Teatergrupper oppleves ofte som irriterende med sitt omfattende utstyr og sine behov – men ikke slutt å stille krav. Det er viktig at teatergrupper tilpasser seg de lokalene de bruker, men uten at det går på bekostning av driften eller kunstnerisk kvalitet. Målet bør være å forenkle, ikke komplisere. Dere må gå fra å være brysomme til å være midtpunkt for kommunen og huseiere.
Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har snublet over musikkutstyr lagret på bakscener i skoler og kinoer. Utstyret står der tilsynelatende uskyldig, men blokkerer all bevegelse – og gjør det umulig å gjennomføre en teaterforestilling på en forsvarlig måte.
«Teatergrupper tror noen har tenkt for dere.»
I nye flerbrukskulturhus har man ofte installert skap og lagringssystemer på side- og bakscener for å effektivisere oppbevaring av teknisk utstyr, stoler og bord. Resultatet er at skuespillere snubler i dører, mangler plass til rekvisitter og ikke kan gjøre raske kostymeskift. Sidescenen og bakscenen, som ofte utgjør to tredjedeler av scenegulvet, er for teatret like viktig som vann i et svømmebasseng. Men dette er det mange arkitekter og andre brukere av huset som ikke forstår. Vær tydelig: Dette er deres arbeidsplass!
I dag er ikke musikk, dans og teater lenger sentrale fag i norsk skole. Derfor bygges nye skoler sjelden med scener eller visningslokaler. Den kulturelle skolesekken stiller heller ikke krav om Riksteaterstandard – og alle tilpasser seg bare.
Når teatergrupper leier gymsaler til øving, møter de ofte begrensninger – enten i form av kort leietid eller uegnet akustikk. Klasserom er som regel overfylte med stoler og annet utstyr, og gir ikke rom for scenekunstnerisk arbeid.
Selv store utbyggere trenger veiledning i planleggings- og byggefaser. Undersøk om din kommune har et kulturråd eller en administrasjon som faktisk jobber for å skape øvings- og visningsrom for det frivillige kulturlivet. I de fleste kommuner i Akershus er fokuset først og fremst på selve driften av kulturhusene, mens de reelle rom- og lagerbehovene til lokale kulturforeninger blir oversett.
«Alle utbyggere trenger veiledning.»
Teatergrupper sitter ofte på viktig kunnskap om hvordan teaterscener faktisk fungerer – kunnskap vi tar for gitt at andre også har. På tidligere Black Box Teater i Oslo ble garderobene rett og slett glemt i tegningene. I Sydney Opera House oppdaget man bare uker før åpning at det manglet en lysbom foran scenen – da lysdesigneren kom for å rigge. Og i første utkast til teateret i Haugesund tegnet arkitekten faste, skråstilte sidevegger – fordi han ikke visste hva sidevinger var.
En fotballmor har gjerne en pose med skitne drakter og et ballnett i bagasjerommet. Foreldre i teatergrupper, derimot, frakter med seg lyd- og lysutstyr, kostymer, sminke, rekvisitter, scenografi, spesialeffekter, bandutstyr, verktøy – og mye mer. Dette fyller opp bakscener, ganger, garderober, klasserom, lagre, kultursaler og scenen selv. Der teaterfolk ser viktig produksjonsutstyr, ser andre bare rot.
«Bruk bærekraft og gjenbruk som argumenter når dere søker lagerplass i kommunen.»
Teatergrupper – både frivillige, frigrupper og semi-profesjonelle – bruker sine egne boder, garasjer, skap, terrasser og loft til lagring av utstyr. De tar vare på tekniske løsninger og scenografi for gjenbruk i fremtidige produksjoner. Dette er en ressurs – ikke et problem.
Bruk bærekraft og gjenbruk som argumenter når dere søker lagerplass i kommunen. Pek på hvordan kulturfrivilligheten kan ta i bruk skolebygg og andre lokaler på kveldstid, når de ellers står tomme. Det er ikke bærekraftig – verken økonomisk eller praktisk – at frivillige skal frakte alt utstyr fram og tilbake for hver øving. Og ikke minst – få behovet for lagerplass inn i kommunens eiendomsplaner.
Husk: En teatergruppe «bygger et teater» for hver eneste premiere. Forklar tydelig at det er umulig å øve frem en forestilling uten kulisser, kostymer og rekvisitter – på samme måte som man ikke kan lære seg å gå på ski uten skiutstyr og preparerte løyper.
«Teater har mye løst utstyr og ønsker å ta vare på det til senere.»
De siste årene har teatergrupper i økende grad mistet tilgang til gratis øvingslokaler, lagerplass og visningsrom i offentlige bygg. Nye kulturbygg prioriterer ofte profesjonelle utleiescener fremfor rom til kulturfrivillighetens daglige behov. Men den primære aktiviteten i en teatergruppe er ikke forestillinger – det er øvelser. De skjer ukentlig, ofte gjennom flere måneder. Forestillingsdagene utgjør sjelden mer enn én tidel av den totale aktiviteten. Å bygge for visning uten å legge til rette for øving er derfor lite hensiktsmessig for den lokale kulturfrivilligheten. Er kommunen sin primæroppgave å drifte scener for publikum med profesjonell underholdning, eller er det å tilrettelegge for det lokale kulturlivet?
For å kunne skape kvalitet og fellesskap, må teatergrupper ha gode arbeidsforhold også i øvingsperioden. Men da må både kommunen og teatergruppene selv være tydelige på at øving er kjernevirksomhet. En amatørteatergruppe kan ha rundt 50 øvingsdager i året – men bare 5 til 20 forestillingsdager.
«Er kommunen sin primæroppgave å drifte scener for publikum med profesjonell underholdning, eller er det å tilrettelegge for det lokale kulturlivet?
I takt med befolkningsveksten i Østlandsområdet og tidligere Akershus øker presset på lokaler. Flere i kulturfrivilligheten møter stengte dører på skoler, samfunnshus og kulturhus. Det har blitt vanlig – men det gjør det ikke riktig.Det er forståelig at en utleier lett kan velge bort teater til fordel for for eksempel et voksenkor.
Å leie ut til teater medfører få umiddelbare fordeler og en rekke praktiske utfordringer. Dere kommer med mye utstyr, har behov for midlertidig lagringsplass, trenger mange timer med tilgang til lokalene, og det skal være plass til både utøvere og teknisk crew. Å si nei til en teatergruppe kan rett og slett innebære mindre arbeid, færre avtaler og færre tilpasninger. Dette er en realitet kommunens administrasjon må være bevisst. I enkelte tilfeller kan dere være like uglesett som et tungrockband.
«Teaterfolk vet hvor viktig teater er – men det holder ikke.»
Bruk tallene dere har – på medlemmer, publikum og frivillige – som grunnlag for kravene deres. Amatørteateraktiviteten i flere Akershuskommuner selger flere billetter enn kulturhusene, tilbyr et bredere aktivitetstilbud for barn og unge enn kulturskolen, og når ut til et større ungt publikum enn Den kulturelle skolesekken.
Kommunens egne kulturtilbud bør ikke automatisk prioriteres – dette må synliggjøres for både politikere og presse. Dere favner et større og mer mangfoldig publikum. Dere er ofte mer lokalt forankret, mer selvstyrt og mer nyskapende enn mange offentlige aktører. Bruk disse ordene aktivt når dere henvender dere til byråkrater og beslutningstakere.
Teaterfolk vet hvor viktig teater er – men det holder ikke. Dere må oversette engasjementet deres til det språket som brukes i forvaltningen – bruk statistikk, bruk trender, bruk «riktige» ord. Ja, dere er en del av beredskapen. Ja, dere fremmer folkehelse. Ja, dere er en mangfoldsarena. Legg på alt – og bli registrert som en riktig satsing.
