Når rettighetshavere hopper bukk over publikum

                                                                                                                               av Heljar Berge 

I et skogholt ved Søndre Slagen kirke utenfor Tønsberg ligger småbruket med det særegne navnet ”Karoline i skogen”. Her er det bærbusker og høner, et bryggerhus fylt med landbruksremedier og publikum kjenner duften av nystekte pannekaker og kruttsterk kaffe. Dette er arenaen for Spontan Scene sin teaterversjon av Sven Nordqvist sin fortelling om ”Gubben og Katten – da katten Findus var liten”.

Og rammen er idyllisk. Publikum strømmer til på utsatte benker og krakker i hageanlegget. Det er et overtall av det helt yngste publikumet, for Sven Nordqvists underfundige fortellinger om samspillet på gården, mellom Gubben Pettersen og Katten Findus, er av det lavmælte slaget. Rikt illustrert og detaljtegnet i bokutgivelsene, med de merkelige ”muklene” som snodige og elleville elementer.

Selve handlingen i forestillingen er enkel. Gubben Pettersen trenger selskap på gården og får en gave nabokona, fru Andersen, nemlig katten Findus. Innpakket i en eske med logoen ”Findus” er navnet på den lekne katten gitt, og dette første møtet i universet med Gubben og Katten er således etablert. Og la det med én gang være nevnt – rollegalleriet som Spontan Scene leverer i denne oppsetningen er strålende. Den bedagelige og stillferdige Gubben Pettersen sjøl, den alltid søkende og urolige katten Findus, den yndige nabokona fru Andersen, den ufattelig morsomme grevlingen samt de tre unge aktørene som utgjør trioen med mukler. Det hele smakfullt innpakket i musikalsk tonefølge gjennom hele historien, som en dramaturgisk nerve og helhet. Og for ikke å glemme kostymeringen. Karakterene er nærmest identiske med tegningene fra bøkene, både hatten til Gubben Pettersen og bukse-shortsen til Findus er spot on!

Bøkene til Sven Nordqvist om Gubben og Katten er beregnet for barn, gjerne de helt yngste barna (selv om mange voksne også sikkert humrer med underveis i lesingen). Når turen går fra godnatthistorie på sengekanten, til et levende gårdstun med intimitet og nærhet til selve spillet, vekkes begeistring og nysgjerrighet. Barna lever seg elegant med og inn i historien som utspiller seg. De ler hjertelig av prestasjonene som leveres, og innslagene med slapstick-preg. Og for mange barn er dette muligens første møte med teateret.

Men overføringen av et bokunivers til levendegjøring i teaterform har gjerne strenge retningslinjer for utførelse. I Gubben og Katten sitt tilfelle er det forlaget Columbine Teaterförlag i Stockholm, som besitter disse føringene. Disse kravene til gjennomføring setter en del begrensninger for hva man kan foreta seg i forestillingene. I Spontan Scene sin versjon, merker man dette i de øyeblikkene barna ønsker å respondere på handlingen, og kommuniserer direkte med tilrop. Eksempelvis i scenen der grevlingen snoker rundt bryggerhuset, og barna vil røpe hvor den befinner seg. Plutselig forsvinner direktekommunikasjonen mellom skuespillere og publikum. Teaterets fjerde vegg opprettes, og barnas engasjement ignoreres. Dette virker svært kunstig og merkelig, men antas å ha med føringer fra rettighetshaver å gjøre. I disse øyeblikkene virker det som om rettighetshaverne hopper bukk over sitt publikum, det skal være som i bøkene.

Teaternytt henvender seg i ettertid til Columbine Teaterförlag for å undersøke hvilke retningslinjer og føringer som foreligger i oppsettingen av Gubben og Katten, og svaret vi får fra Columbine Teaterförlag er: ”Våra avtal för våra klienter är hemliga”.

_____________________________________________________