I det siste har kultur som beredskap dukket opp som et nytt og aktuelt begrep, noe jeg har tenkt å se nærmere på og hvordan amatørteater faller inn under det. Som teaterviter mener jeg at teater til alle tider har vært en del av samfunnets lim og ytringsrom. Teater er livsviktig – både for å holde samfunnet samlet i krisetider, og for å bevare fred i det lange løp. Er det å ta for hardt i? Nei, jeg mener ikke det.
Kultur har alltid vært en ventil – et sted der vi kan le, gråte, ytre oss, fortelle historier og føre videre våre felles myter, sagn og erfaringer. Kulturen er der vi undres, der vi utforsker dilemmaer, der etablerte sannheter snus på hodet. Den kan utfordre, manipulere og påvirke tanker og følelser. Kultur er vårt anker – på godt og vondt.
Et samfunn med kunst og kultur står tryggere i møte med ytre trusler – men ikke nødvendigvis i det godes tjeneste. Kultur kan samle en befolkning, men den har også blitt brukt bevisst av totalitære og brutale regimer. Den kan være smal og elitistisk, en form for dekadanse skapt i et polert uttrykk av en søkende overklasse. Men i den andre enden av spekteret kan en bok, et teaterstykke eller en sang fange en tidsånd, gi stemme til folket – og endre historien.Kultur kan mobilisere et folk, skape revolusjon, eller snu et samfunn på hodet. Tenk på president og dramatiker Václav Havel, som gjennom sine teaterstykker bidro til opprør og endring i sin samtid. Eller visningen av filmen Rock Around the Clock, som endte i voldelige sammenstøt mellom ungdom og politi.Vi trenger bare å se på antallet kunstnere som er blitt fengslet, forfulgt – eller drept – for å forstå hvilken kraft, symbolverdi og trussel kultur kan utgjøre. Kultur er aldri nøytral. Den bærer et potensial som både kan bygge og bryte ned
«Kultur er vårt anker – på både godt og vondt.»
I et krigsherjet eller midlertidig samfunn – som en flyktningleir, et hotell eller en militærbase – kan kulturytringer ofte være fraværende. Midlertidigheten og det sterke fokuset på oppdraget i seg selv hemmer ofte behovet eller muligheten til å samles gjennom kultur. Når man omgis av ukjente mennesker, kan det også være en barriere for å uttrykke seg kulturelt – nettopp fordi det mangler en fellesnevner eller en naturlig anledning. Det er som om «kulturmuskelen» legges i dvale, undertrykkes, helt til noen tør å aktivere den igjen.
I filmen En dag uten krig (Frankrike, 2005) fortelles den sanne historien om gutten ved frontlinjen under første verdenskrig som, på julaften under en våpenhvile, begynte å synge en julesang. Til slutt sang soldater på begge sider med – samme tradisjonsbærende julesang, fra hver sin skyttergrav, på både fransk og engelsk. Paul McCartney gjorde senere den samme historien om til en rockesang. Tankene mine går fra denne skyttergraven til sluttscenen i den norske filmatiseringen av Krigsseileren, der to tidligere krigsseilere møtes igjen i stillhet over et kjøkkenbord. For meg fremsto de som levende døde – helter fanget i et mareritt av umenneskelig smerte etter krigserfaringene sine, et smertefullt eksempel i kulturdvale der de er fanget i sin egne traumer.
Det sies ofte at kultur bygger demokrati – men kultur har også vært en like kraftfull byggestein for kommunisme, fascisme og nazisme. Ku Klux Klan har sine kostymer, ritualer, dramaturgi, faste replikker og et gjennomført estetisk uttrykk – ikke ulikt et hvilket som helst teater.I Norge støtter vi både elitekultur og lokal kultur gjennom ulike virkemidler og økonomiske ordninger. Dette skjer ofte basert på uskrevne forventninger, etablerte privilegier og lange tradisjoner. Uenighetene som oppstår i fordelingen og prioriteringene, er nettopp det som gjør kulturpolitikk interessant – og nødvendig.
«Økt deltagelse i kulturlivet øker sannsynligheten for at folk stemmer ved valg, engasjerer seg i samfunnet og opplever tilhørighet.»
Eliter kan forfalle til dekadanse, men også være de første til å påpeke forfallet – slik Ibsen og Tsjekhov gjorde i sin tid. Eneveldig makt kan også fostre kulturelle høydepunkter: Ludvig XIV dyrket frem en unik kultur for en snever elite innenfor rikdommens trygge rammer. Resultatet ble storslått kunst, men på lengre sikt var det kanskje nettopp denne lukkede kulturens fremmedgjøring som bidro til at den franske revolusjonen vendte seg bort fra den klassiske balletten, Lullys musikk og Molières hoffteater – uansett hvor genial kunsten var. Husk at mange av verdens mest imponerende kunstverk og kulturarv er skapt under ekstreme regimer – både av kunstnere som samarbeidet med makten, og de som kjempet imot den.
I 2023 publiserte EU-kommisjonen rapporten Culture and Democracy: The Evidence, som fremhever hvordan økt deltakelse i kulturlivet øker sannsynligheten for at folk stemmer ved valg, engasjerer seg i samfunnet og opplever tilhørighet. Et velfungerende demokrati er avhengig av et mangfold av stemmer i det lokale kulturlivet. Kulturaktivitet må være «av, med og for» innbyggerne for å gi rom for identitet og fellesskap. Flere EU-land omtaler nå kulturlivet som en motkraft i seg selv – en form for motstandsbevegelse – og styrker den nasjonale infrastrukturen for kultur. Noen land overlater ansvaret for kulturberedskap til kultursektoren selv, mens andre har begynt å regne kultur som en integrert del av nasjonal sikkerhet. Og så finnes det land som fortsatt sitter på gjerdet, av ulike grunner. Norge, på sin side, henger ikke med i hele tatt.
«Husk at mange av verdens mest imponerende kunstverk og kulturarv er skapt under ekstreme regimer.»
I teatervitenskap skiller vi ofte mellom det offentlige og det uoffisielle teatret – det vil si det institusjonelle og det ikke-institusjonelle. Opprørere som en gang sto utenfor institusjonen, blir ofte senere tatt opp i den, kopiert og kommersialisert. Tenk bare på rockekonserter i konserthus. En institusjon er en bærer av tradisjon.
For to måneder siden sto jeg i Berlin og så ned i et vindu som er felt inn i brosteinen på en åpen plass. Under bakken kunne man se et tomt rom med hvitmalte bokhyller – et stille, men sterkt monument. Tipset fikk jeg av NRK-journalist Jan Otte Johansen og hans bibliotekarkone. Minnesmerket markerer stedet hvor nazistene brente 25 000 bøker – vår felles vestlige kulturarv – skrevet av 2 500 forfattere de anså som «tyskerfiendtlige», blant dem Sigrid Undset.
Berlin er et tydelig eksempel på hvordan Tyskland har valgt å gjenreise sine krigsbombede kulturbygg slik de opprinnelig var. Kanskje for å minne seg selv – og verden – på at Tysklands identitet og kulturhistorie er langt rikere enn de fem ekstreme årene med krig og nazisme. Kanskje også for å lege sår og skam, og komme videre. Jeg sto der og tenkte at kanskje nettopp Tyskland, i paradokset av en ulmende nynazisme, er det landet som har kommet lengst i å konfrontere sin egen fortid.
«Den ikke-institusjonelle kulturen er ingen bank, den er levende kommunikasjon – mellom mennesker, mellom generasjoner.»
Norsk kulturarv i våre største kulturinstitusjoner må forvaltes med en langsiktig plan. Den institusjonelle delen av vår felles kulturbank må sikres og overleveres til kommende generasjoner – enten man liker Jon Fosse eller ikke. Samtidig overføres den ikke-institusjonelle kulturarven på mer usynlige og levende måter, i det daglige samspillet mellom mennesker. Her spiller amatørteatret en sentral rolle. Revy, spel, kulturskole, klassisk teater, komedie og musikalgrupper – alt dette er arenaer for opplæring i scenekunst og videreføring av et håndverksmessig teaterfag, men også for felles dannelse. Et folk må kunne lese, skrive, synge, fortelle og dramatisere – fritt og med glede. Vi må bevare kjærligheten til det å skape; redskaper, bruksgjenstander og byggeskikk, som i seg selv forteller om generasjoners levesett og utviklingen av lokalsamfunn – enten du bor i dype skoger eller ved en elvemunning. Dette kulturelle grunnlaget er universelt, du finner det igjen i Canada, Ukraina og Kenya.
Noen må kunne skape bilder – figurative og nonfigurative – skulpturer og kunstverk som både bevarer felles minner og utfordrer samtiden. Den ikke-institusjonelle kulturen er ingen bank; den er levende kommunikasjon – mellom mennesker, mellom generasjoner, og helst i et mangfold av stemmer og uttrykk. I Berlin er det «et museum per kvartal». I denne byen har det blitt skapt noe av det mest aktuelle teatret i både fortid og nåtid. For meg er teatervitenskap et tysk fag – formet av en dyp historie og en levende tradisjon.
Jeg vil minne om betydningen av ordet sivilsamfunn. Det er en samlebetegnelse for de delene av samfunnet som består av frivillige organisasjoner, interessegrupper og enkeltpersoner som går sammen for å fremme politiske saker eller løse oppgaver i fellesskap – på frivillig basis. (Store norske leksikon)
Kultur handler om identitet og tilhørighet. Vi vet alle at mennesker innenfor, eller på hver sin side, av en grense ikke nødvendigvis snakker sammen – eller er venner. I slike tilfeller kan gjensidig kulturutveksling være et av de sterkeste virkemidlene for å bygge bro. Norge har hatt en langvarig kulturutveksling med Russland i nord – en utveksling som i dag settes på prøve.
I Berlin sto jeg en gang foran en stor DDR-skulptur av Karl Marx og Friedrich Engels – symboler på den vitenskapelige kommunismen. Skulpturen er flankert av et marmorrelieff som viser mennesker fra den kapitalistiske verden, og et bronserelieff som framstiller det frigjorte samfunnet. Marx og Engels ble ikke fjernet eller ødelagt da muren falt i 1989, men i stedet snudd – slik at de nå vender ryggen til det tidligere Republikkpalasset og blikket mot øst.
Historiske bilder er etset inn i metallplater rundt skulpturen. For meg representerer dette en form for aksept og bevaring av Øst-Berlins historie – og av minnene knyttet til muren.
«Gjensidig kulturutveksling kan være et av de sterkeste virkemidlene for å bygge bro.»
Samtidig ser vi i flere land at naboer som en gang var venner, nå er i krig. Slike konflikter bunner ofte i sterke krefter knyttet til etnisk, religiøs eller historisk identitet – og i en ulmende følelse av urett over tid. Her spiller kultur en viktig rolle. Den må bidra til å løse opp motsetninger og skape gjensidig aksept for mangfold. Det handler i bunn og grunn om frykt. Og frykt rammer alle – ingen er fritatt. Derfor kan også en person i rullestol være nynazist, eller en innvandrer være fremmedfiendtlig. Frykt skaper murer, uavhengig av hvem man er.
I går snappet jeg opp hvordan Lenin hadde en strategisk plan for å bryte ned kulturell identitet – ved å forflytte ungdom, folkegrupper og kultureliten fra sine hjemområder, forsøkte han å viske ut arvet kultur og tilhørighet. Jeg vil kalle det kultursterilisering. Vi har sett lignende grep tidligere i historien. Kirken i middelalderen bekjempet gamle riter ved å omforme dem: Fastefester ble til påske, og vintersolverv til julefeiring. Historien gjentar seg – bare i nye former.
Tilbake til EUs rapport (Europakommisjonen, 2023), den slår fast at investering i kulturell deltakelse bidrar til å oppnå viktige samfunnsmål innen helse, utdanning og sosial inkludering. Dette er noe amatørteaterfeltet har visst lenge. Kulturens rolle innen nettopp helse, utdanning og inkludering er også løftet fram i norske kulturplaner – både nasjonalt, regionalt og kommunalt. Likevel virker det som om politikere og byråkrater til tider overser verdien av det som allerede eksisterer. I stedet iverksetter de overordnede tiltak, ofte i beste bedreviterstil, uten å anerkjenne de initiativene som er bygget opp over lang tid – med lokal forankring og frivillig innsats. EUs rapport er en del av Europakommisjonens arbeid for å styrke demokratiet, fremme et inkluderende og engasjert samfunn, og sikre bærekraft i kultursektoren. Dette er et arbeid amatørteaterfeltet i høyeste grad tar på alvor.
«Rodeos arkitektrapport viser til at hele 20% av befolkningen er barn og unge under 12 år – uten tilgang til lokale kulturtilbud.»
Jeg ser at selv inkluderende teatermiljøer ikke lenger speiler befolkningen i sine egne lokalsamfunn – som følge av stor innflytting og omfattende utbygging i Akershus. Veletablerte teatergrupper representerer plutselig en svunnen tid, og appellerer primært til den delen av befolkningen som har bodd der hele livet. Dette illustrerer hvor usunt det kan være å bygge nye samfunn raskt, uten en gjennomtenkt kulturell plan.
I forbindelse med utbyggingen av Fornebu viser Rodeos arkitektrapport (2024) til at hele 20 % av befolkningen er barn og unge under 12 år – uten tilgang til lokale kulturtilbud. Det høres kanskje ikke dramatisk ut, men det tilsvarer 5 000–6 000 barn, basert på dagens befolkning på 25 000–30 000. En hel generasjon må reise ut av halvøya og inn til Bærum for å være kulturelt aktive.
Når all utbygging er ferdigstilt, har OBOS estimert at Fornebu vil ha rundt 40 000 innbyggere. Fornebu er et tydelig eksempel på at drabantbyproblematikk ikke nødvendigvis følger økonomisk fattigdom – men snarere en fattigdom i kulturidentitet. Fornebu er ikke fritatt for kriminalitet og andre utfordringer som gjerne forbindes med drabantbyer. For lokalsamfunn som Odalen eller Risør kan dette virke fjernt og irrelevant. Likevel er det nettopp utbyggingen i Akershus som i stor grad former det nye Norge.
«Det mangfoldige og spontane kulturlivet representerer en usynlig, men dypt menneskelig del av samfunnet.»
Et annet dilemma, som bygger videre på EU-kommisjonens rapport, er behovet for å minne politikere og byråkrater på å ikke miste skogen av syne for bare trær. Vi skal selvfølgelig ta vare på kulturtradisjoner og fremragende kunst – men her ligger det en skjør balanse. Det finnes en risiko – hvis vi overfokuserer på elite, kvalitet og publikumsattraktivitet, kan det bli en slags kulturell «overkill» som i verste fall hemmer utviklingen av et myldrende, utemmet og levende kulturliv. Det er nettopp dette mangfoldige og spontane kulturlivet som representerer en usynlig, men dypt menneskelig del av samfunnet.
Tenk på hvordan progressive punkere på 1990-tallet spilte egenkomponert musikk med tre grep på en sliten gitar i en fuktig kjeller – mens jeg selv sto og spilte teknisk perfekt Vivaldi i fabrikkeier Mustads gamle sommerhus, som da huset Bærum Musikkskole. Begge uttrykksformene hadde verdi. Kultur bør måles i mennesker, ikke bare i akademiske begreper og kunstretninger. Det handler om balansekunst – mellom planlagt dannelse og frie tøyler i kulturlivet. Denne symbiosen må få lov til å være sunn – både i kulturpolitikken og i vår nasjonale kulturberedskap. Vi skal verken brenne bøker igjen eller glemme Ibsen, men vi må heller ikke pakke alt inn i forsiktighetens plastfolie. Også det kan bli en form for overkill. Se deg rundt – vi synger sjeldnere. På arbeidsplassen, i møter, i bursdager, rundt juletreet, på skolen, i kirken og i 17. mai-toget. Se om du husker hvorfor du sluttet å synge i disse settingene. Og hvorfor bytter vi det ut?
«Kultur bør måles i mennesker, ikke bare i akademiske begreper og kunstretninger.»
Kort oppsummert – kultur har, med riktig tilrettelegging, potensial til å være en samlende kraft. Den kan være en grunnstein i et godt samfunn, for alle! Amatørteater er et lite felt, men på ingen måte ubetydelig. Å overse teateret er som å ta på seg dress uten bukse – noe vesentlig mangler.
Samtidig kan det virke som om dagens samfunn ikke lenger har rom for en slags «fri barneoppdragelse» innen kultur. Kulturutfoldelse eksisterer ofte utenfor den etablerte markedsøkonomien, og blir i stor grad betraktet som underholdning og fritid – ikke som en livsnødvendig samfunnsfaktor, i gode så vel som i dårlige tider. Jens Bjørnebo ville kanskje ha minnet oss på betydningen av «frihet under ansvar». Kulturlivet gir oss samtidig et verdifullt temperaturmål – graden av makt og avmakt, forfall og blomstring, ytringsrom og fellesskap i et samfunn. Jeg vil hevde at frivilligheten i amatørteateret utgjør et viktig lim i samfunnet, like viktig som selve kulturuttrykket. Frivillighetens betydning, særlig innen kulturfeltet, viser seg ofte i samfunnskriser, når det enten rister eller bærer.
«Amatørteatermiljøene har blitt fraværende enkelte steder i Akershus.»
Avholdsforeninger, skiforeninger og lignende frivillige organisasjoner kan ha hatt avgjørende betydning for hvem som meldte seg til motstandsarbeid under krigen – mennesker, steder og utstyr kom på plass gjennom disse fellesskapene. Det er ingen tvil: Frivillighet og kultur styrker sivilsamfunnet. Joakim Rønneberg var speider og kanskje nettopp det bidro til å forme ham som den eminente lederen han ble for tungtvannsaksjonen på Rjukan.
Akershus Teaterråd registrerte fra 2020 et nytt kulturfenomen med økende bekymring. Amatørteatermiljøer har blitt fraværende enkelte steder i Akershus, eller så speiler omfanget ikke lenger den brede befolkningsveksten i kommunene. «Det er farlig, det,» ville Ludvig fra Aukrust-universet ha sagt – og jeg må innrømme at det finnes en ubehagelig sannhet i hans overdrevne engstelse. Jeg innledet denne artikkelen med at som teaterviter vet jeg at teater til alle tider har vært både limet og ytringen i ethvert samfunn. Men limet kan størkne, og ytringen kan bli éndimensjonal. Vi ser det i USA – et samfunn som nå virkelig settes på prøve. Der får vi et klart bilde av hva sivilsamfunnet faktisk består av, på tvers av samfunnslag. Spørsmålet er om USAs korte, men mangfoldige kulturhistorie, klare å fungere som et samfunnslim? Har landet klart å utvikle et smidig og robust sivilsamfunn?
Min drøm er en norsk kulturberedskap som bidrar til å bygge et solid og modig sivilsamfunn – et samfunn som tåler en støyt. Mangfoldige ytringer og opplevelsen av trygghet må forankres i et større fellesskap. Arnulf Øverland ville ha sagt: «Du må ikke sove.» Spørsmålet er om diktet hans allerede er fortrengt – eller bare naturlig har falt ut av vår kollektive kulturbevissthet.
- 1 «Culture and democracy; the evidence»» Publisert: Forfatter(e): Generaldirektoratet for utdanning, ungdom, idrett og kultur ( Europakommisjonen ) , ECORYS Personlig(e) forfatter(e): Hammonds, William
- 2 Wikipedia
- 3 definisjon på sivilsamfunn – hentetfra det store norske leksikon
- 4 Rodeo arkitektkontor: « Medvikrning på Forenbu, flerbrukshus på Fornebu – behovskartlegging» 20.05.24
