Festivaltid er en helt egen form for tid, sjøl om den ofte innebærer lite søvn og lange dager, har den sin unike sjarm. Det å være i en boble sammen med andre som deler samme lidenskap handler om felles opplevelser og minner, om å oppdage noe nytt, bli begeistra og ha et felleskap. Kulturen er selve hovedingrediensen i alle festivaler, og en får servert i store doser på kort tid.
Jeg har besøkt to kulturfestivaler i år. Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival er en mangeårig traver og en fantastisk mulighet for teaterinteresserte til å få smakebiter på hva som rører seg innen internasjonalt teater. I år feira festivalen sitt 30-årsjubileum og strakte seg over litt mer enn ei uke.
I den andre enden av spekteret var Dunderfestivalen i Kurbadhagen i Sandefjord – en nykommer på festivalkartet. Initiativtaker Igor Dunerovic sto bak denne dagsfestivalen, som samla lokale aktører fra Sandefjord og omegn. Målet var å gi byen en inkluderende fest for alle, der publikum kunne oppleve alt fra fekting og cheerleading til trylling og improteater. Kurbadhagen fungerte som både arena og samlingspunkt, der alle deltakere og gjester møttes.
Jeg har bakgrunn fra amatørteaterbevegelsen, og det er ingen tvil om at en festival som har som mål å samle lokale aktører på tvers av ulike kulturgrener, treffer godt i mitt kulturhjerte. Festivalen i Sandefjord var intim, og til tross for både regn og torden var det god stemning i festivalområdet, og en kunne delta både som publikum og som aktiv medskaper – alt etter lyst og interesse. Festivalens grunnidé var tydelig; inkludering og mangfold. Jeg så glade ansikter hos både voksne og barn, noe som jeg ser på som en kvalitet ved et arrangement!
«Kultur er blodet som strømmer i årene – uten den blir vi blodfattige.»
Møtet mitt med PiT-festivalen var av en helt annen karakter. Jeg er såpass dristig og påstår at festivalen opplevdes som ekskluderende – til tross for sitt internasjonale fokus og sitt potensial til å være et samlingspunkt for hele det norske teaterfeltet. Min opplevelse var at festivalen i praksis var delt i to; Kulturhuset Elvespeilet og det gamle industrilokalet Porsgrunn Mek., som ligger på hver sin side av elva. For en som ikke er kjent i byen – slik jeg ikke var – var det utfordrende å orientere seg. Informasjon om hvor de ulike forestillingene fant sted, måtte en finne ut av på egen hånd, ettersom det mangla både skilting og synlighet i bybildet generelt. Jeg blei oppriktig forundra over at en internasjonal teaterfestival med over 30 års historie ikke tok større plass i byen. Hadde jeg ikke visst at festivalen fant sted, ville jeg sannsynligvis ikke oppdaga den i hele tatt.
Betyr dette at arrangøren tar utgangspunkt i at det samme publikumet møter opp år etter år – og derfor allerede veit hvor de ulike forestillingene finner sted? Jeg sikter da til et teaterinteressert publikum fra Porsgrunnsområdet, en slags kjerne eller ‘elite’ som trofast følger festivalen og kjenner både formatet og hverandre – for å sette det litt på spissen. På de forestillingene jeg selv deltok på, la jeg merke til at mange av de samme ansikta gikk igjen. Det virka som om flere var del av det samme nettverket, med tydelige sosiale bånd seg imellom.
«Hvordan kan en festival invitere til et publikum til ei performanceforestilling der regissøren er åpenbart mest opptatt av sitt eget kunstneriske geni?»
Poenget mitt er hvis en teaterfestival i hovedsak tiltrekker seg det samme, etablerte publikumet år etter år, risikerer den å ekskludere nye stemmer og interesserte – og fremstår dermed lite inkluderende. Det er et tankevekkende paradoks for en festival som profilerer seg som internasjonal.
Når det er sagt, opplevde jeg en helt fantastisk satireforestilling av den italienske kunstneren Luigi Ciotta – med elementer av figurteater og sirkus – som var helt magisk og som jeg kommer til huske resten av livet. Og hvor ellers i Norge kan man få slike teateropplevelser, om ikke i Porsgrunn?
En lokal kulturperson jeg møtte nylig i forbindelse med et arrangement, forklarte det så fint: Kultur er blodet som strømmer i årene – uten den blir vi blodfattige. Det betyr ikke alle forestillingene på PiT-festivalen av god kvalitet, snarere tvert imot. Jeg har fremdeles ikke fått huet rundt hvordan en kan invitere publikum til å se ei dårlig performanceforestilling om en postapokalyptisk klovn, der regissøren åpenbart er mer opptatt av sitt eget kunstneriske geni enn å være nettopp det nevnte blodet i kulturens blodårer. Lærdommen oppi det hele? Jeg er nok moderat begeistret for performance som teatersjanger – og at festivaler kan være til både glede og besvær.
