Nes 2025 – Et oppkok av revyglede!

Det var fullsatt i Nes Kulturhus denne søndagen, hvor publikum ble tatt imot i foajeen av en «Nes-cowboy» som tok bilder av de fremmøtte. Dette skulle vise seg å bli brukt som innslag senere i revyen.

Og selve revyen begynte feiende flott allerede i åpningsnummeret. Stilfullt ikledd i sort, med oransje detaljer, satte ensemblet standarden for sine sangkvaliteter, godt backet av det 4-manns sterke orkesteret i bakgrunnen. Det varmet en revyentusiast å oppleve «live» musikere denne kvelden, hvor forøvrig scenebildet var stilrent, med benyttelse av digital scenografi eller bildebruk på lerret. Dette var også gjennomgående gjennom hele revyen, der filmsnutter og digitale innslag alternerte med de øvrige revyinnslagene.

I revyens andre nummer «Hår i suppa», fikk vi en smakebit på Nesrevyens herlige lekenhet, der selve sketsjen ble avbrutt av en forlengst strøket piratkarakter, som både ble interaktiv med publikum og insisterte på å fullføre sine nødvendige gjøremål, med den utrolig forseggjorte skuta si. Dette ga umiddelbart assosiasjoner til selveste Monty Python, hvor surrealisme blir en overraskende endring av selve handlingen. Men til det kreves både dyktighet og evner for å lykkes med det, og Nesrevyen klarte å balansere nettopp sine kvaliteter i sangprestasjoner, karakterer, samspill og interaktivitet med publikum på en fortreffelig måte. Det samme gjaldt revyens tematikk og idégrunnlag. Det meste av innholdet var tilgjengelig også for utenforstående tilskuere.

Sangen om «Brårud» hadde både finesse og satirisk snert, og en viss Herr Almaas´ inntog i bygda fikk ikke gå forbi i stillhet. Skulle bare mangle. Skoletematikken ble satt søkelys på i sketsjen «Ledig stilling», hvor de mannlige skuespillerne tar tematikken helt ut med fysisk humor og absurde vendinger, før stemmeprakten igjen kom til sin rett i sangen «Populist».

I nummeret «Kven skulle tru» ble publikum dratt med på en slags musikalsk ferd inn folkemusikkens ukjente opphav, med noe tabubelagt undertone, men til høy fnisefaktor for de godt voksne damer ved siden av meg, og i sketsjen «Samtykke» og den sangbare beredskapsfremstillingen av «Alltid beredt», ble de digitale kulissene erstattet med estetisk flott stuesetting og velfylt kjøpmannsdisk. Detaljer igjen, som løftet helhetsinntrykket.

«Blodig alvor» som nest siste sceniske innslag i første akt, bar et umiskjennelig gjenkall av Marve Fleksnes som blodgiver. Samspillet og poengene her var gode, men tempoet var så velsmurt at det gikk noe på bekostning av reaksjonene i selve spillet. Første akt ble avsluttet med «Raumnes-TV», hvor innspilte filminnslag både var kostelige og gjennomførte, før hele ensemblet rundet av velkoreografert og sangsterkt i «Vi ruster opp». Men på dette avsluttende fellesnummeret så satt denne anmelder igjen med et apropos; «Er det egentlig behov for parykker i et sånt type fellesnummer?»

Opplevelsen ble litt på samme måte som man beskuer en flokk sauer, og kun ser den ene sorte sauen blant alle de hvite. Den syntetiske og utkledde aktøren blant de øvrige. For her var tematikk, prestasjonene og kvaliteten sterk nok i seg selv.

Andre akten startet med et historisk tilbakeblikk i «Heksejakt». Her var både kostymering, rekvisitter og scenografi særdeles smakfullt. Og nevnes bør også den fattigslige karakteren som hadde tråkket igjennom fottøyet, og gikk med skoen halvt oppe på leggen – hysterisk kostelig. Men her plumper også Nesrevyen en smule, ved å la den nokså skeive Thomas-Jan karakteren bikke over til det vulgære. Denne figuren var faktisk enda mer virkningsfull som underspilt.

Stolpejakt var tematikk i neste musikalske godbit i nummeret «Løve på jakt», der visualiseringen av stolpene var lekkert og originalt, etterfulgt av ordspillsketsjen «Griseprat». Sistnevnte sketsj kunne med fordel ha blitt satt på vent i denne omgang, da tematikken ikke var aktualitetsbasert, og revyen som helhet allerede var i ferd med å bli et maraton.

Revyens høydepunkt kom gjennom det visuelle innslaget «Mygg». Her var det stor gjenkjennelsesfaktor hos alle i publikum, og Øyvind Stordahls kamp for å holde på nattesøvnen anbefales å sende som bidrag til Revyfestivalen på Høylandet ved neste korsvei. Glimrende utført gjennom spill og lyder. Stand-up preget var inngangen på nummeret «Forfall», hvor Christel Ferger tok oss med på en reise i kvinners endring av sine bakre deler, og også menns opphengsanordninger. Dette nummeret ville fått et betraktelig løft ved å kutte ut hele den første delen av forfallet, og heller ha startet med aktørens presentasjon av egen overskuddshud. For derfra og ut, med teksten på Joni Mitchell-sangen «Both sides now», var det klasse over.

Klasse var det også over kisten som ble benyttet i den surrealistiske bisettelsen «Hvil i fred», hvor et vemodig utgangspunkt skiftet totalt retning i gjensyn med Orderudsokken og ellevill karakterutfoldelse.

Så var tiden kommet for avsløringen av fotograferingen i foajeen i forkant av revyen, og på lerretet dukket det opp kjente fjes. Et artig element å involvere publikum på, og selv Teaternytt fikk sin presentasjon publisert.

Verbalnummeret «Opp eller ned» hadde nok en gang det absurde som utgangspunkt, med problematikk rundt om trappen gikk opp eller ned, men ble på samme måte som i «Blodig alvor» noe preget av forsering av reaksjoner underveis i spillet. Linda Sandes stemmeprakt kom til sin fulle rett i sangen «Min drøm», med god støtte fra ensemblet, før gutta Stian Lauritsen og Øyvind Stordahl skulle runde av med lokalt sladder fra sin benk med manusaviser i hendene. Ikke ulikt det årelange varemerket hos gutta i gata på Væillsetrevyen. Med tidlig innlagt knekk, altså at skuespillerne begynte å le av hverandre, ble dette en påtatt og selsom opplevelse. Lokalt sladder er alltid en vinner hos publikum, og dette kunne de dyktige herrer ha klart å fullføre uten å forkludre til. Undertegnede satt med et inderlig ønske om da praten omhandlet brødtyverier, og hintet om at Sabeltann kunne være involvert, at piraten fra revyens åpning hadde dukket opp igjen og avsluttet det hele. Men så skjedde altså ikke.

Finalenummeret ble elegant utført på The Rembrandtslåta «I´ll be there for you», også kjent som tittelmelodien fra tv-serien Friends. Alt i alt en tre timer lang revy, som faktisk hadde kvaliteter i alle ledd. Både aktualitetstematikk, sangprestasjoner, karakterskaping, samspill, levende band, filminnslag, scenografi og rekvisitter var på mange måter imponerende. Bruken av diverse musikallåter til sangsterke solister og hele ensemblet forøvrig, var også en medvirkende årsak til dette.

Instruktørene Thomas Skou Dale og Emrik Vatndal hadde fått dandert sammen en godbit av en lokalrevy på Nes denne gangen – men de kunne med fordel rett og slett ha droppet noen av innslagene. Ikke fordi de nødvendigvis var dårlige, men fordi en tre timer lang revy rett og slett blir for mye av det gode!

____________________________________________________________