skrevet av Ingrid Holøs
8.mai, på selveste frigjørings- og veterandagen, tok jeg turen til Gamle Hagen skole i Hakadal for å se Da krigen kom til Hakadal. Et lokalhistorisk spel om 2. verdenskrig. Det ble satt opp for første gang på 80 års jubileet til krigens slutt i 2025, og spilles i år for andre gang.
Stykket tar for seg mange av de ulike historiene som utspilte seg gjennom krigen, hvor hovedandelen baserer seg på virkelige personer og hendelser i området. Helt fra øyeblikket Blücher ble senket ved Drøbaksundet frem til dagen da Norge igjen ble fritt.
Dette er en patriotisk forestilling om gutta på skauen, kvinnene som hjalp de skadde – både tyske og norske, jødene som ble samlet i Åneby fangeleir, splittelsen innad i familier og de som på folkemunne ble kalt “tyskertøser”. Dette blir blant annet vist i en spennende relasjon mellom søsknene Oscar, Einar og Karoline, som velger diametralt motsatte veier. Forestillingen dekker bredt og det er en grusom og vakker forestilling om realitetene ved krig. Om samhold, motstand, splid, vold, og kjærlighet.
«Det er tydelig at Lene Hagen har gjort mye research!»
Det er tydelig at Lene Hagen har gjort mye research i forbindelse med denne forestillingen, da den portretterer mange reelle personer og hun holder seg tett til hendelser som skjedde i området. For å styrke denne opplevelsen har de vært svært nøye med kostymer og rekvisitter, og de har fått til mange gode samarbeid, som gjør at denne forestillingen virkelig transporterer oss i tid. Heriblant flere tidsriktige kjøretøy, og ikke minst et propellfly – et samarbeid med Kjeller Flyhistoriske Forening. Det følger også med en fin oversikt på nettsiden deres over hva og hvem i stykket som var ekte, og fakta som hører til hendelsene.
Stykket starter med at lensmann Schau kommer inn for å vekke rektoren på Hagen skole, Ragnvald Prestkvern og hans familie, som sover i 2.etasje i dette bygget. Her får vi høre at et tysk krigsskip er truffet i Drøbakssundet, og at tyskerne nå er på vei til fots. Da kommer alle skuespillerne inn på sceneområdet med gamle radioer. Her spilles nyhetssendingen om at Norge nå er okkupert av tyskerne. Et sterkt øyeblikk.
Etter dette holder Prestkvern, som også er kaptein i militæret, en tale for befolkningen. En tale avbrutt av duringen til et fly som kommer i det fjerne. Et propellfly fra 2.verdenskrig, som holder et flyshow for oss rett bak bjørketrærne.
Dessverre er det litt trøbbel med sikten, siden de har en ny pilot denne dagen, men allikevel flott. I det flyet flyr bort over åsen i det fjerne hører vi bomber, og nyhetssendingen om at Kjeller flyplass er blitt angrepet. Dette er etterfulgt av panikk på scenen og vi er i gang.
Oppi denne panikken blir vi introdusert for et søskenpar. De sier hvem de er, men det skjer så mye annet på scenen som overdøver dem at jeg ikke får det ordentlig med meg. Men hun er i hvert fall kjæresten til Oscar. Vi har ikke møtt han ordentlig enda, men det er mange som snakker om han. De diskuterer om de skal drive motstand eller ikke, og broren ender opp med å bli løpegutt for “gutta på skauen” i Milorg distrikt 13.
«Noen dramaturgiske linjer kunne trengt en liten gjennomgang.»
Vi får i grunn ikke vite så mye mer om dette søskenparet, vi bare ser dem i glimt gjennom forestillingen. Noe jeg synes er litt rart, siden de blir etablert såpass tidlig i forestillingen. Og det skjer flere ganger. Det er veldig mange skuespillere og mange karakterer, og jeg opplever at vi blir introdusert for karakterer som ikke blir relevante, men så tar det lang tid før vi får ordentlig kjennskap med dem stykket skal handle om.
For eksempel får jeg inntrykk av at sønnen til rektoren skal være veldig viktig, for han blir etablert med en gang, som en veldig syk gutt med diabetes. Men sønnen er ikke med annet enn som en setning i et brev, som faren sender til familien sin, hvor faren skriver at det er tøft at han er død. Men selve gutta på skauen blir presentert sent, selv om de er på scenen tidligere.
Det samme gjelder karakteren Anna Petrea Østby. Hun blir etablert veldig sent og veldig kort. En person som virker som at har vært veldig viktig i motstandsarbeidet i Nittedal. Vi får et kort møte med henne hvor vi får vite hva hun driver med, i en scene med lensmann Schau, men det kan jeg ikke se at blir fulgt opp før hun blir oppdaget av sikkerhetspolitiet, og hun blir torturert og mishandlet av en av stykkets tyske offiserer.
Det hadde vært spennende hvis hun hadde fått en kort snutt til, litt tidligere i forestillingen, da hadde vi fått enda en smak på hvor viktig hun var for motstandsarbeidet i Nittedal. At hun hjalp folk over grensa til Sverige, spredte forbudte aviser, falske papirer, og mat til fangenes pårørende.
Jeg har full forståelse for at det er mange karakterer å fortelle om, og at man må ta noen valg, men tror at ved å kutte en av gutta på skauen sine sanger hadde det blitt tid til å legge inn litt mer på et par av de andre karakterene. Som for eksempel lærerinne Borg som nektet å innføre nazistisk propaganda på skolen og Anna Petrea. Vi kunne da også kanskje fått vite litt tydeligere hvorfor rektoren plutselig ble arrestert.
«Sangmessig blir det litt for mye av det gode.»
Sangmessig synes jeg det blir litt mye av det gode, med fire sangnumre på gutta på skauen. Sanger som oppleves ganske like. Det er gøy, og de er flinke, men de kunne hatt ett nummer mindre. På et tidspunkt der tenker jeg at det må være innmari kjedelig på skauen siden de har så god tid til å lage sang og show. Ellers er det mye fin musikk i forestillingen. Det er særlig tre musikalske øyeblikk som sterkt skiller seg ut for meg. Alle tre mot slutten av forestillingen. I den første som jeg vil trekke frem; “Knebel in dein munn”, får vi se den grusomme offiseren Georg Angerer kraftig mishandle og torturere en av fangene i Åneby fangeleir, Dimitri, sammen med to stykker fra sikkerhetspolitiet. Samarbeidet mellom de fire er utrolig godt, og det er rett og slett helt jævlig å se på.
Jeg vet at det er teater, men å sitte å skulle ta bilder av denne scenen føles bare feil, og jeg blir helt kvalm av opplevelsen. Skuespiller Håvard Hestun har virkelig klart å trå inn i denne karakteren med full kraft, og har en tilstedeværelse og en kontrollert kalkulerthet som følger han gjennom hele stykket. Noe som gjør at denne scenen føles helt uunngåelig og sannsynlig. Det er også tydelig at de har jobbet godt med scenekamp, for det er brutalt, og realistisk. Han som spiller Dimitri gjør en sterk prestasjon som offer. Det samme ser jeg også svært tydelig i scenen med Anna Petrea Østby og den tyske offiseren Irma. Imponerende og dypt ubehagelig.
Regi har også vært svært lure, og har gjennom forestillingen gradvis flyttet torturen og mishandlingen nærmere og nærmere oss. Først skjer den bak lukkede dører, så ser vi den gjennom et vindu, etterfulgt av at de mishandlede blir ført foran oss, før til slutt, selve handlingene blir utført rett foran øynene på oss. Helt inntil publikum. En eskalering som er svært ubehagelig, men svært effektiv. Den er dyktig avbrutt av vakre kjærlighetsøyeblikk, som gjør at vi som publikum klarer å stå i det.
«Regi har også vært svært lure, og flytter torturen nærmere og nærmere publikum.»
De har også latt denne mishandlingen og urettferdige behandlingen foregå gjennom pausen. Det er nemlig lagt opp sånn at rett før pause kommer krigsfangene frem til scenen. De blir umiddelbart satt til å bygge Åneby fangeleir mens publikum får pause. Så under hele pausen jobber fangene med å bygge leiren, og tyskerne passer på og gjør det så ubehagelig som mulig for dem. Absurditeten i å skulle spise ferske boller mens noen rett ved siden av deg blir mishandlet gjør livets realiteter og kontraster klinkende klart. For sånn er det dessverre fortsatt. Selv nå, 80 år etter krigen. Det er noen akkurat nå som blir utsatt for lignende jævelskap. Det skaper en følelse av “look at the monkeys”, og gjør meg fysisk uvel. Men fy fader så effektivt og nødvendig for tiden vi lever i i dag.
Sang nummer to er “Ohne Dich” (Uten Deg). Et farvel mellom paret i stykkets store kjærlighetshistorie. Den vakre, vonde og søte historien mellom tyske Heinz og norske Karoline. Den forbudte kjærligheten som får blomstre, for så å rakne i død og skam ved krigens slutt. Disse karakterene er spilt av Johanne Setså og Bendik Simensen. De har en kjemi og et samspill som er helt elektrisk, og humoren de skaper her er lun og nydelig. Lene har skrevet inn disse scenene på nøyaktig riktig tidspunkt i handlingen, så kontrastene mellom det vakre og jævlige står ut, men gjør det mulig for oss som publikum å forholde oss til det ubehagelige.
“Gutta på skauen” bidrar også sterkt til å lette på stemningen. De har god kjemi sammen og er veldig ulike typer, som på grunn av situasjonen må prøve å være venner og jobbe godt sammen. Her synes jeg manus og regi har klart å vise godt de kontrastene de sto i. Risikoen de tok, farene ved å være på flukt fra tyskerne, all ventingen de måtte gjøre, opplæring og planlegging av sabotasjeaksjoner.
«Gutta på skauen har god kjemi og er veldig ulike typer!»
Det eneste som ødelegger litt for dem er at “området” deres er litt for dårlig etablert. De strekker stadig rommet, så det blander seg med de andre scenerommene. Andre skuespillere går igjennom leiren uten å ense det osv. Dette kombinert med litt timingproblemer gjør at illusjonen om at de er på flukt i skogen, blir brutt gang på gang. Når de for eksempel kommer løpende inn på scenen, før tyskerne har kommet seg av. Det gjør det vanskelig for oss som publikummere å skjønne når det er fare for at tyskerne skal oppdage dem og når det ikke er det. Det bidrar til at den potensielle spenningen tidvis blir torpedert. At rommet deres mangler avgrensing ødelegger også for sikten i scenen med “ohne dich”, hvor vi får problemer med å se tyske Heinz i det øyeblikket han dør.
Jeg opplever også at oppbyggingen til det jeg trodde skulle være et av de store momentene i historien blir flatet ut av plassering og timing på scenen. Øyeblikket da gutta i D13 skal gjennomføre en av Milorgs mest omfattende sabotasjeaksjoner gjennom krigen, nemlig sprengningen av 86 tankvogner på Hakadal stasjon. De beskriver tydelig hvordan de skal ta toget opp, med sprengstoff på ryggen, inn på Hakadal stasjon, legge ut sprengstoff, for så å løpe av gårde før det eksploderer. Men fra “skogen” løper de bare rett opp, kanskje 10 meter før de sprenger. Det er gjort på noen sekunder.
Her opplever jeg at de hadde hatt god nytte av å gå lenger, og jeg skulle ønske de hadde benyttet seg av det store scenerommet som de ellers har brukt så godt i forestillingen. Ved å gå rundt hovedhuset eller lignende kunne de virkelig bygd opp under spenningen, og det kunne blitt et stort høydepunkt i historien. Etter sprengningen er det heller ingen umiddelbar eller stor reaksjon. Ingen forferdelse fra tyskerne. Ingen seier fra nordmennene. Opplever i det hele tatt at det øyeblikket mangler noe for å gjøre det til et høydepunkt.
«Jeg opplever at oppbyggingen til et av de store momentene blir flatet ut av plassering og timing.»
To uventede øyeblikk, som derimot ble høydepunkter, er når de tre søsknene Oscar, Einar og Karoline møtes tilfeldig foran skolen. Det blir et øyeblikk som gir følelsen av en western stand off, uten å bli komisk. Helt uten ord og utrolig sterkt. Det andre øyeblikket er når Einar møter hele bygda for første gang etter at han, frivillig, har valgt å gå inn i sikkerhetspolitiet og samarbeide med tyskerne. Igjen et øyeblikk helt uten ord, men med et sterkt lydbilde som dirrer i magen.
Det er gjort et svært godt arbeid med lyd og lydbilde gjennom forestillingen. Lyden panorerer gjennom forestillingen og er med på å skape romfølelse i det store uterommet. Og det er stemningsskapende lydbilder.
Det eneste jeg savner, og er noe jeg aldri ville trodd jeg skulle si – men det skulle vært mye høyere skuddlyd når Einar blir tvunget til å skyte sin egen bror samt når alle brorens kumpanjonger blir skutt av resten av eksekusjonspelotongen. Siden de har replikkene inn i mikrofoner, føles det unaturlig at skuddene er svakere enn stemmene deres. Men ellers et naturlig nok svært sterkt øyeblikk i forestillingen, nydelig spilt av alle skuespillerne.
«Det er gjort et svært godt arbeid med lyd og lydbilde gjennom forestillingen.»
Den siste sangen jeg vil nevne er «Til ungdommen”, som er et dikt skrevet av Nordahl Grieg i 1936, for så å bli tonesatt i 1952 av Otto Mortensen. Den kommer inn helt på slutten av forestillingen. Rett etter at rollen Karoline har blitt angrepet og merket av de andre kvinnene i bygda som tyskertøs og sviker, starter hun å synge:
“Kringsatt av fiender
Gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
Vi deg til strid!”
Kanskje du spør i angst
Udekket, åpen:
Hva skal jeg kjempe med
Hva er mitt våpen?”
Da kommer alle barna inn hånd i hånd og synger:
“Her er ditt vern mot vold
Her er ditt sverd:
Troen på livet vårt
Menneskets verd”
For så å få inn hele castet, som synger videre sammen. For en avslutning.
Da krigen kom til Hakadal er et storslått og sammensatt spel, med mange ulike komponenter. Jeg er slått i bakken av opplevelsen. Det er sterke skuespillerprestasjoner på rekke og rad og flere dager etter surrer scenebildene fortsatt i hodet mitt. Prøver å huske så mange detaljer som mulig. For det var så mange spennende tråder å følge.
«Det er en forestilling jeg gjerne vil dra å se igjen.»
Lene Hagen og Bendik Simensen har brukt området som er tilgjengelig godt i regiarbeidet. De har skapt varierte og fine scenebilder med stort spenn og mange detaljer, hvor det alltid er mye spennende å følge med på. Det er ofte flere historier som utspiller seg simultant, som fyller på historiene til karakterene. Men med rolige scenebilder innimellom som balanserer det. Ensemblet har jobbet veldig godt sammen, og alle oppleves som mennesker som har sin egen historie og agenda.
Det er noen ting som hadde hatt godt av å ryddes opp i, og noen dramaturgiske linjer som kunne trengt en liten gjennomgang, men det er en forestilling jeg gjerne vil dra å se igjen. Et spel som dessverre er mer relevant enn noensinne.
_______________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
