av Ingrid Holøs
“Årets morsomste lokale tradisjon” ble gjennomført i oktober, og jeg er tilbøyelig til å tro på dette utsagnet. For en fest og et show av en revy. Salen er stappfull, og vi sklir inn i revyen med korte Tik Tok-klipp for å presentere noen av skuespillerne og området. Fra det går det rett over i en klassisk velkomstlåt, og ensemblet griper publikum fra første strofe. De har liveband, ledet av kapellmester Ola Welo, som låter knallbra. Skuespillerne har sterke vokale prestasjoner, og koreografien av Janniche Guttulsrud er god.
«Kaptein Krutt og skattemeldingen er herlig meta-spill gjort på en god måte.»
Herfra går de rett over i en klassisk kafésketsj, som blir avbrutt av Kaptein Krutt, som skal levere skattemeldingen. Her kommenterer de på mange av revyens klisjeer, kaoset som kan være i en revyprosess osv. Herlig meta-spill som er gjort på en god måte. Dette fungerer litt avvæpnende på publikum, som får noe litt uventet, og dermed føles det som publikum skrur seg mer på.
Deretter går det kast i kast med stor variasjon. Det er gjort et godt håndverk med utvelgelser av numre og rekkefølgene på det hele. Det er godt balansert mellom spill og sang. Temaene spenner fra moderne ran med vipps og kaffe, småbarnsliv og overgangsalder til verdens undergang, heksejakt og militæropprustning.
Treffpunktet varierer fra ekstremt lokalt, som et 8 meter langt fortau, til nasjonale spørsmål. Noen få ganger tar jeg ikke referansene og jeg hører rundt meg at jeg har gått glipp av poenget, men for det meste blir selv “oss utenfra” inkludert, ved korte innstikk, som tar oss med, uten å forkludre poenget. På den måten får en sterkt lokalt forankret revy større relevans og nedslagsfelt, samtidig som de ivaretar det nære. Og jeg får et lite vindu inn til lokalsamfunnet.
Det er lett å skjønne hvem som er bygdas “fiender” (Hamar og Fenstad), og lokalavisa Raumnes får seg en runde gjennom kverna. En måte de tar lokalsamfunnet på kornet er ved å aktivt bruke en digital backdrop. Her dukker det opp falske facebook-poster, reels, og nyhetssaker. De har også fått tatt bilde av noen av publikummerne i det de ankom Nes Kultursal, og har i løpet av forestillingen lagd det klassiske nyhetsoppslaget “Se hvem som var på Nesrevyen”. Mye av dette ble presentert av en av instruktørene selv, Thomas Skou Dale, og skuespiller i revyen Linda Sande. De er sendt inn som nyhetsankere, og parodien er helt på merket. Også er jeg glad for at skuespillerne er med og kommenterer på det digitale innholdet. For med en gang det er mye videoer uten live innhold kobler publikum seg litt av.
«Jeg får et lite vindu inn i lokalsamfunnet.»
De tar også nasjonale hendelser på kornet. Blant annet med sangnummerene “Populist” og “Vi ruster opp”. Hvor de henholdsvis harselerer med Sylvi Listhaug, og regjeringens forhold til opprustningen av militæret, og hvordan den går på bekostning av mye annet i velferdssamfunnet. I begge sangene opplever jeg at de harselerer med personer i regjeringen, kun ved å bruke historier vi har hørt de siste månedene og ting som faktisk har blitt sagt. Det er svært godt gjort, med flotte detaljer i spillet og gode tekster. Det er herlig når det sparkes oppover, og disse karakterene er spilt med en så stor selvsikkerhet i hvem de er, at det føles trygt og godt å le av dem.
Karakterer med en viss selvsikkerhet og pondus føler jeg gjelder de fleste karakterene i revyen. Til tider er spillet, eller teksten, litt lite troverdig, men allikevel er det en sikkerhet der som gjør at man aksepterer det. Selv scener hvor jeg føler det har gått litt over vippepunktet. Det er blant annet en sketsj med pornografiske versjoner av kjente folkeviser. “Folkeviser var jo kirkebøkenes porno” tror jeg karakteren sier på et tidspunkt. Det blir en blanding av litt morsomt, og veldig drøyt, og jeg merker at mange i publikum vrir seg i stolen av ubehag. Dette i møte med en mannskarakter som er både lystig, selvsikker og tilforlatelig. Det gjør at det er litt vrient å vite hva man skal tenke, jeg synes det er ubehagelig, men det at skuespilleren står så trygt i det, gjør at jeg allikevel er imponert.
«Til tider er spillet, eller teksten, litt lite troverdig, men allikevel er det en sikkerhet der som gjør at man aksepterer det.»
Et sted det dermed fungerte veldig bra å være grafisk var i nummeret “Forfall”. Her får vi et nøye foredrag om overgangsalderen, med alle endringene som kan skje akkompagnert med gode illustrative bilder av både rumper og pung. Det er tydelig at dette treffer, og til tider nærmest hyler publikum av latter. Sketsjen sklir over i at foredragsholderen mister taket litt, og begynner å harselere med egen kropp og snakkende mage, for så å gå over i en nydelig og sår ballade. Skuespiller Christel Ferger tar oss gjennom hele spekteret av følelser, og for en stemmeprakt!
Og det er noe med disse detaljene i spillet og tryggheten hos skuespillerne som gir denne revyen liv. I et par av sketsjene er det til og med det som gjør hele sketsjen. Det er blant annet en sketsj som tar utgangspunkt i samtykkeloven. Den er ikke veldig god i forhold til punchline og handling, men detaljspillet, særlig til den kvinnelige skuespilleren er råbra, så jeg storkoser meg allikevel.
«Det er herlig når det sparkes oppover!»
At regi har jobbet så godt med detaljene gjør også at det blir mange flere overraskelsesmomenter for publikum, som holder oss årvåkne. Som da den ene skuespilleren kommer brasende inn døren i sketsjen “Ledig stilling”. Det veksles noen replikker, før vi ved en liten rotasjon hos den ene skuespilleren oppdager at han har en kniv i skulderen. Noe motspilleren ikke får oppdage før mange replikker senere. Det er så presist gjort. Denne scenen er blant annet spilt av Øyvind Stordahl, og hans presisjon i spill får vi se flere ganger. Som i slapstick sketsjen “mygg”. Mann mot mygg i en heftig kamp, i et presist samarbeid mellom skuespiller, band og lys. Det er helt nydelig!
Og samarbeidet mellom de ulike fraksjonene i en revy; skuespill, musikk, teknikk m.m glir sømløst. Det er tydelig at alle stoler på hverandre og spillgleden er stor. De kommuniserer godt og har et utrolig godt driv. Selv om de mot slutten glir over i å ha det litt for gøy. Et par av skuespillerne begynner nemlig å ha problemer med å holde seg fra å le.
«Matpakkepraten har et seriøst behov for å kutte noen «darlings».
I den første sketsjen det skjedde, en scene hvor de skulle være i en begravelse, gikk det helt fint. De klarte å komme med mange gode kommentarer som “reddet dem” inn. Publikum koste seg med det, og det ga en god fellesskapsfølelse. Men da vi kom inn i forestillingens siste sketsj, og det skjedde igjen og igjen ble det mer frustrerende enn morsomt.
Den såkalte “Matpakkepraten” er et fast innslag som er med hvert år, hvor to karer sitter på brygga og diskuterer ting som har skjedd i det lokale nyhetslivet i bygda. I utgangspunktet en altfor lang sketsj, med gjentagende poenger og et seriøst behov for å kutte noen “darlings”. Men da med stadig latterkramper tror jeg det ble lagt til kanskje fem minutter på sketsjen, som endte opp med å vare kanskje 15 minutter. Alt for langt for en sketsj, og ikke minst for revyens siste post. Så selv om det var en av numrene som ga mest latter, merket jeg rundt meg at publikum startet å bli utålmodige, og showet tippet over til å bli akkurat for langt.
«Kvelden har vært en fornøyelse med latter fra helt nede i magen og til og med en liten tåre.»
Noe som også må nevnes er at noen av sketsjene er helt klart inspirert av andres arbeid. Noe de selv skriver i programmet “Takk til alle revyer i innland og utland for inspirasjon og motivasjon! Ingen nevnt – ingen glemt.”. Den inspirasjonen ser vi blant annet i sangen “Min drøm”. En engelsk variant av denne har jeg sett ta sin runde på nettet. En sang hvor de har brukt “Det er min drøm” fra Den lille Havruen, til å lage en sang om det å være småbarnsmor. Her har gruppen lagd sin egen versjon og slutten har en flott vri som viser todeltheten ved å være forelder, som jeg elsker. At de dermed ikke har kreditert disse videoene som inspirasjon er en ting. Men når det brukes originalmateriale i bunn, med klar opprinnelse, skal det krediteres. Dette gjelder alle sangene i stykket.
Men med det sagt må jeg si at denne kvelden har vært en fornøyelse. Det har vært stor variasjon, fantastiske sangprestasjoner fra samtlige, store og små overraskelser, latter fra helt nede i magen, og til og med en liten tåre. Gjengen i Nesrevyen avsluttet kvelden med stående applaus fra en fullsatt sal. Det var fortjent, mener jeg.
________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
