skrevet av Tone Runsjø
Når vi snakker om mangfold, handler samtalen ofte om hvordan flere kan inkluderes i eksisterende aktiviteter med lange tradisjoner. Jeg vil løfte fram et annet perspektiv – mangfold må også handle om et større mangfold av aktiviteter og organisasjonsformer, og det bør gjenspeiles i måten vi jobber med mangfold på.
Det må gis plass for et mylder av ulike organisasjonsformer og arenaer. Nye aktiviteter vokser fram fordi de svarer på behov som de etablerte tilbudene ikke alltid dekker. Ofte er det nettopp her vi ser et bredere mangfold, reell inkludering og integrering – aktiviteter som er tilpasset vår tid, og som møter mennesker på deres egne premisser.
«Det må gis plass til et mylder av ulike organisasjonsformer og arenaer.»
Jeg vil løfte fram begrepet hobby. Kulturfrivilligheten skal i disse dager redde hele verden og brukes som mål og middel for all type politikk og byråkratiske planer. Den skal bidra til inkludering, folkehelse, læring, bærekraft, beredskap og en rekke andre politiske mål. Det er i utgangspunktet positivt, men da må vi også vite hvordan vi vil gjøre det og være tydelige på hvilke forutsetninger som må være på plass for at dette faktisk skal lykkes. Hvor oppstår målkonfliktene? Og hva skal til for at mennesker velger å bli aktive deltakere?
Barn har en lovfestet rett til å delta i fritidsaktiviteter, og mennesker med nedsatt funksjonsevne har gjennom CRPD krav på likeverdige muligheter til å delta. Samtidig forventes kulturfrivilligheten å være en motor i dette ambisiøse arbeidet.
Noen av disse ambisjonene kolliderer med en grunnleggende forutsetning – en hobby er noe mennesker velger av fri vilje. De bruker fritiden sin på den, investerer tid, engasjement og ofte egne penger. Nettopp derfor kan vi ikke behandle hobbyer som et hvilket som helst offentlig virkemiddel. Skal kulturfrivilligheten lykkes med alle forventningene som stilles til den, må vi først forstå hvorfor mennesker velger å engasjere seg – og hva som gjør at de blir værende.
«Vi kan ikke behandle hobbyer som hvilket som helst offentlig virkemiddel.»
Jeg har flere fritidsaktiviteter som verken er spesielt fornuftige eller målrettede. Mye av det jeg gjør, er heller ikke organisert. Det er rett og slett aktiviteter jeg holder på med fordi de gir meg glede. Jeg strikker, tegner, spiller teater, går tur og trener. Jeg er ikke nødvendigvis særlig flink til noen av delene, men jeg elsker å holde på med dem. Læringskurven er ikke spesielt bratt, og jeg går ikke på kurs. Noen ganger går jeg lei og finner meg en ny hobby. Slik får hodet en pause fra hverdagen.
Det viktigste er at aktiviteten gir meg noe – tilhørighet, ro eller energi. Hvis den ikke gjør det, gidder jeg ikke og finner på noe annet.
Det er forsket en del på hobbyer i vårt moderne samfunn. De siste hundre årene har vi fått mer fritid, og hobbyene har blitt en stadig viktigere del av hvordan vi bruker den. Store norske leksikon definerer en hobby som «en foretrukket aktivitet på fritiden som barn eller voksne engasjerer seg i, ofte nok til å kunne utvikle visse ferdigheter». En hobby er med andre ord et tidsfordriv, men også en form for rekreasjon og personlig utvikling.
«Hobbyer er sterkt knyttet til sosial bakgrunn og status.»
En hobby kan ligne på det andre har som yrke – slik amatørteater speiler det profesjonelle teateret. Mange går dypt inn i interessene sine og investerer betydelige mengder tid, penger og engasjement. Noen bygger opp en unik kompetanse, og for enkelte blir hobbyen en sentral del av identiteten – ved siden av jobb og familie. Uansett om det er fugletitting, hest eller teater.
Det som er interessant, er at hobbyer også sterkt knyttet til sosial bakgrunn og status. De er ikke bare uttrykk for interesser, men også for tilhørighet. Hobbyer kan fungere som kulturelle markører, vi kler oss med dem, og kan være med på å synliggjøre klasseforskjeller – noe det ikke alltid er like lett å gjøre noe med. Vi velger ikke bare aktiviteter ut fra tid og lyst, men også ut fra hvor vi føler at vi passer inn. Noen ganger takker vi nei fordi vi ikke identifiserer oss med menneskene eller miljøet rundt aktiviteten. Det snakker vi overraskende lite om.
En hobby kan fylle mange funksjoner. Den kan være et avbrekk fra hverdagen, et sted å søke spenning, et rom for fordypning eller en mulighet til å utvikle kunnskap og ferdigheter. For noen handler den om å nerde, for andre om å skape noe eller bidra i et fellesskap.
«Vi velger ikke alltid bare aktiviteter ut fra tid og lyst, men også ut fra hvor vi føler at vi passer inn.»
I dagens samfunn har mange mer fritid enn tidligere. Arbeid og skole er i stor grad regulert av faste tidsrammer, og mange står også utenfor arbeidslivet – enten midlertidig eller permanent. Pensjonister, uføre, arbeidsledige og sykmeldte utgjør til sammen en betydelig del av befolkningen. Samtidig er det viktig å understreke at mer disponibel tid ikke nødvendigvis betyr mer tid brukt på hobbyer.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu hevdet at fritiden ikke er en nøytral sone. Vi velger ikke så fritt som vi gjerne liker å tro. Våre fritidsvaner formes av oppvekst, utdanning, økonomi og sosial bakgrunn, og de fungerer som markører for hvilken kulturell kapital vi har. På den måten kan hobbyer også være med på å opprettholde sosiale skiller.
Revyfolk spiller sjelden klassisk teater, og jeg tviler på at de samme menneskene som spiller minigolf også spiller golf. Men dette sier antakelig like mye om mine egne referanser, fordommer og kulturmarkører fra en oppvekst i Bærum enn om virkeligheten. I Fredrikstad kan det godt hende bildet det er helt annerledes.
«Våre fritidsvaner fungerer også som markører for hvilken kulturell kapital vi har.»
Bourdieu hevder at fritidsvanene våre formes av oppvekst, erfaringer og den sosiale bakgrunnen vi kommer fra. Det vi gjør i fritiden, er ofte en forlengelse av verdiene vi har med hjemmefra. Han beskriver hvordan ulike samfunnslag utvikler ulike former for kulturell kapital, og hvordan dette påvirker hvilke aktiviteter vi opplever som naturlige eller attraktive. Overklassen og middelklassen bedriver kulturell investering, mens arbeiderklassen gjør det lystbetonte og umiddelbare. Økonomi spiller en rolle, men også nettverkene vi er en del av og de kulturelle kodene vi lærer oss. Jeg tør å påstå at det er lite sannsynlig at de samme menneskene som spiller fiolin også går på bingo.
Ifølge Bourdieu er fritiden derfor ikke bare et sted for fri utfoldelse, men også en arena der tilhørighet markeres og sosiale grenser opprettholdes. Det er en arena for kulturell kamp. Hobbyer kan skape fellesskap, men de kan også virke ekskluderende. Det utfordrer forestillingen om at alle aktiviteter uten videre kan bli inkluderende dersom vi bare inviterer flere inn. Hobbyen kan være ekskluderende i seg selv.
Det er ikke alltid lett å la seg inkludere – eller å ønske å bli inkludert – når forestillingene om en aktivitet er sterkere enn erfaringene våre. Jeg ser for eksempel ikke på meg selv som fluefisker eller karaokesanger. Jeg har aldri prøvd noen av delene, og det er fullt mulig at jeg ville trivdes både med aktiviteten og menneskene. Likevel bærer jeg med meg bestemte forestillinger om hvem slike hobbyer er «for». Kanskje er det nettopp disse forestillingene som holder oss unna.
«Hobbyer kan være ekskluderende i seg selv.»
Skal mennesker engasjere seg i en hobby, må de først kunne se seg selv i den. De må oppleve at de hører til. Derfor endrer også hobbyer seg over tid. Trender, økonomi og samfunnsutvikling påvirker hva vi velger å bruke fritiden på. Under pandemien begynte mange å bake surdeigsbrød – kanskje like mye som et uttrykk for tidsånd og livsstil som for en interesse for baking. Hestehold er i dag en kostbar hobby for de få, men før bilen ble allemannseie, var omgang med hest en del av hverdagen for mange. Badminton er populært i Sandefjord, men helt usynlig i min hjemkommune. Hvilke hobbyer som blomstrer, handler derfor ikke bare om individuelle interesser, men også om kultur, økonomi og lokale fellesskap.
Antikkens filosofer så fritiden som en mulighet for intellektuell fordypning og moralsk utvikling. I dag tenker vi på hobbyer som et verktøy for selvrealisering, rekreasjon og avkobling fra hverdagens krav. For at mennesker skal bli værende i en hobby, må den gi noe mer enn bare en aktivitet. Den må gi identitet, tilhørighet og mening. Gjennom hobbyer kan vi bygge vennskap, utvikle ferdigheter og oppfylle drømmer.
Derfor er det viktig å forstå at hobbyer og frivillighet ikke er nøytrale soner i samfunnet. De formes av kultur, økonomi og sosiale normer, og det vil de sannsynligvis alltid gjøre. Målet kan derfor ikke være å fjerne alle barrierer, men å skape flere innganger til deltakelse.
«For at mennesker skal bli værende i en hobby, må den gi noe mer enn bare en aktivitet.»
«Alle skal med» er et viktig slagord, men enda viktigere er det at alle får muligheten til å finne – eller starte opp med – en hobby de faktisk ønsker å være en del av. Barrierene ligger ikke alltid i aktiviteten, men i rammene rundt den. For noen passer disse rammene dårlig med hverdagen eller livssituasjonen.
En som ønsker å spille fotball, trenger for eksempel ikke nødvendigvis et lag med treninger, seriespill, reiser og faste aldersinndelinger. Kanskje passer fotball på løkka bedre – med fleksible rammer, uten prestasjonskrav og på deltakernes egne premisser. Begge deler er fotball, men de dekker ulike behov.
Det samme gjelder kulturlivet. I et spel kan flere generasjoner stå på scenen sammen, og for mange familier er nettopp dette fellesskapet mer verdifullt enn én time dramaundervisning for en åtteåring. Ulike organisasjonsformer skaper ulike former for tilhørighet.
«I et spel kan flere generasjoner stå på scenen sammen, og for mange familier er nettopp dette felleskapet mer verdifullt enn én time dramaundervisning for åtteåringen.»
Et godt eksempel er kulturskolen på Tøyen. Da den utviklet sitt nye musikktilbud, valgte den å utfordre de tradisjonelle rammene vi kjenner fra musikkskoler og korps. Tilbudet ble tilpasset lokalsamfunnet, og resultatet var at barn og unge strømmet til. Det viser at mangfold ikke bare handler om hvem vi inviterer inn, men også om hvilke rammer vi inviterer dem inn i.
Også innen kulturfeltet finnes det miljøer som ikke ønsker å være en del av kulturfrivilligheten, det er et synspunkt jeg blant annet har møtt i miljøer innen jazz og figurteater. Noen hobbyer ønsker bevisst å være eksklusive, og mange ser ikke at strukturen i hobbyen er ekskluderende og uakseptable for nye deltagere.
Det er heller ikke alltid de etablerte strukturene passer for alle. I norsk idrett deles jenter og gutter ofte inn i separate lag av hensyn til fysisk utvikling og konkurranse. Samtidig kan nettopp denne organiseringen gjøre det enklere for familier fra kulturer som ikke aksepterer felles aktiviteter for jenter og gutter. Jeg har derfor møtt jenter som egentlig ønsket å spille teater, men som valgte fotball fordi rammene der opplevdes som mer forenlige med familiens forventninger.
Mange aktiviteter kan tilpasses langt mer enn vi ofte tenker. Det går an å spille klassisk, tekstbasert teater som blind, og det går an å stå alpint uten bein. De største barrierene er derfor ikke alltid fysiske. Ofte handler de om kultur, nettverk og tilhørighet.
«Mange aktiviteter kan tilpasses langt mer enn vi ofte tenker.»
Vi velger sjelden hobbyer i et vakuum. Vi påvirkes av menneskene rundt oss, av hvilke aktiviteter som gir status i miljøet vårt, og av hvilke fellesskap vi ønsker å være en del av. I min sønns vennekrets er det for eksempel lite attraktivt å drive med organisert idrett. Likevel er de godt trente gjennom SATS og med buldring på klatresenter, men de passer ikke inn i den tradisjonelle forestillingen om «idrettsungdom».
Innen markedsføring handler det om å kommunisere riktig budskap til riktig person, til riktig tid og gjennom de riktige kanalene. Kulturfrivilligheten er ikke så annerledes. Mange miljøer er – bevisst eller ubevisst – både spisse og særegne. Det er ikke noe galt i det, men vi må ha dette i bakhodet når vi snakker om mangfold.
Et amatørteater kommuniserer langt mer enn bare å være amatørteater. Valg av repertoar, uttrykk, språk, estetikk og hvem som står på scenen, sender signaler om hvem aktiviteten er til for. Din teatergruppe treffer bare noen. Hvem ønsker vi at skal kjenne seg hjemme hos oss? Hvem ser vi for oss at vil bli en del av fellesskapet? Og hvorfor skal nettopp de oppleve det vi gjør som viktig, spennende eller kult?
Samtidig må vi spørre oss om vi er flinke nok til å se hele kulturlandskapet. Teller de som danser i stua, lager musikk på klubben eller skaper innhold på digitale plattformer som en del av kulturfrivilligheten? Eller er vi fortsatt mest opptatt av de aktivitetene som passer inn i de etablerte organisasjonsformene?
«Er vi flinke nok til å se hele kulturlandskapet?»
Dette er ikke ment som kritikk, men som en invitasjon til refleksjon. Speiler spelet i din kommune den identiteten og historien flertallet av innbyggerne kjenner seg igjen i dag? Tar lokalrevyen opp temaene som engasjerer den nye befolkningen i kommunen – eller føler de seg hjemme på bygdefesten etter forestillingen? Spiller barnegruppene historier som også gutter kan identifisere seg med? Hva er det som gjør at de skal tenke at teater er noe for dem?
Mangfold handler ikke bare om hvem som kommer inn døra. Det handler også om hvilke historier vi forteller, hvilke rammer vi skaper, og hvem som opplever at dette er et sted de kan høre til.
Noen ganger er det ikke kvaliteten som avgjør om en lykkes. Haugesund Teater fikk sitt store gjennombrudd da de satte opp et stykke om sild – ikke fordi de plutselig var blitt bedre, men fordi de traff noe som betydde noe for publikum.
Det samme skjedde da Gjerdrum Amatørteater, med regissør Herman Bernhoft, satte opp ungdomsforestillingen #LOL. Ingen trodde at et nyskrevet, alvorlig ungdomsstykke kunne fylle salen på samme måte som en kjent familiemusikal. Likevel sto ungdommene i kø. Forestillingen traff en generasjon som kjente seg igjen i historien og opplevde at den var deres.
«Spiller barnegruppene historier som også gutter kan identifisere seg med?»
Hobbyer og kulturuttrykk følger også tidsånden. En hel generasjon har ikke spilt profesjonell revy i Oslo, men fant i stedet sin humor gjennom stand-up – en uttrykksform som opplevdes mer urban, internasjonal og relevant. Vi trekkes mot våre forbilder og mot aktivitetene som gir oss en identitet vi ønsker å kle oss med. Derfor kan hobbyer plutselig eksplodere i popularitet. Sjakk, LEGO-bygging og jojo er eksempler på interesser som i perioder har fått en uventet renessanse.
Vi tenker ofte innenfor etablerte sannheter. For rundt 20 år siden opplevde korpset i en liten kommune i Østfold synkende medlemstall og stort gjennomtrekk. Barn begynte, men mange sluttet allerede etter et år. Da foreslo jeg at kulturskolekorpset kunne utvikles til et generasjonskorps, der barn, ungdom og voksne spilte sammen. Forslaget ble møtt med stygge blikk tilbake, som om jeg ikke forsto eller respekterte den norske korpstradisjonen eller kulturskolens oppdrag.
Jeg foreslo også at de ved enkelte anledninger kunne opptre som et lite orkester, siden kommunen allerede hadde noen strykere. Jeg tenkte at i et lite lokalsamfunn var det bedre for mangfoldet at alle som spiller et instrument, kunne kjenne at det finnes et sted hvor de hører til og kan spille sammen.
«Dette passet dårlig inn i kommunens planer.»
Jeg så for meg en møteplass der hele familier kunne delta – slik vi hadde erfart i den lokale teatergruppa. Et ensemble som kunne spille ved bygdas store begivenheter, og som ble en naturlig del av lokalsamfunnet. Det var en annen tanke enn å organisere en aktivitet én ettermiddag i uka for en avgrenset aldersgruppe. Men dette passet dårlig inn i kommunens planer, finansieringsordninger og etablerte strukturer. Kanskje er det nettopp dette som er det grunnleggende spørsmålet – hvem ønsker vi å invitere inn, og hvorfor?
Kulturfrivilligheten er et mylder av organiserte og uorganiserte aktiviteter, som seiler sin egen sjø, og hver innbygger på også seile sin egen sjø. Samtidig trenger mennesker gode fellesskap å gå inn i, og mønstre på solide skip med solide kapteiner som har et oppdatert samfunnskompass – enten de er representert med ulike ressursmennesker eller er kommunalt ansatte. Målet må være at alle skal ha reelle muligheter til å finne et fellesskap de kjenner lidenskap for. Målet må være at alle har muligheter for en sosial, innholdsrik og meningsfull fritid.
_______________________________________________
Tone Runsjø er daglig leder i Akershus Teaterråd og har siden 2006 bygget opp denne interesseorganisasjonen for amatørteater. Hun har vært utøvende teaterinstruktør siden 1987 både for amatørteater og profesjonelle, og er utdannet teaterviter ved UiO. Hun har erfaring som teaterlærer, leder av kulturskole og på dramalinje, og hatt oppdrag som utøvende produsent og regissør i diverse frigrupper, produsentfirmaer, amatørteatergrupper og for offentlige instanser.
