillingen er abedissens understudy, men det ville jeg ikke gjettet. Hun og Maria har en varmhet mellom seg, samtidig som det er tydelig hvem som er sjefen. Hun har en omsorgsfull autoritet overfor de andre som skaper liten tvil om hvem som bestemmer, og abedissens evne til å se Maria sine behov er mye av det som gjør at historien virker sannsynlig videre.
«Von Trapp-barna er en nydelig gjeng som oser av spilleglede!»
Herfra blir vi tatt videre til hjemmet til Kaptein von Trapp og hans husholdning og familie. Kontrasten mellom Maria og de andre er nydelig. Hun kommer frem med en utadvendt og noe naiv glede og frihet, boblende over av musikk. Inn i et hjem som er blitt tatt over av Kapteinens strenge regime etter kona sin død. Her skulle jeg gjerne sett en enda mer somber og autoritær mann, for da hadde kontrasten blitt noe tydeligere. Hvilket kunne skapt enda mer humor og troverdighet. Men allikevel flott.
Her blir vi også presentert for von Trapp-barna. En nydelig gjeng som oser av spilleglede. Med full kustus, som ved små grep og i korte øyeblikk klarer å vise sin individualitet innad i det rigide og stive militære uttrykket. Overgangen herfra til de blir overvunnet av Maria og blir til “vanlige barn” igjen er nydelig. De samarbeider svært godt både med hverandre og hun som spiller Maria. Liker også at de har jobbet med timingen på når de forskjellige barna tør opp til henne, og at det ikke er noe som skjer alt for fort eller uten motstand. Her har de også ivaretatt karakteren Liesel godt, som balanserer på linjen mellom å være barn og voksen.
Møtet mellom henne og Rolf er også fint laget. Kjemien mellom dem kunne kanskje vært enda sterkere, men de spiller bra sammen og har en fin lekenhet. Rolf er noe veslevoksen og holdt, mot Liesel sin karakter som er hakket mer leken i kroppen. Dette kler deres karakterer godt. Og vi får her se Liesel sin modighet da hun tørr å si imot Rolf og være tydelig på at han har valgt seg feil gjeng.
«Jeg skulle gjerne sett at gruppen hadde jobbet litt mer med motstand, autoritet, aggresjon og trusler.»
Denne motstanden ser vi igjen hos Maria senere i historien, hvor hun står opp mot Kapteinen. Herlig! Skulle gjerne sett at gruppen hadde jobbet enda litt mer med dette, samt autoritet, aggresjon og trusler. Kan jo være glad for at dette ikke er noe som kommer naturlig for dem, men skulle gjerne sett at disse bitene kom noe sterkere frem. Det er en del av dette i stykket, og hvis det var hevet enda et hakk ville det underliggende ubehaget blitt ytterligere forsterket. Tror også det kunne hjulpet kapteinen å få starte noe hardere ut. Han får allikevel til en fin glidende overgang over til det gode og varme, og det er vakkert når vi får se det øyeblikket musikken virkelig treffer han. Det er som om den sprer seg i hele kroppen hans, han blir fylt med varme, og ut kommer en nydelig stemme. Det oppleves nesten overraskende vakkert, og han har en fantastisk sangstemme.
Samspillet mellom Maria og Kapteinen er også helt nydelig. De har få øyeblikk på scenen hvor de kan skape forelskelsen og kjærligheten mellom seg, men de gjør det på en måte som føles troverdig og ekte. Dette får vi blant annet se i scenen hvor de skal danse ländler sammen. Ved kun små berøringer og blikkontakt skaper de en helt nydelig magnetisme. I den scenen er det mange skuespillere, flere som danser og mye som skjer, men jeg ønsker allikevel bare å se på dem. Et øyeblikk som klarer å bære sannsynligheten av resten av historien. Mellom dem er også den magnetismen som mangler i relasjonen mellom Elsa og Kapteinen, som gjør at vi tror på hvorfor han velger Maria framfor Elsa.
«Samspillet mellom Maria og Kapteinen er helt nydelig.»
Etter pausen blir vi møtt av SS i døra, og militærmusikk over anlegget. Vi vet hvor vi skal. Det som for det meste har vært lett og lekent i første akt, merker vi at nå skal bli mer alvorstungt. Det setter seg som en klump i magen. Nazismen har fått fullt inntog i Østerrike, og vrir seg inn i husholdningen og splitter den. Som når butleren bytter side og gjør full HEIL! til nazistene. Da grøsser det i meg.
Jeg skulle kanskje ønske at regissøren hadde jobbet enda mer med relasjonene med og mellom birollene og viet dem noe mer tid i prøveperioden. Tenker at hvis det hadde vært enda mer varme mellom dem, så hadde det blitt enda vondere når spliden først oppstår. Det tenker jeg også gjelder vennskapene mellom Max, Elsa og kapteinen. De har mange fine øyeblikk sammen, men hadde vært spennende å se om det var enda mer glede og varme, og det tok lengre tid før vi fikk se deres mindre sjarmerende sider. Da hadde det også føltes enda mer realistisk at kapteinen lot dem få bli så lenge.
Det at Max får bli, er jo nettopp det som gir von Trapp familien veien ut av regimet. Familien blir satt på scenen i Salzburg i en talentkonkurranse. Et bilde med sterke kontraster mellom kommandantene fra det tredje riket, Max og familien von Trapp. Barna synger med en overbevisende blidhet, som allikevel formidler en falskhet til oss i salen. Videre forsterket i endring av tempo og intensitet i sangen Farvel. Der den første gang vi hørte den var rolig, og søvnig til nå å være effektiv og klar. Bildet og stemningen er satt på en måte som ikke etterlater noen tvil om farene ved denne situasjonen.
«Etter pause trekkes sceneteppet for flere ganger og publikum blir usikre på om forestillingen er ferdig eller ikke.»
Dessverre blir de siste scenene litt rotet til av scenografien og sceneskiftene. Tidligere i forestillingen har scenografien fungert svært godt. En god kombinasjon av digitale og ekte kulisser som endrer seg raskt mellom ulike scenebilder. Etter pause derimot er det større sceneskifter, hvor de da velger å trekke for sceneteppet flere ganger for å få disse endringene. Det gjør dessverre at publikum blir usikre og jeg hører at de snakker i salen om det er ferdig eller ikke. Flere ganger. Og når forestillingen faktisk er ferdig er det ingen som skjønner det før de trekker fra teppet og begynner å bukke. Så her skulle jeg ønske det var gjort flere grep enn å spille av musikk for å holde på spenningen mellom scenene.
For det er virkelig spenning. Familien er på flukt. Abedissen synger Gå egne veia (Climb ev’ry mountain i originalen). Det er mektig og vakkert i en flott oversettelse til nordnorsk. Og inn kommer Rolf. Jeg vet alt kommer til å gå bra, men allikevel sitter jeg der med hjertet i halsen. Kommer han til å velge hatet eller kjærligheten denne gangen. Så endelig ser han på Liesel og roper til kommandanten at det ikke er noen der. Håpet lever, og det finnes alltid kjærlighet, uansett hvor mørkt det måtte bli.
«Jeg vet at alt kommer til å gå bra, men allikevel sitter jeg der med hjertet i halsen.»
Takk til Lillestrøm Folketeater for denne opplevelsen. Det er en dyr og ganske krevende oppsetning å ta på seg. Men i dag er jeg glad dere har gjort jobben. La samholdet og kjærligheten leve.
This amateur production of THE SOUND OF MUSIC is presented by arrangement with Concord Theatricals Ltd. on behalf of The Rodgers & Hammerstein Organization.
www.concordtheatricals.co.uk
Alle foto: Nicolai Suphammer
____________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
