I all verden – hvordan kan jeg påstå at kulturlivet har blitt for rikt? Dette handler ikke om hvor mye penger kulturlivet i Norge mottar, men om hvilke mekanismer økonomistyringen av kulturfeltet skaper, og hvilke ringvirkninger valgene innen norsk kulturøkonomi fører til. Hvor mye midler kulturlivet får og genererer, er bare én del av helhetsbildet av landets mangfoldige kulturnæring. Det virkelig urovekkende er at kulturlivet i økende grad speiler den generelle økonomiske utviklingen i Norge – og hvordan vi som samfunn tenker om økonomi i dag.
I sommer gikk jeg en lengre fottur, 1000 meter over havet i Alpene, mens jeg hørte på lydboken Landet som ble for rikt av samfunnsøkonomen Martin Beck Holte. Da boken startet på et nytt kapittel, slo det meg at forfatteren like gjerne kunne ha beskrevet kulturfeltet i Norge – ikke bare dagens økonomiske hovedtendenser generelt og utviklingen de siste 25 årene. Der og da fikk jeg en ekte «haha-opplevelse» midt i Guds vakre natur, rett under et 1500 meter høyt fjell.
«Jeg liker å tro at jeg har helt unike meninger, men stadig møter jeg meg selv i døra.»
Vi mennesker endrer atferd når premissene rundt oss endres. Jeg pleier aldri å bruke ørepropper i naturen, av prinsipp. Når man hører på noe, flyttes oppmerksomheten bort fra sansene – syn, hørsel, lukt – og dermed fra selve naturopplevelsen. Dette prinsippet er jeg vanligvis svært streng på. Men idet jeg befant meg på et slags «kurbad», og turen var en del av et helseprogram, forsvant prinsippene ganske raskt og nesten uten at jeg merket det.
Det slo meg hvor likt dette er hvordan jeg – og vi alle – ubevisst tilpasser oss nye økonomiske trender i samfunnet over tid. Jeg liker å tro at jeg har helt unike meninger, men stadig møter jeg meg selv i døra og oppdager hvor påvirket jeg faktisk er av omgivelsene rundt meg.
Akkurat nå er jeg preget av Landet som ble for rikt, som ser norsk økonomi i et historisk og samfunnsøkonomisk perspektiv – på samme måte som jeg selv betrakter teater i et historisk og samfunnsmessig lys som teaterviter. Jeg vil presisere at boken for meg representerer en samfunnsøkonom sitt ensidige blikk, og den bærer tydelig preg av et politisk høyrevridd perspektiv. Dette kan jeg til tider være enig i, men som oftest er jeg dypt uenig.
Boken står langt utenfor kulturmenigheten sin messende klagesang – og det er både forfriskende og sunt å møte meninger som virkelig provoserer. Sinne mitt koker for eksempel når forfatteren i en bisetning antyder at humaniora bør nedskaleres, som om det er en forstyrrende faktor i samfunnet og bare en utgiftspost.
«Jeg har et informasjonsansvar også utover mitt eget kulturfelt.»
I slike øyeblikk blir jeg minnet på at jeg har et informasjonsansvar – ikke bare innenfor mitt eget kulturfelt, men også utover det. Jeg må bli flinkere til å se kultur og humaniora i en større, mer nyansert sammenheng. Det må være mulig å diskutere samfunnets behov for humaniora på samme måte som man diskuterer behovet for siviløkonomer.
Hvordan kan kultur for noen oppleves som en forstyrrelse av den økonomiske samfunnsordenen – og bare betraktes som en utgift? Finnes det kanskje et snev av sannhet i dette perspektivet?
Våre største dramatikere har ofte skrevet om dekadanse og kampen for å bevare en svunnen storhetstid, slik Ibsen gjør i Keiseren av Galilei og Tsjekov i Tre søstre. Verdenshistorien er full av eksempler på moralsk, kulturelt og økonomisk forfall, hvor en ny tid overraskende har tatt over.
«Hvordan kan kultur for noen bare betraktes som en utgift?»
I Norge liker vi å tenke at vi er best – at vi står på toppen akkurat nå. Men er vi egentlig det? Flere land, som Sverige, ligger foran oss på ulike innovasjonsmålinger. Samtidig viser statistikk at misnøyen blant yngre generasjoner i Norge er økende. Hva er det egentlig som er i ferd med å snike seg inn på oss…?
La oss oppsummere min oppfatning av de sammenlignbare hovedtrekkene i Landet som ble for rikt og mine subjektive observasjoner av tendenser i kulturlivet. Gjennom hele boken gir samfunnsøkonomen eksempler på hvordan åpenbart dyktige og innovative næringer eller enkeltpersoner enten oppnår suksess eller ikke – og hvordan samfunnsånden enten løfter eller kveler ideer og satsinger.
Beck Holte trekker historiske linjer helt tilbake til Norges frigjøring fra Sverige, og viser hvordan samfunnsøkonomien i ulike land har vært styrt på vidt forskjellige måter, med tilsvarende ulike konsekvenser. Han illustrerer hvor raskt utviklingen kan gå riktig eller galt, avhengig av hvordan økonomien tilrettelegges, hvor tett man følger verdensøkonomien – eller hvor mye den påvirkes av enkeltpersoner i maktposisjoner. Les boken selv, og gjør deg opp din egen mening!
Oppsummert samler jeg meg rundt noen av hans gjennomgående tanker. Han ser ganske enkelt svart/hvitt på Norges samfunnsøkonomi; enten får vi et samfunn som ser fremover og topper lister – samfunn 1 – eller et samfunn i forfall – samfunn 2. Han mener at Norge allerede er på vei mot samfunn 2, og jeg ser kulturfeltet i dagens Norge som et tydelig eksempel på dette.
«Et samfunn i forfall bidrar ikke kulturen til samfunnsutvikling.»
Poenget er ikke at det mangler dyktige mennesker, ledere eller institusjoner i noen av samfunnstypene. Det som skiller dem, er funksjonen de fyller og ringvirkningene deres handlinger skaper. Konsekvensene av samfunn 2 er fatale, selv om enkeltteatre kan lykkes både kunstnerisk og økonomisk. Kort og naivt sagt – i samfunn 2 bidrar ikke kulturen til samfunnsutvikling. Den holder fast på gamle monopoler, hindrer nye aktører og er tungt regulert, utvalgt og styrt. De som overlever blir institusjonalisert og underlagt strenge byråkratiske rammer.
I samfunn 1 vokser kulturen sammen med samfunnet. Nye løsninger får plass til å etablere seg, og kulturaktørene er selvstendige og selvdrevne. Kulturen utvikler seg i retning den selv ønsker, uten å være bundet av tradisjoner eller faste regler. Byråkratiet finnes fortsatt, men fungerer mer som tilrettelegger enn som kontrollør, og følger opp forandringer og overraskelser i stedet for å styre alt etter faste fagrammer. Kulturen har en naturlig tyngde i hele samfunnet, og kunstnere er bredt akseptert fordi de opererer i takt med samfunnsutviklingen.
Personlig tror jeg på en «gylden middelvei» mellom samfunn 1 og 2, både å ta vare på det etablerte og skape nytt. Det ene trenger ikke å slå ihjel det andre, men balansen er vanskelig å oppnå. Den krever langsiktige, helhetstenkende miljøer og ledere med bred tillit som kan favne både tradisjon og fornyelse.
«Kulturen skal være langt fra lukkede særkonsepter og kunstnermiljøer som kun speiler sin egen navle.»
Hvis vi skal ha et samfunn 1, må vi ikke skyve innovasjon til side. Innovasjon er ikke synonymt med bare «nyskapende». Det handler om et samfunn som er åpent og klart for reelle endringer som skaper verdier for mennesker og samfunnet i sin tid.
Kulturfeltet skal ikke måles og veies alene, men være en naturlig del av helheten. Slutt å heine over særinteresser eller gamle bragder. Kulturen må oppleves som en del av dagens identitet, samtidig som den formidler våre grunnfortellinger videre. Den skal være langt fra lukkede særkonsepter og kunstnermiljøer som kun speiler sin egen navle.
Samtidig må kulturen fungere som en motvekt til konsumkulturen og dens rolle som «brød og sirkus». Den må både speile samfunnet, utfordre det og skape rom for refleksjon og utvikling.
Det interessante er at storhetstidene i Norges økonomihistorie ligner på utviklingen i kulturlivet. Ikke minst fordi deler av kulturlivet ofte fungerer som fortropp – gjerne omtrent et tiår før – i opprørets tjeneste for nye ideer.
Boken har også skapt debatt og innlegg der «usannheter og feil» blir påpekt. Det er herlig når en samfunnsøkonom kan skape livlige diskusjoner i vårt kulturfelt, et felt han verken bryr seg om eller fullt ut forstår som en uunnværlig samfunnsbrikke for samfunnsvekst.
Samtidig besitter han noe av det samme engasjementet som min teatervitenskaplige professor og Ibsen-forsker Jon Nygaard: en iver etter ikke bare å kommentere fortiden, men å si noe om fremtiden, for dermed å kunne legge grunnlaget for gode valg – både for teaterfeltet og for å se det i sammenheng med bredere samfunnsutvikling.
«Det er herlig når en samfunnsøkonom kan skape livlige diskusjoner i vårt kulturfelt, et felt han ikke bryr seg om.»
Mitt neste prosjekt er å ha radioteaterets innspilling av Ibsens En folkefiende i ørene på en lengre asfalttur med hunden. Beck Holte bruker nettopp dette Ibseneksemplet i boka for å illustrere samfunnsforfall. I stykket er hovedtemaet å opprettholde status quo på bekostning av vedtatt sannhet. Stykket minner oss om at enhver samfunnsborger av og til må løfte blikket og se fremover for å unngå stagnasjon og forfall. Det finnes alltid en viss tid for alt.
