Dalheimrevyen – et gledeshus for dem som finner fram!

Å finne frem til Dalen samfunnshus og Dalheimrevyen var første utfordring for Teaternytt denne søndagen i mars. Enten må man være godt lokalkjent, eller så forventes det kanskje ikke besøk fra langveisfarende revyentusiaster, som heller ikke fant gateadressen på Volvoens GPS.

Det var heller ingen indikasjoner langs den kronglete veien mellom Fetsund og Gan, eller rundt selve samfunnshuset, på at det var revytid i bygda. Et strategisk plassert banner, eller et par fakkelbokser hadde gjort mye for de uvitende. Men omsider fant vi fram til forsamlingslokalet – helt uten å ringe på hos noen for å spørre om veien.

Vel innenfor dørene på Dalheim ble vi møtt av den umiskjennelige duften av nystekte vafler, og en sprudlende og fargerik vertinne. Provianten var dermed sikret, sammen med pappkruset med kaffe.

Lokalet ble fylt opp med forventningsfulle publikummere – rundt 80 i tallet. De tre herrene på teknikk var på plass, og gjennomgikk siste nytt via sine digitale plattformer.

For de tekniske fasilitetene på scenen var av det gammeldagse og enkle slaget. Kun en frontlysrekke bestående av seks parkanner og to profiler, og ikke noe motlys. Her kan Dalheimrevyen med fordel vurdere en oppgradering av bruken av lys, da scenebildet tidvis opplevdes som flatt og dødt, med kun frontlys å spille på.

Da scenografien forøvrig bestod av en dekorert bakvegg og en grønnplante som var plassert utenfor lysets rekkevidde, fikk ikke innholdet i revyen mye støtte av de sceniske virkemidlene. Men til gjengjeld hadde Dalheimrevyen tilstedeværelse av revyorkester, bestående av piano, gitar, bass og trommer.

Tittelen på årets Dalheimrevy Tvi vøre har en underfundig betydning. Det er et eldre sterkt norsk uttrykk for avsky, forakt og skam deg – og tittelen er nok valgt med tanke på storebroren Lillestrøm. Nettopp denne bruken av dialekt, eldre ord og uttrykk gjør revyscenen til en språklig kulturbærer.

Til sammenligning kan nevnes at Andeburevyen i Vestfold, brukte konsekvent den helt særegne Andebudialekta på sine revyer til godt utpå 2000-tallet. En dialekt som i dag nærmest er helt utdødd.  

Åpningsnummeret var en presentasjon av hele ensemblet. Enkelt og virkningsfullt med greie plasskifter. Dalheimrevyen har ikke brukt mange øktene på avansert koreografi denne gangen, men aktørprestasjonene og revytematikken er gjennomgående gode i hele revyen.

Det etableres en slags «jakten på kjærligheten-tråd» fra starten av, der bonden på alvor satt ingrediensene i kjøttkakesausen som sitt viktigste kriterium, hos de makkerne han møtte. Og han fant jammen sin utkårede allerede halvveis ut i revyen.

Og hva skjedde så med den røde tråden? Jo, da ble det etablert en ny tråd, for ikke å si nytt snøre, for i siste halvdel handlet det om fisk- og fisketematikk. Dette virket som helhet noe rotete og snodig bygget opp. I beste fall kunne begge disse føljetongene gått parallelt gjennom hele revyen. 

Revyen slo fra seg både lokalt og nasjonalt. Sangen om en viss Høiby på låta Livet er for kjipt var godt håndverk, og besøket hos monarkiet likeså. Sparkene til Lillestrøm kommune var både velrettet og treffsikkert, og tematikken rundt malingen av Fetsundbrua ble både morsomt og estetisk lekkert ved å trekke inn den forseggjorte kulissen av brua.

Finurlig og herlig lekent var innslaget Hos legen, og jammen fikk vi ikke små drypp av den famøse boksekampen mellom Ole Klemetsen og Frank Løke. Allikevel var det nok den ettertenksomme visa Gansdalens ess i ermet, fremført av Lene B. Svea og tekst av Jeanette Eriksen, som ga publikum kveldens gåsehudfølelse. Den tar opp hvordan storkommunene glemmer bygdene.

Styrken til Dalheimrevyen ved årets besøk var gode aktørprestasjoner, presise og kjappe innslag med dagsaktuelle temaer og levende revyband. Selv for en utenforstående betrakter som Teaternytt var ved denne anledningen, var innholdet både tilgjengelig og underholdende.

Men en time og 40 minutter på en én-akters revy, er i overkant lenge. Her bør vurderingene gjøres ved neste korsvei om å enten spille to akter, eller korte ned på innholdet.

Og et avsluttende lite apropos: Dropp suffløren – ta henne heller med på scenen!

_____________________________________________________________________________