«If you want to go fast, go alone. If you want go far, go together.»
African Proverb
Jeg spilte basketball fra jeg var 10 til 17 år i Eikeli Basket. Gymlærer og lærerutdannet Birgir Carslen fra barneskolen var vår hovedtrener hele veien. Han tok oss av banen hvis vi ikke fulgte innøvd felles spilleopplegg, selv om vårt egospill hadde ført til en skåring.
Vi fikk en slags «benkestraff» om vi ikke fulgte gruppens planlagte spilleopplegg. Han kunne ta meg ut som kaptein midt i avgjørende minutter – hvis jeg ikke hadde samlet laget og heller tenkt at jeg skulle redde kampen med eget spill.
«Vi var ikke et lag med enere, men en blomsterbukett med rariteter.»
Jeg mener det var pedagogen Birgir sin standhaftige tro på samspill og kommunikasjon oss jentene imellom som gjorde at vi vant serier, og til og med slo vårt eget dame A-lag. Vi var perlevenner, tok vare på hverandre og hadde sosiale treff utenfor trening. Vi dro laget sammen. Det var plass til alle, og alle godtok den plassen de fikk fordi de forsto at de hadde en viktig rolle, selv om den var liten eller stor. Det var konflikter og drama i laget, men de ble løst av Birgir med en pedagogisk ro, tålmodighet og klokskap. Et slikt type miljø kan mange teatergrupper kjenne seg igjen i.
Vi var ikke et lag med enere, men en blomsterbukett av rariteter. Det at vi ble så gode var ikke mer komplisert enn at vi følte oss hjemme, heiet på hverandre og hadde det gøy sammen. Alt fra hardtrening til tulleoppgaver med ball var en lek. Birgir bygget opp laget nøysommelig over år, og vi ble. Han så hver enkelt sjel og kunne på rams fødselsdagene og telefonnumrene til oss alle. Birgir lagde regler for trening, vekst og konfliktløsning. Vi lo og gråt sammen, hadde et ekstra bind i bagen til den uheldige og tok T-banen sammen til kampene.
«Jeg har alltid trodd at teater skaper et magisk felleskap, men det oppleves sjeldnere og sjeldnere.»
Vi må ha flere typer mennesker i et team, på arbeidsplassen, eller i teatergruppen for at det skal fungere. Bare enere sammen funker ikke. Men i dagens samfunn har vi dyrket frem viktigheten av en målrettet tro på sitt eget mål. Det trumfer alle valg – både hos gamle og unge. Vi begynner å miste ånden i lagidretten i skolen, på arbeidsplassen og i teatergruppa.
Jeg har alltid trodd at teater skaper dette magiske fellesskapet, men det oppleves skjeldnere og sjeldnere. Og jeg er dypt bekymret for om den tiden er forbi for teateret. Vi speiler samfunnet, og jeg som til nå har trodd at amatørteateret lagde gode samfunn.
Flere av skribentene i Teaternytt er regissører. Vi har snakket om at vi sjelden får en arena der vi faktisk får tid og muligheter til å jobbe med å bygge teatergrupper. Det er blitt en fremmed tanke.
Hvis trenden der enkeltmennesket kommer foran teaterfaget fortsetter – kommer vi til å slutte med teater! Poenget for en regissør er å være en god gartner som kan sitt fag og kan lese terrenget. Ut fra det skapes unike teateropplevelser sammen med hele teaterstaben. Ikke produksjoner som er en replikasjon eller kopi, men sluttproduktet skal være enden på en reise som fargelegges av mange stemmer og avtrykk.
«Hvis trenden der enkeltmennesket kommer foran teaterfaget fortsetter – kommer vi til å slutte med teater!»
På redaksjonsmøter i Teaternytt snakker vi om hvordan amatørteaterskuespillernes personlige behov og krav ofte er 100 mil unna realiteten og en faglig forståelse. Inkompetanse og høyrøstede stemmer vinner mer enn tidligere og er flere.
Vi har ikke funnet en måte å skrive om dette på. Denne tidsånden er ødeleggende for ensemblet, sluttresultatet og valget av stykker, og vi ser et fravær av samhørighet. Vi møter som kunstneriske ledere oftere enn før en mindre forståelse for vår jobb som kunstneriske ledere og pedagoger. Vi vil skape trygge miljøer, lære bort skuespillerfaget og bygge ensembler i amatørteateret. Dette henger tett sammen. Før var dette selvklart; i dag er dette blitt en mer fremmed tanke. Om du er del av en tettvoksende teatergruppe, så vern om den!
Vi opplever til stadighet at medlemmer i teatergruppene vil vite når de kan slippe å være til stede. En del skuespillere er dessuten svært opptatt av sitt eget talent. De vil selv vurdere om neste oppsetning er morsomt å være med på, og krever i økende grad tilrettelegging for egne behov – uten å ta inn over seg hvilke ringvirkninger denne holdningen får.
Det blir som å lage en bløtkake der kremen selv skal avgjøre om den vil være med eller ikke. Denne problematikken har alltid eksistert, men aldri, slik som i dag, hatt en så fremtredende rolle i mange grupper.
Troen på praktisk kunnskapsoverføring ved langsiktig modning har dalt i vår tids stressede egobørs og shoppinghoder. Utvikling og kunstarbeid krever nysgjerrighet, takknemlighet og ydmykhet i upløyd land. Et ensemble med nye og gamle skuespillere elter sammen fagkunnskap under utprøving og leseprøver, gjennom felles dramaøvelser og ved å etablere samme teaterfaglig språk. Dette ser ut til å være bortkastet tid for en skuespiller som vil være målrettet og effektiv i arbeidet mot en forestilling eller skape en karriere innen teater. Jeg har ennå ikke nevnt forestillingen. Den er en viktig brikke, men bare en av brikkene.
«Troen på praktisk kunnskapsoverføring ved langsiktig modning har dalt i vår tids stressede egobørs og shoppinghoder.»
Det er som om det å ta egne valg har blitt et opphøyet kvalitetsstempel. Det å ha en stor rolle er ikke ensbetydende med at du utvikler deg, men det du trenger er en regissør som ser hva du trenger av utfordring for å komme videre. Forståelsen av å bli gode gjennom andre og med andre er fortrengt i dagens samfunn. Ved å hjelpe en medspiller med å pugge tekst, ved å sitte og prate i gangen når man venter til sin tur på scenen, skapes bånd som løfter spillet på scenen. En klem fra en som sto bak sceneteppet som så at du strevde bygger mennesker og et unikt samhold. Det er det som flytter fjell – ikke enkeltmennesket.
Du blir god sammen med andre, og ikke bare fordi du øver og har et talent. Et dårlig motspill dreper prestasjonen din på scenen. Hvis du setter deg selv først og alltid vurderer situasjonen etter eget behov, vil du miste gjengen og mentoren – fordi du ikke ser dem.
Vi har mistet evnen til å være med på ting vi ikke vet er for noe. Barn har denne evnen bare de opplever tillit. Hvis ikke foreldrene står foran og er evige veiledere med sin erfaring, fordi det i dag er farlig å finne ut av noe alene, eller prøve ut noe ukjent.
Det veikrysset er nettopp der du modnes for å finne din vei, ikke den riktige veien andre i familien, venner eller MeSo vil at du skal ta. Læreren Birgir hadde tro på at det beste var å plante noe i ryggsekken vår, og så tok vi det frem, dette og nettverket vårt, når vi måtte finne ut av ting. Og det kunne ta tid og være vondt, men vi landet plutselig. Han så meg og lærte meg å se de andre.
«Du blir god sammen med andre, og ikke bare fordi du øver og har et talent.»
Jeg håper alle har opplevd en Birgir i sitt liv. I tillegg har jeg i min livsreise én musikklærer, to tidligere sjefer og en professor som har totalt formet meg som menneske, leder, teaterpedagog og regissør. Sammen med de miljøene de bygde.
Vi snakker så mye om retten til å være med, men ikke retten til å bidra. Vi snakker mer og mer om retten til å være med på våre egne premisser, men ikke retten til å bidra på andres premisser. Eller at alle kan følge samme regel og ikke alltid kreve å få sin egen regel. Vi vil gjerne bare være innom og ikke binde oss til noen.
For vi skal videre i vår egen ensomme livsvandring. Alt skal ligge klart som i en butikk, og vi skal ikke forme eller lage stedet med noen. Alle vet innerst inne at veien blir til mens vi går, og den er dumpete og svingete. Vi får ikke til å være på rett sted til rett tid hele tiden, men vi kan sammen skape et rett sted i rett tid. Det gjelder også innen amatørteater.
