av Juliane H. Sukkestad
En fredag kveld i mai besøkte jeg Roseslottet for første gang. Anledningen bød seg da jeg ble invitert til å se «De tause heltene», en teaterforestilling av Bærum Teaterselskap, om livet på Grini fangeleir under andre verdenskrig. Det er i år 80 år siden krigens slutt og flere teaterlag markerer dette ved å trekke frem lokale krigshistorier
Jeg fikk tid til å se meg rundt før forestillingen startet, og det var et imponerende syn. Malerier av mennesker og historier som ikke må glemmes. Historier om da krigen var nærværende i vår hverdag og hvor helt vanlige mennesker ble viktige brikker i et spill. Mange mennesker. Mange bilder. Jeg rekker å smyge meg rundt på stiene av tre som tar meg fra historie til historie. Så finner jeg scenen. Den befinner seg virkelig på Oslos tak, med en utsikt over fjorden og byen. Man kjenner været godt her oppe. Man får luft under vingene og er nær himmelen. Det er ventet regnvær og de mørke skyene ser man godt herifra. Jeg er klar med regnfrakken og tåler det lille dryppet som kommer før forestillingen begynner.
«Jeg likte scenografien umiddelbart.»
Jeg har fått med meg at forestillingen er blitt satt opp tidligere. Allerede i 2017 ble den spilt av Bærumsspillene på Grinimuseet. I anledning 80-årsmarkeringen ble den satt opp igjen av Bærum Teaterselskap, på Grini denne gangen også. Det er denne som nå er gjest på Roseslottet. Det er samme regissør alle gangene.
Jeg fant tidlig en sitteplass jeg var fornøyd med, og der satt jeg godt plantet da de andre begynte å finne seg plasser. Med god oversikt over hele scenen, seilene og himmelen, så var jeg klar for forestilling.
Jeg likte scenografien umiddelbart. Den var enkel med en avlang kasse fremst og to brunmalte vegger bak som skapte en passasje mellom seg. Enkelheten ga plass til skuespillet, samt at den også fortalte om de sparsommelige forholdene på Grini. Men der sluttet også enkeltheten i det scenografiske. For det som spilte inn i stykket gjennom hele forestillingen var de kulissene som vi var omringet av. Seilene, utsikten og været, ja, og en og annen lyd ifra t-banen. Det nære og intime spillet mellom skuespillerene var som skapt for et trangt rom med følelsen av at fienden var bak enhver vegg, og med en stillhet som ville kunne avsløre alle tanker og forråde deg. Dette rommet var derimot stort og innholdsrikt.
Jeg så gode skuespillerprestasjoner, selv om det denne kvelden ble gitt noe suffli. Jeg tror på karakterene. Det er tydelige personligheter og tydelige kvaler. Jeg savner allikevel å bli grepet. Skuespillerne når liksom ikke helt fram til der jeg sitter. Stemningen i hver scene uteblir, selv om jeg ser den i skuespillernes spill. Men så slår det meg igjen. Det er seilene og utsikten, været og himmelen som tar fokuset. Dette er et sceneskifte! Alle valgene som regissøren har tatt er basert på et annet rom og et annet forhold til publikum, og rommet som den aktive aktøren den faktisk er får virkelig sparket fra seg. Den spiller ikke helt på lag.
«Skuespillerene når liksom ikke helt fram til der jeg sitter. Jeg savner å bli grepet.»
Jeg hører plutselig en stemme over høyttaleren. Det er en beskjed om hvilke regler som gjelder om man skal være en del av motstandsarbeidet. Det er en stemme som tydeligvis dukker opp i hodet på en av karakterene, som en påminnelse til seg selv om det som så ofte er blitt fortalt henne. Å ikke risikere å avsløre noen eller noe. Men det blir med den ene gangen. Og det får heller ikke den kraften den ville ha fått i et mørkt og trangt rom. Et rom hvor tanker får gjenklang fra veggene. Et rom på Grini. Jeg ser for meg at det nok var en sterk opplevelse da det ble spilt der på Grini. Her i det fri, så faller det raskt til bakken.
Jeg tok en prat med noen av skuespillerne etterpå og forstår at det er elementer som er utelatt, nettopp på grunn av spillestedet. Pipelyder som skal illudere tinnituslyder som fyller rommet og gjør stillheten øredøvende, er ikke med denne runden. Lydene lignet mer på skurr i høyttalerne her ute og ble derfor utelatt. Dermed blir også det ene innslaget med en stemme i hodet noe som bryter med resten av spillet, noe det nok ikke gjorde da det ble brukt sammen med andre såkalte «hodelyder» da det ble spilt på Grini.
«Det er enkelt å tenke at en forestilling lett kan turnere og spilles alle steder.»
Man skal ikke undervurdere rommets funksjon og kraft i spillet. Den er en aktiv aktør i forestillingen, noe som ble veldig tydelig her med et slikt voldsomt sceneskifte. Jeg synes absolutt at en slik forestilling hører hjemme på Roseslottet, men kanskje ikke på akkurat denne scenen, i dette rommet. Det er enkelt å tenke at en forestilling lett kan turnere og spilles alle steder, men med en slik sterk aktør som brakkene på Grini er, er de ikke lette å erstatte. Roseslottet har mange spennende elementer som ikke er selve sceneplattingen. Det finnes små og trange rom mellom de sterke bildene, og også snirklete veier som lett kunne skjult skuespillerne og skape en følelse av kontroll og overvåking, noe denne forestillingen manglet denne runden. For å lykkes fullstendig på Roseslottet ville det kreve en ny kreativ prosess for både regissør og skuespiller. I denne omgang var dette en gjesteopptreden, og antageligvis ikke rom for det.
Jeg går ifra stedet med en tanke om å se «De tause heltene» igjen, når de setter det opp på Grini. Da skal jeg være der og være klar for en gåsehudopplevelse.
____________________________________________________________________________
Juliane H. Sukkestad har master i drama -og teaterkommunikasjon fra OsloMet, med hovedvekt på reminisenseteater. Hun har bakgrunn som lærer, teaterinstruktør, manusforfatter, regissør, museumsformidler og arrangør. I flere år har hun prøvd å løfte lokalhistorie og teater gjennom å utvikle arrangement og tradisjoner. I 2023 kjøper hun Gamle Høland Prestegård og åpner stedet for lokalkulturen.
