skrevet av Tone Runsjø, daglig leder i Akershus Teaterråd
Amatørteater i Norge bør i større grad enn i dag representere et mangfold som speiler lokalsamfunnene slik de faktisk ser ut. Det er nødvendig å stille spørsmål ved hvem amatørteatergruppene er til for, hvor de spiller, og hvilke historier og uttrykk de velger å formidle.
Norsk amatørteater har i stor grad tatt utgangspunkt i vestlige teatertradisjoner og fungerer ofte som en kopi av det institusjonelle teatret og dets publikumssuksesser. Øving, planlegging og produksjon foregår på tilnærmet samme måte, uavhengig av om man befinner seg i en bygd eller en by. Dette bidrar til et ensartet uttrykk og begrenser rommet for lokale særpreg og alternative teaterformer.
«Norsk amatørteater har i stor grad fungert som en kopi av det institusjonelle teatret og dets publikumssuksesser.»
Norge har en relativt kort teaterhistorie, også innen det vi i dag definerer som amatørteater. Begrepet «amatørteater» har fått en sentral plass i vår teater- og kulturforståelse, men dette er verken universelt eller historisk gitt. I mange andre land, og også i Norge for hundre år siden, var skillet mellom amatør og profesjonell teaterpraksis langt mindre tydelig.
Dette skyldes ikke nødvendigvis at vi i dag har utviklet et eksepsjonelt profesjonelt teaterfelt, men snarere hvordan vi har valgt å organisere, definere og verdsette teater som kunst- og samfunnsform.
Jeg vil understreke at det er helt naturlig at amatørteater i Norge er preget av en vestlig måte å tenke på, og at dette i stor grad fungerer godt i vårt vestlige samfunn. Samtidig mener jeg det er viktig å løfte blikket innimellom, særlig i en tid der Akershus er i rask endring og befolkningssammensetningen har forandrer seg. Teateret forandrer seg også ulikt i by og bygd, selv innenfor fylkets grenser.
«Amatørteater bør i større grad enn i dag representere et mangfold som speiler lokalsamfunnene slik de faktisk ser ut.»
I mange andre land og kulturer er teater i langt større grad integrert i lokalsamfunnet. Det spilles på arenaer som er knyttet til feiringer, markeringer og ritualer, innen definerte fellesskap eller for andre formål enn et tradisjonelt, betalende publikum. I Brasil ser vi opptog og gateperformancer, mens teater med klovner og mimere dukker opp spontant i gater og på torg i byer som London og Roma. I enkelte afrikanske lokale samfunn spilles fortellerteater med dans på samlingsplasser, enten før jakt – som opplæring og forberedelse – eller etter jakt, som fortelling og takksigelse til gudene.
I Japan videreføres symbolbruk og tradisjoner i no-teateret fra generasjon til generasjon. I Norge kan indiske jenter lære seg å danse urgamle historier i en stue på Torshov, mens grekere eller inuitter forteller skrøner og historier som en del av sin muntlige kulturarv.
Disse eksemplene viser hvordan teater og fortelling kan ha mange funksjoner – som identitet, fellesskap, ritual, læring og feiring – ikke bare som scenekunst for et sittende publikum. Men dette er ikke amatørteater i norsk forståelse av begrepet.
«I mange andre land og kulturer er teater i langt større grad integrert i lokalsamfunnet.»
Professor i teatervitenskap Jon Nygaard skriver i Teaterets historie i Europa, bind 1 (s. 17) at «….teater er en forlengelse og videreutvikling av de opprinnelige ritualene og mytene». Den sveitsiske teaterteoretikeren Oskar Eberle hevder i boka Cenalora at teater er menneskets opprinnelige kunstform, og derfor finnes overalt der det finnes mennesker. Ifølge Eberle blir dette urteateret etter hvert foredlet til det han kaller et hoffteater, der noen opprinnelige kvaliteter og funksjoner går tapt, samtidig som nye oppstår.
I mange deler av verden skjer overleveringen av teater gjennom familien, i spesialiserte grupper, gjennom ordinær undervisning i opplæringsinstitusjoner, i større fellesskap eller i religiøse sammenhenger. Norge har i liten grad omfavnet teater- og kulturytringer skapt av «hvermansen», som en naturlig del av samfunnets ryggrad. I andre land kan ytringen finne sted enten i åpne fellesskap eller i lukkede, avgrensede grupper. I disse sammenhengene er begreper som markedsverdi irrelevante, og billettsalg fraværende.
«Norge har i liten grad omfavnet teater -og kulturytringer skapt av «hvermansen», som en naturlig del av samfunnets ryggrad.»
I norsk amatørteater avgrenses virksomheten ofte til kommunegrenser, aldersgrupper og tydelige sjangerbetegnelser, slik som «Vestby Musikalteater for voksne». I mange andre land er teatertradisjonene mer folkelige, kroppslige og tett knyttet til overlevering av urgamle tradisjoner. Figurteater, ritualer og folkelig teater har en langt større plass utenfor de nasjonale institusjonene enn det som er vanlig i Norge.
På andre kontinenter, utenfor den vestlige verden, utgjør teaterutøvere og underholdere ofte egne grupper eller teaterfamilier i samfunnet. Teateret er der en integrert del av hverdagskulturen og identiteten, og ville sjelden blitt organisert eller omtalt gjennom formaliserte betegnelser av typen «Vestby Musikalteater for voksne».
Jeg forstår godt at en person med ikke-vestlig bakgrunn kan bli usikker på hva amatørteater i Norge egentlig driver med, og ha vanskelig for å se poenget med å kopiere institusjonsteatrenes uttrykk, som musikaler og litterært teater, for deretter å presentere en to timer lang, tekstbasert forestilling for et barnepublikum. Dette skjer ofte i en stor, mørklagt sal, der barna sitter på ekstra plastkasser for å kunne se scenen. For mange kulturer er dette en fremmed form for teateropplevelse.
«Jeg kan forstå at en person med ikke-vestlig bakgrunn kan bli usikker på hva amatørteater Norge egentlig driver med, og ha vanskelig for å se poenget med å kopiere institusjonsteatrenes uttrykk.»
Da jeg selv vokste opp på 1970- og 80-tallet, møtte jeg teater på andre måter enn gjennom rendyrket barneteater. Vi spilte Bjørnson i skoletimene, deltok i julespill i kirken, så verdensdramatikk gjennom Fjernsynsteateret på TV, spilte revy på skolen på fritiden og hørte voksenkrim i Radioteateret. Teateret kom til meg gjennom folkelige arenaer og medier, som en naturlig del av hverdagskulturen – ikke primært gjennom lange forestillinger rettet direkte mot barn i tradisjonelle teatersaler.
Norge blir stadig mer multikulturelt, men denne utviklingen gjenspeiles i begrenset grad i amatørteaterfeltet. Mange forestillinger retter seg mot et relativt smalt publikum. Det betyr ikke at innbyggere fra marginaliserte grupper eller personer med annen kulturell bakgrunn verken ser eller lager teater, men snarere at sterke kultur- og fortellertradisjoner ofte går under radaren for oss.
Jeg vet for eksempel lite om hva slags teater- og fortellerpraksiser som finnes i speideren, i en frikirke i Aurskog-Høland eller på sommerleirer i regi av 4H. Enkelte barne- og ungdomsteatergrupper i Akershus kan ha flerkulturell sammensetning blant medlemmene, men både repertoar og organisering følger i stor grad tradisjonelle mønstre. Ofte skjer dette ubevisst – valgene oppleves som praktiske og naturlige, men er samtidig sterkt forankret i etablerte tradisjoner.
«Norge blir stadig mer multikulturelt, men denne utviklingen gjenspeiles i begrenset grad i amatørteaterfeltet.»
Teatergruppene speiler måten vi organiserer hverdagen vår på. Da SFO ble etablert på 1990-tallet, oppstod det raskt teateraktiviteter knyttet til denne ordningen. I dag er amatørteaterfeltet i stor grad dominert av barn og unge, til tross for at samfunnet ellers preges av en stadig voksende eldre befolkning.
Akershus Teaterråd oppfordrer derfor amatørteatrene til å initiere prosjekter i samarbeid med for eksempel frivillighetssentraler, norskopplæringsarenaer eller kulturforeninger med bakgrunn fra andre land. Vær åpne for å organisere aktivitetene annerledes enn dere pleier, legg til rette for enkle og gjensidige prosesser, og utforsk andre teaterformer på nye arenaer. Kanskje kan teaterforestillingen få en ny funksjon dersom dere for eksempel samarbeider med Røde Kors, eller andre frivillige organisasjoner?
