Hele tunet på Skedsmo bygdemuseum er mørklagt når gjestene ankommer stedet, det eneste vi ser er lysa i vinduene og noen skikkelser som beveger seg rundt på det dunkle uteområdet. Foreldre og barn blir ført rundt til de ulike stasjonene hvor vi møter ulike skuespillere som forteller om hvorfor de er akkurat der. Det er lurt med følge, en kan fort forville seg når det er så mørkt overalt. Samtidig bidrar det til uhygge og stemning på samme tid.
Halloween har kommet for å bli i Norge, og har blitt en betydelig arena for teater de seinere åra. Tradisjonelt sett har kirka markert Allehelgensdag, der vi minnes de døde, og ikke minst helgenene, med messe og sette lys på gravene. Halloween kommer av det engelske ordet «All Hallows Eve» (direkte oversatt «alle helgeners aften») og har utvikla seg til å bli en arena for å kunne kle seg ut og for de minst; samle godterier. Akkurat denne varianten har opphav i USA, som vi etterhvert har tatt til oss fordi handelsstanden så et potensiale og på den måte var med å etablere en ny tradisjon. Men det viktigste poenget her er likevel at dette er noe barna våre liker. De får ei anledning til å kle seg ut, få skumle og visuelle opplevelser og ikke minst er det en mulighet til å nærme seg det vi alle må forholde oss til; døden.
» Det skal være med en viss uhygge at en går rundt blant de døde, og det er flere av barna som tydelig synes at det er skummelt å gå inn i husa.»
Det er barna som har vært styrende for at tradisjonen har fått fotfeste, og det gjør at teaterfeltet har fått nye rom å jobbe i. Og det er ingen tvil – Halloween og teater er en god kombinasjon, de kler hverandre godt og med Halloweenforestillinger har teatret potensial for å nå et nytt publikum. Museene har vært flinke til å ta Halloween til seg, og Historisk Halloween bygger på skikkelser som har hatt tilknytning til stedet. Da Teaternytt kommer til Skedsmo Bygdemuseum er det disse skikkelsene som møter oss – enten de tilhører stedets historiske røtter tilbake til vikingtida og slaget som sto mellom Olav Digre og raumerne, eller nyere historie om fattiggården og alle fattiglemmene som bodde der før landet fikk et nasjonalt sosialvesen.
«Det er en anledning til å kunne kle seg ut, få skumle og visuelle opplevelser og ikke minst er det en mulighet til å nærme seg det vi alle må forholde oss til; døden.»
Opplevelsen blir sterkere ved at en har vandreteater og går rundt i mindre grupper, da kommer en tettere på både skuespillere og husa, og det igjen forsterker de visuelle elementene. Det skal være med en viss uhygge at en går rundt blant de døde, og det er flere barn som tydelig synes det er skummelt å gå inn i husa fordi det er mørkt der og en veit ikke hva som kommer til å skje. Og det er mange barn i kombinasjon med foreldre som besøker arrangementet, der en møter opp til et klokkeslett og så blir sendt ut i puljer. Dette er fordi at alle besøkende skal få nærhet til skuespillerne på de ulike stasjonene. Noen stasjoner er skumlere enn andre, og en er ikke så lenge hvert sted, men alle skuespillere bidrar på sin måte med å skape stemning på hver post. Regissørene Marte Brøtmeth og Joakim T. Dalen har vært opptatt av utfoldelse i skuespillergruppa og latt de få muligheten til å skape sjøl, og det øvelsene har fungert som kreative verksteder. Og alt med døden trenger jo heller ikke å være skummelt, det er helt tydelig de som har hatt det kunstneriske ansvaret har vært opptatt av estetikk. Som Joakim sa etter siste runde med besøkende:
-Alt med døden trenger jo ikke å være groteskt, det kan jo være noe vakkert i den også!
