av Ingrid Holøs
15.juni hadde jeg den glede å se Hood med Nesodden teaterfabrikk på Varden leir. Jeg sier glede, for det den gjengen har fått til der er utrolig gøy å se. Hood er en ny versjon av historien om Robin Hood og hans gjeng. I denne historien returnerer de fra krigen til et Nottingham som er forfallent, hvor menneskene sulter og er fattige. Prins Johan har kommet til makta og han og sheriffen tar alt innbyggerne eier, og jobber iherdig for å få så mye penger og makt som mulig. Folket lider og står stadig i fare for å bli satt i fengsel for selv det minste feiltrinn.
I denne versjonen handler det mer om folket, enn om selve Robin Hood. Alt er gjenkjennelig, men allikevel snudd, og gått i dybden på. For hva er det egentlig som skjer på slottet? Hvem er det som har makta? Og hva beveger seg i folket?
«Forestillingen er en historie om protest, motstand og å stå om urett. Et tema som ikke kunne vært mer relevant i dagens verdensbilde.»
Hood er en musikalteaterforestilling skrevet for ungdom av Margrete Bratberg og Karoline Meyer med musikk av Mattias Krohn Nielsen og Kim Eriksen Høglund. Margrete Bratberg står også for regi og instruksjon. Hip hop møter middelalderen i England i en herlig kombinasjon. Ungdommene i ungdomsgruppa fører alle replikkene, mens 3.klasse musikkteater er med som statister. Forestillingen hadde urpremiere i 2019, og ble da spilt inne, men har nå flyttet ut til en gammel militærleir på Varden på Nesodden.
Gruppa har klart overgangen til å spille ute svært godt, og det er en forestilling som virkelig kler skogslandskapet der oppe. Det gir mange sceniske muligheter som jeg synes gruppa benytter seg godt av. Selv om jeg til tider skulle ønske at regissøren hadde prøvd flere sitteplasser i publikum, for det hender at de har ødelagt litt for seg selv. Som når hovedspillet skjer langt bak på scenen, på en liten høyde, og alle skal stå med ryggen til publikum og lytte. Det kunne fungert hvis ikke de høyeste var plassert midt på og fremst på scenen, som sperret sikt for oss som sitter på de tre fremste radene.
«Musikken i denne forestillingen oppleves som en ekstra stemme, når kun ord ikke er nok.»
Skuespillerne som står på scenen denne dagen er helt tydelig dedikerte ungdommer som har lagt ned en stor innsats sammen med sin regissør Margrete Bratberg. Gruppen jobber godt sammen, stoler på hverandre og har masse kraft som stråler ut til oss. Dette kommer særlig tydelig frem i flere av musikknumrene. De synger bra og med slagkraft der det kreves. De er til og med så varme i trøya at et par av dem har minispill i karakter innenfor koreografien. En hårfin balanse når ting skal være uniformt og rent, men de får det til på en måte som trekker meg inn i historien. Musikken i denne forestillingen oppleves også som en ekstra stemme, når kun ord ikke er nok. Som en samlende kraft som styrker dem, og som gir mening i kontekst. Musikken oppleves som noe som vokser naturlig frem fra handlingen, mer enn noe som ligger utenpå. Som fort kan bli et problem i mange musikaler. Og spillet imellom sangene er ordentlig skuespillerarbeid, ikke bare fyll før neste sangnummer.
At Nesodden teaterfabrikk har hatt en sterk satsing på gruppesamhold og eierskap til eget arbeid er veldig tydelig. Karakterene er målrettede, tydelige og forskjellige. Ungdommene oppleves som stødige og trygge, og mesteparten av tiden vet de også hva karakterene vil. De klarer og å veilede de små på en god måte, uten å gå ut av karakter. Til tider mister de det, og det blir veldig tydelig hvilke scener de ikke har rukket å gjennomarbeide, men det tar ikke lang tid før de er tilbake igjen. Et eksempel på dette er når gjengen til Robin Hood blir oppdatert på hva som skjer i Nottingham. Da oppstår et veldig kjent problem – skuespillerne har fått med seg at det skal gå fort, men ikke fått inn i kroppen hvorfor. Det blir en del snubling i teksten, og energien matcher ikke innholdet i teksten og farten. Noe av grunnen til dette kan nok rett og slett være så enkelt som at de sitter og forteller.
Viktigheten i det de forteller – om den enorme omveltningen og terroren som har oppstått i byen, blir litt borte, og hva de egentlig føler om det er litt utydelig. Men rett etter samtalen er over er motivasjonene til karakterene klare igjen, og det blir litt glemt. For dette er også forestillingen hvor jeg for første gang opplever at det kommer spontan applaus for en scene. Ingen musikk. Ingen oppfordring til publikum. Bare spontan applaus for en scene som satt som et skudd.
I denne versjonen er prins Johan kun et ganske ungt barn, som higer etter å være den høyeste, sterkeste og mest mektige, rett og slett fordi han er ung. Og bak han står sheriffen, Nottingham sin sanne leder. Han hvisker og manipulerer prins Johan til å hige mer og mer etter gull og makt. Men manipulasjonens våpen er det flere som kan bruke. Og i denne scenen blir prins Johan fortalt historier om hvor fantastisk han er, og hvor bra krigerne sloss i den store krigen. Samarbeidet mellom skuespillerne er utrolig godt. Og timingen og renheten til han som spiller prins Johan er helt fantastisk. Det er presist, tydelig, og utrolig morsomt. Og han tar karakteren sin helt på alvor. Til tross for stylter, lekedinosaurer, og en vanvittig naivitet. Dette blir også en svært god motpol til den onde sheriffen som helt tilfeldigvis har mange amerikanske replikker.
«Skuespillerne som står på scenen er helt tydelig dedikerte ungdommer som har lagt ned en stor innsats sammen med sin regissør Margrete Bratberg.»
Forestillingen er en historie om protest, motstand og å stå opp mot urett. Et tema som ikke kunne vært mer relevant i dagens verdensbilde. Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle møte dette i dag. Flere ganger ble jeg rørt av det som skjedde på scenen. Historien er helt tydelig historien om Nottingham og hvordan de lever under prins Johan, som vi kjenner fra Robin Hood. Karakterene er gjenkjennelige, og det oppleves kjent. Men perspektivet er et annet enn det som er i originalen. Ved å ha fokus på folket som lever der, og kampen de har, mer enn historien om selve Robin Hood, får fortellingen en stor dybde som gjør scenene ekstra ubehagelige eller rørende. For det er ikke bare en heltehistorie om en mann som kommer og skal redde verden ved å ta fra de rike og gi til de fattige. Som Marion sier:
“Det er selvfølgelig kjempefint at vi har fått tilbake noen av pengene våre, men ser dere ikke at dette bare er en midlertidig løsning?”
De må gjøre noe mer for å stoppe dette. Folket må samle seg og gjøre motstand mot urettferdighet og ondskap. Og jeg føler at ingenting er viktigere nå enn at vi samles som samfunn, tar vare på hverandre, og står opp mot urett sammen. Det at ungdommene får oppleve det gjennom kulturen tenker jeg er essensielt. Tone Runsjø publiserte en artikkel om dette i Teaternytt 20. juni hvor hun blant annet skriver:
“I 2023 publiserte EU-kommisjonen rapporten Culture and Democracy: The Evidence, som fremhever hvordan økt deltakelse i kulturlivet øker sannsynligheten for at folk stemmer ved valg, engasjerer seg i samfunnet og opplever tilhørighet. Et velfungerende demokrati er avhengig av et mangfold av stemmer i det lokale kulturlivet. Kulturaktivitet må være «av, med og for» innbyggerne for å gi rom for identitet og fellesskap.”
“Av, med og for” føler jeg virkelig har vært slagordet til denne gruppa. De har tydelig eierskap til det de har laget, og de står stødig i det.
Det treffer også tydelig publikum. Enten som ren underholdning, eller som for meg, en nødvendig følelse av at å samles nytter. Vi skal ikke tåle urett. Å gi motstand som en felles enhet kan nytte. En protest som samler folket. For hva er et land uten et folk
Kultur som beredskap er livsviktig
https://teaternytt.no/kronikker/kultur-som-beredskap-teater-er-livsviktig/
__________________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
