Tone Runsjø skriver i Gi mer plass til lidenskapelige hobbyer at en fritidsaktivitet er noe en velger å bruke fritida sin på – av egen fri vilje. Det burde være en selvfølge at alle forstår. Likevel har jeg flere ganger observert at frivilligheten i feltet vårt blir behandla etter arbeidslivets prinsipper, og i noen tilfeller utvikler dette seg til rein rovdrift. Hvor gikk det galt?
«Utnyttelse av lokal frivillighet kan gi kortsiktige resultater, men den er ikke bærekraftig over tid.»
En hobby bygger først og fremst på at mennesker etter eget initiativ investerer tid, engasjement og ofte også egne penger i en aktivitet. For at de skal fortsette å bruke fritida sin på den, må aktiviteten gi noe tilbake. Hvis ikke, velger de før eller siden å trekke seg og bruke tida si på noe annet. Utnyttelse av lokal frivillighet kan riktignok gi kortsiktige resultater, men den er ikke bærekraftig over tid. I verste fall fører den til at engasjementet gradvis forsvinner og dør ut.
Jeg har ved flere anledninger sett at frivillige i det lokale teaterlivet blir utnytta og behandla dårlig, som oftest av den kunstneriske ledelsen. Frivillige ender opp som en forlenga arm for andres kunstneriske ambisjoner eller økonomiske interesser – og noen ganger begge deler. Da forsvinner balansen mellom frivillig engasjement og utnyttelse, og risikoen er stor for at lokale skuespillere mister motivasjonen og forlater teatermiljøet.
«Jeg har vært vitne til at barn har grått under samlinger.»
Jeg har observert og opplevd produksjoner der den kunstneriske ledelsen omtaler de frivillige som «staben min», og den formuleringa taler i grunnen for seg sjøl. I andre produksjoner har jeg sett barn som begynner å vegre seg for å 
komme på teaterprøvene, fordi prøvetiden sluker all fritid og samtidig oppleves som lite meningsfull. Jeg har også vært vitne til at barn har grått under samlinger fordi den kunstneriske ledelsen utelukkende har gitt negative tilbakemeldinger.
Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hva bør en produsent ta ansvar for når en produksjon involverer frivillige?
Kompetent kunstnerisk ledelse: Dette er en av de viktigste hjørnesteinene i en frivillig teaterproduksjon. Den kunstneriske ledelsen må ha god forståelse for hva frivillig teater er, og hvilke rammer og forutsetninger amatørskuespillere arbeider innafor. Det er en utbredt myte at «regissører bare er forskjellige». I realiteten finnes det dyktige regissører, mindre dyktige regissører – og i noen tilfeller svært dårlige regissører. Medskapende regissører, som bygger tillit og involverer ensemblet, skaper som regel størst trivsel, motivasjon og utvikling. Regissører med et rigid kontrollbehov oppnår ofte det motsatte.
God organisering: Organisering er den andre sentrale hjørnesteinen. Produsenten må ha kompetanse til å utarbeide realistiske og bærekraftige prøveplaner for frivillige. Unødvendig lange prøveperioder, overdimensjonerte prøvedager og dårlig planlegging sliter ut skuespillerne og svekker både motivasjon og kvalitet. Effektive prøver med tydelig innhold er langt viktigere enn mange timer.
Avvikle holdninger som skaper ulikhet: I enkelte produksjoner oppstår det ei forestilling om at amatørskuespillere er «heldige» som får arbeide sammen med profesjonelle, og derfor må innordne seg deretter. Ei slik holdning er grunnleggende feil. Profesjonelle og frivillige må møtes som likeverdige deltakere i den samme produksjonen. Den viktigste forskjellen mellom dem er honoraret. Frivilligheten representerer et omfattende gratis arbeid og er en av bærebjelkene i det lokale teaterlivet. Det krever respekt, anerkjennelse og takknemlighet.
Ivareta det sosiale felleskapet: For mange frivillige er det sosiale fellesskapet en like viktig motivasjon som sjølve forestillinga. Amatørteater handler ikke bare om kunstnerisk produksjon, men også om tilhørighet, vennskap og lokale fellesskap. Dette er en av de viktigste grunnene til at mennesker velger å investere fritida si i teater. Derfor må det sosiale miljøet prioriteres og aktivt legges til rette for gjennom hele produksjonsprosessen.
«Hvilket teaterliv ønsker en å skape?»
Til sjuende og sist handler dette om hvilket teaterliv en ønsker å skape. Frivilligheten er ikke en gratis ressurs som kan utnyttes, men et uttrykk for menneskers lyst til å skape, lære og være en del av et fellesskap. Når frivillige blir møtt med respekt, gode rammer og kompetent ledelse, får vi ikke bare bedre forestillinger – vi får sterkere lokalsamfunn, flere møteplasser og et kulturliv som varer over tid. Skal amatørteateret fortsette å være en bærebjelke i norsk kulturliv, må vi slutte å spørre hvor mye vi kan få ut av den, og begynne å spørre hva vi må gi tilbake.
___________________________________________
Karianne Tørnby er etablerer, drifter og skuespiller i Bygdetruppen Teater. Ledervervene i Aurskog-Høland Kulturråd og Akershus Teaterråd har gitt henne en tydelig og klar stemme for lokalt forandret teater, amatørteatefeltet og frivillig kulturarbeid. Hun er til daglig norsklærer og lektor ved Bjørkelangen videregående skole og har lang journalistisk erfaring. Hun har en mastergrad i Peer Gynt.
