skrevet av Ingrid Holøs
Balanserende rundt et digert hull i veien, til et teater som nesten ser ut til å være ute av drift, ankommer jeg Bærumsrevyens 21. revy: Cirkus B. I et mørklagt hjørne, i en café som ser ut til å være stengt, selges det nydelige boller. Og forbi de ødelagte doene tar veien meg inn til en fullsatt sal med utrolig god stemning. Spenningen og gleden er til å ta og føle på, der publikum venter på at premieren skal starte. Det er tydelig at dette er et høydepunkt mange ser frem til og støtter opp under. Og det er ikke rart.
«Det er tydelig at dette er et høydepunkt mange ser fram til.»
De ansatte har sammen med sin revysjef Lise Homlund og regissør Per Andreas Kirste klart å lage et flott sirkus av en revy. En inkluderende forestilling med mange gode poenger og masse humor. Alle sketsjene har naturlig nok en punchline, det skulle bare mangle. Men de har i tillegg lagt inn mange underliggende poenger i nesten alle numrene. Det er masse god tekst, men også overraskende bra fysisk spill. Her har tekst, regissør og skuespillere jobbet svært bra sammen, karakterene i revyen er sterke og virkningsfulle. Dette får vi gode eksempler på blant annet i Eldergames, hvor deltakerne må konkurrere om hvem som skal få hjelp av kommunen. Gratulerer, det blir ingen! I jakten på den siste normale mannen på Tinder, og Lisbeth Island; realityjakten etter en ny ordfører.
«Det er masse god tekst, men også overraskende bra fysisk spill.»

Og jada, noen av disse sketsjene har jeg sett før i andre varianter. Men de har blitt såpass godt løst at jeg koser meg med dem allikevel.

Temaet for revyen, sirkus, fungerer også godt som utgangspunkt for dem. En tematikk som følger oss jevnt gjennom scenografi, lys, tekst og musikk. Musikken spilles live av bandet som sitter på scenen, med overraskende mange fløyter, med driv og god variasjon. De skaper en helhet i forestillingen og følger skuespillerne fint i deres solonummere.
Tematikken har også gitt mange gode tekstideer som akrobatisk øvelse i ansvarsfraskrivelse, og sirkusprinsessens kjepphester. Det eneste er at særlig de temadrevede tekstene lider noe av revysyken. Det er rett og slett ikke strøket nok i tekstene, derfor blir noen av sketsjene litt for lange. Det merkes på skuespillerne, da de mister energi, og det virker som de selv synes at de er for lenge på scenen. Det blir vanskelig for dem å holde på spenningen og dra det helt opp til punchlinen. Det er også litt for lav energi både i åpnings- og sluttnummeret. Disse er rett og slett litt for ukoordinerte og mangler kraft. Noe som er synd, for det gir feil inntrykk av hva vi kan forvente.
«Det eneste er at særlig de temadrevne tekstene lider noe av revysyken.»
Etter en helt middels startlåt, som gir akkurat det du forventer, men ingenting mer, overrasker denne gruppa igjen og igjen. Det kommer revynumre som perler på en snor. De er veldig morsomme, og de er virkelig svært gode på fysisk spill og humor. Karakterene de portretterer har stor variasjon og treffer godt, og selv de mest generiske blir tydelige og svært ulike.

Den eneste karakteren jeg skulle ønske de hadde jobbet mer med var Klovnen. En karakter som skulle representere alle de kommuneansatte som en rød tråd gjennom forestillingen. I utgangspunktet en god idé og ikke til forkleinelse for hun som spilte rollen, for hun gjorde en god jobb. Men tror det kunne vært fint hvis de jobbet mer med når klovnen er der som klovn, og når den går ut av rollen og fyller andre funksjoner. Den gikk rett og slett litt for mange ganger ut av det jeg opplever er klovn, og inn i andre karakterer uten at de gjorde noe skille på det. Det gjorde blant annet at det ble en karakter de følte at de måtte forklare på slutten, for at den skulle gi mening for publikum. Her opplever jeg det var et noe ubenyttet potensial.
«Karakterene de portretterer har stor variasjon og treffer godt.»
Ellers flyter forestillingen bra. Sketsjenes temaer har god variasjon, samtidig som de føles som de henger sammen på en naturlig måte. De store kostymeskiftene er holdt sammen av en gjennomgående sketsjeserie på video om kommunedirektøren og den forsvunnede milliarden, i en Tore på Sporet-versjon, hvor det er lagt inn masse harselering mot kommunen, helt ned i detaljnivå på det vi ser på nettleseren mellom innslagene. Nydelig gjort.

I sketsjene sine har de også stor variasjon fra ultralokalt og bittelite til det internasjonale og mer monumentale som skjer i verden om dagen. De har blant annet en protestsang om flere av krigene som foregår i verden nå, og folkemordet i Gaza. De kunne kanskje vært enda tydeligere i sitt budskap i sangteksten, men i kombinasjon med bildene som rullet bak dem ble det allikevel veldig sterkt. Så jeg er takknemlig og imponert over motet til gruppa, og hvor hardt de til tider tørr å sparke, samtidig som det er balansert opp med hjerte og varme. De har også satt det i sammenheng på en måte som gjør at de klarer å holde på oss som publikummere, og gjør oss mottakelige for budskapene deres.
«Jeg er imponert over motet til gruppa, og hvor hardt de til tider tørr å sparke.»
Alt i alt vil jeg si at dette er en amatørrevy som har truffet mitt i hjertet av hva en slik revy skal være. Et trygt sted å samles, med humor som sparker alle de riktige veiene. Med skarpt skråblikk og kjærlighet. Hvor man kan kritisere, sette spørsmålstegn ved og harselere med det som ikke fungerer. Et sunt utslipp for det som trengs å bli sagt til dem på toppen, hørt av befolkningen i et rom fylt av samlende latter.
I
ngrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.


