Kultur fungerer som et kompass for vår identitet, og vi påvirkes alle av våre personlige utvalgte klassikere. Gjennom livet har vi alle blitt formet som mennesker av flere kultklassikere. Kultur følger samfunnsforandringene, og teater har vært en del av dette siden tidenes morgen. Klassikere og kultklassikere kan fortelle oss mye om samfunnet og dets utvikling.
Hovedbildet er en klovn i japansk opera. Med min kultur og teaterfaglige referanser ville jeg aldri gjettet at dette var en klovn.
En favorittfilm, som for eksempel «Fight Club» eller bøker som «Ringenes herre», kan bli kalt en kultklassiker. Hva som klassifiseres som en kultklassiker avhenger av hvem du spør og hvor de kommer fra. Innen teater kan de fleste nevne vanlige klassikere som «Den spanske flue», eller teaterstykker som er blitt eksponert gjennom film, som «Annie» og «Grease». Innen fagmiljøet i teater kan stykkene «Mens vi venter på Godot», «Nokon kjem til å kome» eller «Macbeth» være de ultimate og allmenne klassikerne. Dette er stykker som reproduseres hyppig, over tid og i mange land.
«Teater er en samlebetegnelse for alle som driver med det, enten det er som hobby eller jobb. Men revyartisten trenger ikke å se opp til skuespillere som tolker Shakespeare, og omvendt.»
Gjennom en kultklassiker blir mennesker en del av en ny tid, trend, stil eller ytring – vi var der, så det og gjorde det! Kultklassikere kan bli forbudt eller skape oppstyr, som for eksempel «Rock Around the Clock» (1955). Vi synes det er kult eller vi lager et manifest rundt filmen, for eksempel ved å gå med brylkremkjemmet hår. Kulten blir en del av oss, gir gjenklang og gir oss en form for identitet. Vi opplever at endelig er det noe som definerer akkurat hva vi føler, eller vil være. Noen kan bli helt oppslukt av å se, høre, samle eller reise inn i en fullstendig lidenskap.
Det vi liker med en klassiker er at den representerer sin tid i formspråk og tanker. Filmen, eller teaterstykket, blir et lite manifest på hvem vi har blitt, i hvilken tid vi ble formet og hvilken flokk vi tilhørte – kanskje over tiår, og selv om verden går videre. Vi smelter og smiler når vi tenker på det, som med en gammel kjæreste. Vi kan se klassikerne om og om igjen, referere til replikker, karakterer og scener. Vi kjenner alt til fingerspissene, til og med småting som ingen andre bryr seg om. Tilhørerne løfter ikke på øyebrynene av det du ivrig forteller, men av deg!
«Hva som klassifiseres som en kultklassiker avhenger av hvem du spør og hvor de kommer fra.»
Teater er en samlebetegnelse for alle som driver med det, enten det er som hobby eller jobb. Men revyartisten trenger ikke å se opp til skuespillere som tolker Shakespeare, og omvendt. Det er forskjellige forbilder og identitetsskapere innen teater for hvert land, sted, kjønn, alder m.m. I Norge har vi klassikere innen teater i gamle revytekster, eller tekstene til Thorbjørn Egner og Henrik Ibsen sine fortellinger på scenen. Den eldre generasjonen pugget og analyserte dramatikk på skolen og kjente til tidens klassikere. Men har du hørt om Nils Kjær? Han falt ut av norskpensumet og dermed også ut av allmenn kunnskap. Kulturarv og kultklassikere må overleveres gjennom en plan eller sensur. En teaterkultur kan dermed bokstavelig talt gå opp i røyk. Den kan ha vært kriminell eller farlig i sin samttid, og bærerne drept eller truet. Før i tiden ble ikke skuespillere begravd i kristen jord. Noe går tapt, mens noe forsterkes av å ikke være ønsket. Teater som videreføres kan være mer tilfeldig enn hva vi tør å innrømme.
En kultklassiker for noen få kan også til slutt ende opp som en klassiker for alle. En kultklassiker er i utgangspunktet for et smalere publikum og representerer ofte motkultur. Innen teater kan man si at «Kong Ubu» er en kultklassiker, mens «Annie» er en klassiker. En klassiker er en sjanger som appelerer til deg, enten innen musikk, teater, film eller bøker, uavhengig av dagens standarder for kvalitet eller ramme. Derfor kan pocketbøker som Morgan Kane og Donald fortsatte selges i butikker og på loppemarkeder. Alle synes noe er kult. Kult, eller kultus, kommer fra latin colere som betyr «å dyrke». Kult blir oftest utført av flere i fellesskap, og uttrykker ærefrykt, respekt, takknemlighet eller frykt (Wikipedia). I norsk etymologisk ordbok står det følgende om kult: «(…)nesegrus beundring og forgudning ut fra å dyrke». Det handler om holdninger, verdier og normer. Motsatsen kan føles kvalmende ubehagelig, eller blasfemisk av det andre holder hellig.
«Før i tiden ble ikke skuespillere begravd i kristen jord.»
Et teaterstykket kan bli til en klassiker i det forestillingen definerer nye holdninger, verdier og normer i samfunnet. Teater kan bli en kult fordi den bryter med en herskende samfunnsklasse og etablerte kunstnormer. Ibsens stykker har hatt begge funksjoner – fra å stenge teatere til å være pensum i skolen. Vi konsumerer klassikere fordi de har vært viktige, eller fordi vi må legge dem til vårt opplevelsereporoar for å kle oss med dem. Vi gir gjerne klassikere en ny tolkning som passer våre egne tid og synspunkter. Ibsens Nora var inspirert av en dansk avisskandale på 1800-tallet, der en kvinne uhørt involverte seg i forretningsaffærer til sin mann. Men 144 år senere leser vi stykket med en moderne tolkning av kvinners frigjøring. På samme måte var «Lysistrata» i sin samtid en latterliggjøring av kvinner som blandet seg inn i krig, men 2440 år senere spilles stykket med en annen vri – med kvinner som lurer menn til å stoppe krigen. Andre ganger er våre særinteresser ikke en del av noe klassisk eller kult, men bare sært og nerdete. For eksempel elsker jeg nupereller (en knuteteknikk for blonder), og det vil nok aldri bli kult i noen sammenheng. Å spise vegansk i Norge gikk fra å være rart til normalt avhengig av hvor du befant deg. Mat oppfattes ikke av alle som kultur, og smalahove tilhører en matkultur som færre og færre spiser, men den kan likevel bli en allmen klassiker.
«Vi konsumerer klassikere fordi de har vært viktige, eller vi må legge dem til vårt opplevelsesreportoar for å kle oss med dem.»
«Annie», «Grease», «Romeo og Julie» og «Hamlet» er blitt filmet og gjenskapt i nye versjoner for både lerret og scene. Filmen «The Whale» (2022) var opprinnelig et teaterstykke og handlingen foregår i ett rom – og filmen er sterkt preget av en teaterdramaturgi og tekstbasert teater. Filmen viser en dyp skuespillerprestasjon som er overført fra teateret til filmlerretet. ‘The Whale’ gir et unikt intimt teaterstykke muligheten til å nå et større, om enn smalt, filmpublikum. Lars von Triers kultserie «Riket», som først ble vist på 1990-tallet, har blitt videreført i både «Riket 2» og «Riket 3». Disse har nå endt opp med også å bli teaterstykke, som ble satt opp på Oslo Nye Teater i mars, men jeg fikk ikke med meg dette – muligens fordi jeg ikke er en uttalt fan av Lars von Trier. I tillegg er jeg ikke så opptatt av trenden med at norske, offentlige teatre velger å sette opp kjente filmer og bøker som teaterstykker. Da er jeg langt mer opptatt av å se originaler og nye historier på scenen.
Amatørteater tar vare på, gjenoppliver og gjentar teaterstykker for vanlige mennesker utenfor institusjonsteatrene. Ofte er amatørteater mer tradisjonelt og etterlignende enn de profesjonelle institusjonsteatrene i storbyene. Amatørteatrene setter opp det de ser på teatrene i inn- og utland, men det krever avtaler og rettigheter for å sikre at form og innhold ikke bryter med opphavsrettigheter.
Mye amatørteater har en viktig funksjon når det gjelder opplæring og dannelse av unge mennesker. Instruktørene velger teaterformer og stykker som de mener er viktige, har høy kvalitet og er verdige for undervisning. Som et resultat av dette kan det være at vår tid har flere klassikere enn tidligere på grunn av de mange utdanningsløpene innen kunst. Det er spesielt mange som er utdannet innen musikal, og derfor ser vi mye musikalteater i dag. Teaterensembler har båret teaterarven videre i over 3400 år gjennom en livslang og muntlig tradisjon innenfor teatertrupper og teaterfamilier, mens fokuset på opplæring av barn i teater i Norge de seinere årene er helt nytt i teaterhistorien. Derfor er klassikere som Disney, eventyr og kjente karakterer fra bøker og filmer for barn blant de mest populære stykkene. Det spilles også mer teater for barn enn for voksne i Norge, noe som er en ny utvikling i teaterhistorien. Noen forestillinger i Den kulturelle skolesekken har blitt spilt gratis for barn i over 10 år og har blitt kjøpt opp i flere omganger, som en klassiker.
«Amatørteater tar vare på, gjenoppliver og gjentar teaterstykker for vanlige mennesker utenfor institusjonsteaterne.»
En del av våre medlemsgrupper innen amatørteater i Akershus teaterråd har begynt å gjenskape gamle barneforestillinger for tredje gang, med 5-10 års mellomrom. Noen grupper gjentar også samme produksjon hvert år. Dette er spesielt vanlig innenfor spel og andre lokale historiske forestillinger som er knyttet til en bestemt årstid eller et sted. Jeg tror en viktig årsak til at vi ikke ser så mange kultklassikere i teateret handler om at teater er en nåtidshendelse som skjer i et spesifikt rom og vises kun 1-200 ganger i en gitt periode. Når teaterforestillingene er ferdig spilt, blir teatret tømt og manuset ligger ensomt igjen uten skuespillere, tolkning, regi eller innpakning. Bøker om teaterhistorie er fulle av beretninger om forestillinger som vi skulle ønske vi skulle ha vært på, forestillinger som forandret samfunnet og sin egen tid. I Akershus kommer jeg på noen forestilling jeg opplevde som en kultklassiker innen amatørteateret, det var «LOL» med ungdomsteateret Gjerdrum amatørteater, noen av forestillingene på Gamle Bakeriet i Akser samt produksjoner i gruppen Taraxacum fra Bærum. Tilsvarende opplevelser har også blitt rapportert fra Hølen, Bjørkelangen og Jessheim. Dette kan ha sammenheng med at fra 1990-tallet til 2005-tallet var det en kraftig oppblomstring og utvidelse av amatørteater i form og innhold.
«Jeg tror årsaken til at vi ikke ser så mange kultklassikere i teater handler om at teater er en nåtidshendelse som skjer i et spesiefikt rom og vises kun 1-200 ganger i en gitt periode.»
For å oppsummere, så henter amatørteater opp og gjør klassikere tilgjengelige samtidig som de følger tradisjonene. Samtidig er amatørteater også et sted for nytenkning og utprøving. Flere viktige filmer og teaterstykker har slått gjennom nettopp fordi regissøren ikke brukte skolerte skuespillere, men amatørskuespillere – eller andre typer utøvere. Dette fenomenet gjentas i de fleste nye teaterformene rundt 1900-tallet og fremover, i de fleste -ismene. Kulturforestillinger med uskolerte utøvere er det mange av innen banebrytende teater, nettopp fordi de ikke har blitt formalisert i «en skole». Dessuten ble teaterskolen i Norge grunnlagt etter andre verdenskrig, og storhetstiden vår var på slutten av 1800-tallet. Tidligere lærte man teater som et håndverksfag, gjerne i en teaterfamilie.
Amatørteaterbegrepet følger det moderne samfunnet der vi har fritid og kan drive med hobbyteater. De dramatiske selskapene og dannede selskapene på 1700-1800-tallet var ikke banebrytende, men overleverte klassikere og kulturarv til en øvre klasse. De bedrev kultivering av unge mennesker gjennom ulike kunstfag. På 1800-tallet ble det samlet inn kulturskatter som eventyr, og teater skulle fremme vår felles, nasjonale identitet. I dag kan andre kvaliteter eller ferdigheter være viktig for et teaterstykke enn det å være en profesjonell utøver, som for eksempel å være kvensk eller tryllekunstner. Frivillighetsaspektet og det uskolerte har ofte hatt en verdi når kunsten skal inn i en ny tid eller finne en annen inngangsportal til å skape. Noen ganger krever fornyelse noe annet enn profesjonelle og dannede teatermennesker med en tillært tilnærming og trening for en bestemt type teaterform de er eminente til å utføre. Fornyelse skjer gjennom nytt blod eller opprør mot det etablerte. I byene kan teater ofte bli reprodusert, mens nytt teater ofte begynner i utkanten og med andre aktører enn de etablerte kunstnerne. Periferien kan også være et flott sted for fornyelse innen amatørteaterfeltet!
«Noen ganger krever fornyelse noe annet enn profesjonelle og dannede teatermennesker med en tillært tilnærming og trening for en bestemt teaterform de er eminente til å utføre.»
Og da er vi med en gang tilbake til Teaternytt og vårt oppdrag med å skrive om amatørteaterfeltet. De som skaper noe nytt innen teaterkulturen må ha en naiv selvtillit på å være noe annet og noe mer, og få seg noen disipler. Noen store og små kultklassikere dør plutselig av mange årsaker, og nye kultklassikere forsvinner uten å bli klassikere. Geniet er en av mange som prøvde det samme, men ble sett. Hvis ikke tilhengerne forkynner videre, brytes lenken. Personer må være på rett plass til riktig tid, helt enkelt. Historisk teater dør ved å være usett og glemt. Hvis ingen har behov for å lete opp igjen, eller ser verdiene i en teaterform eller teaterstykke, forsvinner det. Hvem velger hva som skal bevares av manus og teater, og hvordan overleveres fysisk teater uten tekst? De færreste i Norge har hørt om dikteren Ernst Orvil (døde i 1985) og hans teaterstykker. Verkene hans ligger nå i Nasjonalbibliotekets arkiv og blir kanskje aldri børstet støv av igjen.
Karaktermakeren til Oluf begynte som amatør, men gjennom sceneturneer og TV-opptredener skapte Arthur Arntzen etter hvert en inntekt. Lokalt var nok Oluf i begynnelsen en kultklassiker, og han sluttet når han ikke hadde mer å si. Han representerer dermed en 2000 år lang mimustradisjon der skuespillere bærer en karakter gjennom hele livet, for manuset til Oluf er i prakis ubrukelig for andre. Folkelig teater er typisk en muntlig tradisjon, som står utenfor den skolerte kunstverdenen. Dette gjelder også for brorparten av revyskuespillere, spel, dukke- og figurteater, klovner, improvisatører, stand-up og fortellerteater. I noen av disse formene brukes ikke en gang ordene teater eller amatør.
Et annet interessant aspekt er at det er få som ser dukketeater i Norge. Norske figurer blir først og fremst eksponert på TV, og Tøflus eller Fantorangen har blitt kjendiser. Pompel og Pilt fikk kultstatus, mens Karius og Baktus ble klassikere. Dukkeførere med utdannelse i dag er påpasselige med å kalle seg scenekunstnere innen figurteater for å ikke falle innunder amatørteaterfeltet. Andre igjen bryter med teatertradisjoner, som Tramteateret og deres lek med revy og kabaret, men de ble aldri en kultklassiker. Dizzie Tunes på sin side var et uskolert lokalt band fra Skien som ble revystjerner, også for Norges nye innvandrere på 1970-80-tallet, og «Newjok, Newjok» ble en klassiker.
Kultklassikere og klassikere er et kompass for identitet eller for å ta et oppgjør, og amatørteater har en rolle for begge deler. Amatørteater kan spilles for andre formål enn å være kunst, eller å oppfylle formålet til en profesjonell institusjon – enten det er en teaterskole eller et offentlig teater. Amatørteater er derfor et friområde. For mange er teater livet og lidenskapen i en kort eller lengre periode i livet. Intet mindre, intet mer – i nuet. Ingen kan tvinge frem en kultstatus eller bestemme seg for å bli en klassiker. Innen teaterhistorien er mange av de mest synlige i sin samtid glemt etter sin død, uansett gatenavn eller statue.
«Folkelig teater er typisk en muntlig tradisjon, som står utenfor den skolerte kunstverdenen.»
Helt avslutningsvis – kultklassiker er noe man først og fremst blir innvidd til. Det er ikke mange teateropplevelser jeg vil være ambassadør for i ettertid, uavhengig av om det er amatørteater eller ikke. Teater i andre land har helt andre teateruttrykk de bevarer eller dyrker enn det som er populært i Norge. Jeg ønsker i bunnen å bli forført med teatret og få et videre syn, men det er ikke så lett å finne. Dessuten er intensivering av kultur er et faretegn i alle samfunn, noe vi også ser større i grad også i Akershus. Lokalsamfunn vokser raskere enn registreringsevnen og viljen til forandring. Jeg har denne våren sett amatørteater som på få år har gått fra å være viktig for innbyggerne til å ligge helt utenfor sitt nye samfunn, og dermed vises det mye gammelt oppgulp.
Amatørteaterfeltet trenger en oppvåkning. Dette kan skje gjennom noen som en gang blir en kultklassiker og med sitt virke røsker litt opp i norsk teaterfelt. De kan skape en ny tid gjennom teater, og ikke bare teater i tiden.