skrevet av Karianne Tørnby, redaktør
I fjor deltok jeg i flere teaterproduksjoner. De fleste blei registrert og tellet, mens én produksjon ikke blei det. På min arbeidsplass i videregående skole spilte vi en internrevy for personalet, utelukkende basert på frivillig innsats og med tilnærma null budsjett. Likevel blei forestillinga møtt med stående applaus og stor begeistring. Den blei ikke registrert noe sted, ikke filma og ikke dokumentert på noen måte, men lever videre i minnene til dem som sto på scenen og dem som satt i publikum.
I den andre enden av skalaen deltok jeg også i en kostbar musikalproduksjon med høge utgifter. Den blei spilt i kommunens storstue, for et begrensa publikum, og et teatermessig krevende nå. Denne produksjonen blei både tellet og grundig dokumentert.
Hva var forskjellen mellom dem? Funksjonen. Alt teater skal ikke telles, sjøl om det ligger en økonomisk gevinst i å gjøre det. Når teater ikke telles fungerer også demokratiet annerledes.
«Skolen kan være en arena der teateraktivitet ikke blir registrert noe sted.»
Teaterviter Tone Runsjø skriver om mangfoldet i den uorganiserte frivillighetskulturen og hvordan kulturaktivitet kan variere stort – avhengig om den registreres eller ikke, hvem publikumet er, og om den foregår i offentlige eller private rom
«Nå har jeg talt deg,» sier geitekillingen i Alf Prøysens kjente barnefortelling. Men sjøl om killingen kan telle, er det også mye han ikke teller. Det er fordeler og ulemper både med å bli tellet og ikke bli det.
Skolen kan være en arena der teateraktivitet ikke blir registrert noe sted, og det kan ha flere årsaker – for eksempel at prosjekter er integrert i ulike fag. Da er det først og fremst skolen som eier prosjektet.
Forestillingene spilles internt, for et lukka publikum, og det selges ikke billetter. Målet er gjerne å styrke det sosiale fellesskapet, utvikle samarbeidsferdigheter, stimulere kreativitet – og ikke minst gi et faglig utbytte.
«Revyen er som en bolledeig, hvis du trykker den ned ett sted, tyter den ut et annet.»
I min barndom var dette satsningsområde og alle klassene på skolen min satte opp juleforestillinger hvert eneste år. Vi hadde et litt møllspist kostymelager, men jeg husker magien ved å gå opp dit for å finne et kostyme, sette sammen forestillinga og spille for medelever og foreldre. Jeg fikk prøve meg som både hyrde nr. 4 og Espen Askeladd – og var strålende fornøyd med det.
Den kunstneriske kvaliteten var kanskje ikke all verden, men lærerne forsto verdien av teater. Dessuten var det en etablert tradisjon – vi svirra rundt med forventninger hele desember og vi gleda oss like mye hvert år.
Det å skape tradisjoner er med å holde rammekonstruksjonen i et samfunn ved like, og sjøl om teater blei levebrød for de færreste av oss, lå det viktig lærdom i disse forestillingene. Men de blei ikke tellet noe sted, men var en del av det naturlige kulturmangfoldet i bygda.
«Det handler om hvem som eier revyen, er det elevene sjøl eller norskfaget?»
Høgere opp i skoleverket forvitra barneforestillingene, og andre sjangre tok over. I Akershus finnes det lange tradisjoner for både skole- og russerevyer – en ventilsjanger der målet er å kommentere egen samtid og hverdag, med humoren som slagvåpen.
Jeg har i mitt yrke som lærer vært med å lage både russerevyer og klasserevyer. Forskjellen mellom dem har vært at russerevyen har vært hundre prosent fristilt, mens klasserevyene har vært et norskfaglig prosjekt.
Det oppstår gjerne noen dilemmaer når revyen blir en del av undervisninga, sjøl om intensjonen bak er god. Jeg for min del har vært opptatt av at den også der skal være fristilt, en revy er først og fremst en ventil – uansett hvilken drakt den kommer i.
Elevene skal få boltre seg, teste grenser og ta opp temaer som de er opptatt og ikke hva norskfaget (eller jeg, for den saks skyld) er opptatt av. Det handler om hvem som eier revyen, er det elevene sjøl eller norskfaget?
Jeg ser at alle former for begrensninger også kan være alle former for sensur, og det er ei fallgruve jeg ikke vil havne i, hverken som teaterinstruktør eller som lærer. Det er ikke alle ideér som er gode, og som av den grunn heller ikke bør finne veien ut i scenerommet, men det handler om å kunne definere god kvalitet. Dessuten er det viktig å være klar over at humor er ikke statisk, den er stadig i endring og går i trender. Dagens ungdom har ikke nødvendigvis samme humor som generasjonene over.
«Det oppstår gjerne noen dilemmaer når revyen blir en del av undervisning.»
For revyen er som en bolledeig – trykker du den ned ett sted, tyter den ut et annet. Hvis en velger å forby temaer og kreve at norskfaglige pensumtekster skal være en del av den, vil ventilen finne andre måter å lage lyd på. Det er slik den har overlevd i århundrer.
Men det store spørsmålet er – hvorfor blir det slik? Svaret er trolig sammensatt. I skolesammenheng handler det om å anerkjenne at teater er faktisk et eget fagfelt, og revy er teater. Norsklærere har ikke nødvendigvis kompetanse til å instruere og veilede teaterfaglig i en produksjon. Når kompetanse mangler, er det lett å kompensere ved å innføre begrensninger.
«Teater er faktisk et eget fagfelt, og revy er teater.»
Et annet moment er at revyer ofte blir flyktige på det administrative nivået, og at overføring av erfaring og kompetanse kan være krevende, særlig før gode rutiner er etablert. Når revyen er forankra i et fag, bidrar dette til større stabilitet. Samtidig er det ofte ikke satt av ressurser til å hente inn teaterfaglig kompetanse utenfra, fordi skolen ikke har økonomi til det. Dermed blir lærere satt i roller de ikke nødvendigvis har forutsetninger for å veilede i. Fristilte revyer har derimot sin egen økonomi og mulighet til å hente inn ekstern, faglig bistand.
Når det er sagt, er revy – og teater generelt – en svært verdifull arena for samskapende arbeid, kreativ utfoldelse og sosialt fellesskap, uavhengig av organisasjonsform. Samtidig mener jeg det er viktig å ha et bevisst forhold til revyens funksjon og egenart før en setter i gang et prosjekt. Nettopp her ligger det også en glimrende anledning til å lære om sensur og, ikke minst, ulike former for humor.
Foto header: Fra Nesreveyen 2025
