skrevet av Ingrid Holøs
En anmeldelse av teatergruppen til min medskribent her i Teaternytt, Juliane Husvik Sukkestad, og vår redaktør Karianne Tørnby. Juliane er regissør og Karianne er gruppens styreleder.
“Det var som å skli på et bananskall fra start” – sitat fra en av skuespillerne etter premieren. For alt gikk nemlig ikke sånn som det skulle denne kvelden. Taklyset ville ikke skru seg av på scenen før etter lang tid, en essensiell del av scenografien – selve toalettet – knuste tidlig i forestillingen så en av skuespillerne fikk en liten skade, lyden på to av mikrofonene hadde trøbbel og det forsvant masse tekst og handling ut fra manus. Dette skapte mye kaos, og energien og konsentrasjonen lot seg aldri riktig gjenopprettes.
«Det var som å skli på et bananskall fra start.»
Skuespiller i Urinetown
Jeg skulle gjerne sett en forestilling hvor alt gikk som planlagt, for å ha et bedre inntrykk av hva Bygdetruppen Teater kan. For dette opplevdes mer som å se en prøve enn en ferdig forestilling.
I tillegg til veldig mye uflaks på forestillingsdagen er det tydelig at det rett og slett har vært for mye å bite over på alt for kort tid. Bortsett fra rollefordeling og noe sangøving før sommeren, har de kun jobbet med forestillingen fra 6. august til 26. september. Det er veldig kort tid for en gruppe som aldri har spilt en musikal tidligere, og som samtidig turnerer med en annen forestilling. Oppå dette er det en ganske ukjent musikal som er satirisk, meta, ikke spesielt godt skrevet, og med noen vriene sangnummere.
Språket i manuset er ofte ganske dårlig, med mange gjentagelser som jeg tror er ment å være morsomme, men som jeg opplever som mer meningsløse og frustrerende. Jeg tror replikken “du må få hodet ut av skyene Bobby” for eksempel ble sagt kanskje 6 ganger, selv om jeg egentlig ikke kunne se noen særlig grunn til det. De dramaturgiske linjene gjør heller ikke skuespillerne noen tjenester. De er hakkete og enten for korte eller for lange. Oppi alt dette er Urinetown meta, og har et skjevt blikk på musikalsjangeren. Å spille en metaforestilling fordrer at skuespillere og publikum har stor familiæritet med sjangeren, noe jeg tenker man ikke har når det er første gang man som gruppe spiller en musikal.
«De dramaturgiske linjene gjør heller ikke skuespillerne noen tjenester.»
Premisset for Urinetown – The musical er at man må betale for å tisse pga vannmangel. Et absurd premiss, som forestillingen selv kommenterer på. Første scene åpner med konstabel Lockstock som introduserer handlingen, sammen med Little Sally, foran det nedslitte “avtrede nummer 9”. Der møter vi både den lutfattige og nedslitte befolkningen og den rike overklassen som håver inn pengene.
Alle skuespillerne er kledd i sterkt 80-tallsinspirerte kostymer. Noe som gir mange ulike uttrykk, som jeg synes fungerer bra. Allerede her forsvinner det mange sider av manus. De hopper frem og tilbake og sangene mangler vers. Det er derfor vanskelig å si noe om hva som er regissørens valg i denne scenen. Mye av premisset for forestillingen og etableringen av karakterene skulle blitt satt her, så det var ganske forvirrende. Heldigvis kommer karaktertypene tydelig frem likevel. Synes at regissøren har jobbet godt med gruppa på dette. De har laget sterke, klassiske karakterer, som du raskt skjønner hvor står i historien. De er spennende å se på og det er et stort persongalleri. At karakterene er godt etablert, og at skuespillerne er godt instruert i å holde maska når noe skjærer seg blir tydelig her. For her knuser nemlig en essensiell del av scenografien – selve toalettet. Da er stykkets helt, Bobby Strong, snar og legger inn en replikk om at det må skaffes inn en rørlegger, og en annen av skuespillerne får løpt bak scenen, hentet en skiftenøkkel og kommer ut for å late som han skal fikse det. Og oppi alt dette er en av skuespillerne bak scenen og blir lappet sammen. Dette tok de på så strak arm at jeg trodde det var en del av stykket. Jeg undret meg over hvorfor i all verden de gjorde det, men tenkte at det var en tanke bak det.
«Heldigvis kommer karaktertypene tydelig frem. Synes regissøren har jobbet godt med gruppa på dette.»
Deretter blir scenografien endret. De har laget et snurrende element som blir til Mr. Gladwells kontor. Dette fungerer svært godt visuelt og er en veldig effektiv endring. Problemet er bare at det er lagt til mange andre elementer som også skal ut, som gjør at overgangene tar veldig lang tid. Og selv når scenen er klar, fortsetter ventespillet ganske lenge før noe skjer. Vi får blant annet se Senator Fipp og Mr. McQueen spille ishockeyspill. En morsom idé som passer godt. Jeg undres bare hvorfor de ikke spiller med en puck? Hadde de spilt på ekte hadde det vært mer interessant å se på. Også varer disse ventespill sekvensene for lenge. Jeg merker at publikum blir utålmodige bak meg, og mye av konsentrasjonen i salen forsvinner. Tror en innstramming på dette hadde hjulpet skuespillerne med å holde energien oppe.
«Her knuser en essensiell del av scenografien – selve toalettet. Dette tok de på så strak arm at jeg trodde det var en del av stykket.»
Det er rene og klare karakterer som gir mye flott spill, selv om samspillet og relasjonene iblant virker uetablerte for skuespillerne. Skulle gjerne sett større klarhet i hvem som har mest makt, hvem som liker hverandre og ikke osv. Blant annet fordi da det dukker opp mer manusrot blir entreen til en av hovedkarakterene forkludret. Hadde relasjonene sittet like godt som karakterene hadde ikke dette vært noe problem.
Når de klarer å samle seg sammen igjen får vi se Mr. Gladwell skinne i et flott solosangnummer hvor hun blant annet blir trillet rundt på et bord med sigar og brennevin i hånden. Hun synger råbra og spillet er veldig tatt på kornet. Dessverre opplever jeg at noe av koreografien til medspillerne forvirrer budskapet. Noe som skjer flere ganger i løpet av stykket. Så her må jeg nok en gang si noe om tid. I dette nummeret er det mange gode ideer med masse glimt i øyet og lekenhet, noe jeg ser flere steder. Men konseptet bak koreografien oppleves ikke som ferdig, og heller ikke implementert i skuespillerne. Hvis det hadde blitt ferdig utviklet og godt innøvd kunne det gitt så mye til forestillingen og en helt ny kraft. Det kunne også gitt mer inn til sangene, som også har fått for lite øvetid.
«Dessverre opplever jeg at noe av koreografien til medspillerne forvirrer budskapet.»
Sangnumrene er naturlig nok en essensiell del av en musikal, og når hverken melodi eller tekst sitter på flere av dem, er det veldig synd. For å løse manglende tid til innøving gjorde gruppa et interessant grep. En av skuespillerne (vår egen redaktør her i Teaternytt) sto med plakater med sangtekstene på. Det fungerte overraskende bra. Siden stykket bl.a. handlet om å protestere og gjøre opprør ga det mening i situasjonen, og gjorde at fellessangene ble mer intensjonelle. Dette gjorde at den store motstandslåta i finalen i akt 1 satt godt, og det låt bra.
Med dem hadde gruppa også en fantastisk dyktig musiker med seg på elektrisk flygel. Mathilda Röjdemo. Hun gjorde et virkelig godt stykke arbeid. Det tok lang tid før jeg forsto at hun sto for ALL musikken. Hennes evne til å lytte til og følge dem på scenen var imponerende, og ga dem et stort spillerom, som forhåndsinnspilt musikk aldri ville gitt dem. Det var tydelig at de var trygge på henne og kommuniserte godt underveis. Hun fulgte dem sømløst gjennom alle krumspring. Det er tydelig at både hun og skuespillerne elsker å jobbe sammen.
Det er generelt gjennomgående. Dette er en spilleglad gjeng, som trives med å være på scenen sammen. De tar vare på hverandre, lager masse fint minispill i ensemblet, og prøver å redde hverandre inn så langt det går. En som gjorde en iherdig innsats der var Lockstock. Fortelleren og konstabelen i stykket. Hun trekker stadig i trådene, og vever så godt hun kan ved å plukke opp replikker, gi prompts til de andre osv. Og denne jenta er bare 14 år. Skulle gjerne sett hva hun hadde fått til med denne karakteren hvis hun hadde fått lov til å konsentrere seg mer om sin egen oppgave. Hun samarbeidet også svært godt med sin makker Little Sally på 10 år, om å veilede oss i historien. Little Sally er utrolig god i formidlingen av heltens siste ord, i sin solo. Her er det fine ideer, med overlapp av hvem av de som synger, miming osv. Godt levert.
«Det merkes at skuespillerne begynner å gå tom for krutt etter mye iherdig jobbing for å hente seg inn igjen.»
Det mangler en del reaksjoner i ensemblet på at den store helten er død her, og stykket får ikke forløst det tidligere klimakset i historien. Det merkes at skuespillerne begynner å gå tom for krutt etter mye iherdig jobbing for å hente seg inn igjen. Jeg opplever at det er mangler både i regi og spill her, og skuespillerne får ikke noe særlig hjelp fra manuset heller. Det oppleves som om forestillingen nærmest har tre slutter og veien mot finalen blir noe langdryg. Her skulle jeg ønske det var tatt flere grep, og tenker at manuset godt kunne fått noen strykninger. Som her, hvor stykket ser ut til å ta slutt, finalenummeret er i full sving, og så legges denne replikkvekslingen inn:
JOSEPHINE STRONG
For en feber. Om jeg bare hadde et kaldt, stort vannglass, kanskje jeg hadde en sjans til å kjempe.
HOPE
Men ser du ikke, Mrs. Strong? Vannglasset er inni deg; det har det alltid vært.
JOSEPHINE STRONG
Har det?
HOPE
Selvfølgelig har det det. Vet du ikke hva du er?
JOSEPHINE STRONG
En elv?
HOPE
Det er riktig. Alle sammen er.
Hun synger:
DU ER SOM ELVEN, JEG ER SOM ELVEN
HAN ER SOM ELVEN, HUN DER OG!
HOPE OG JOSEPHINE
ALLE ER ELVEN OG RENNER FOR FRIHET FLYTER FOR SANNHET, GJENTA NÅ!
Men finalesangen låter bra, og publikum blir veiledet fint inn i allsang på slutten. Et godt og varmt utpust på slutten av en begivenhetsrik kveld. Heier på dere i Bygdetruppen Teater for at dere tørr å prøve noe helt nytt, at dere tar vare på hverandre på scenen og står i det når så mye går skeis. Og kult at det blir valgt noe ukonvensjonelt!
Alle foto: Javier Berrocal
_____________________________________________________
I
ngrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
