Jeg satt i fire år i spelutvalget i Kulturdirektoratet, der vi årlig behandlet mellom 50 og 80 søknader fra hele landet. En av de største diskusjonene i utvalget gjaldt spørsmålet: Er dette et spel?
Kriteriene i søknadsordningen var blant annet at forestillingen måtte være knyttet til en lokal historie og skal helst spilles utendørs. Vi diskuterte også om spel tar ulike former i forskjellige regioner i Norge.
Forrige dagen ble jeg minnet om disse diskusjonene da jeg så et spel på Oslos vestkant. For meg fremstod det verken som et tradisjonelt spel, eller som en helaftens teaterforestilling, men snarere som fortellerteater i tablåer og sang
«Olav den Heldige utfordrer og bryter opp de etablerte sannhetene i den tradisjonelle spelformen.»
Spel har ulike tradisjoner i landet. I Trøndelag, landets største spelarena gjennom tidene har det (litt forenklet sagt) vært en tendens å vise spel som lener seg mot det historiske og naturalistisk-klassiske teatret – ofte med preg av tragisk drama.
På Østlandet ser vi oftere spel som tar form av musikaler basert på lokalhistorie og spilles utendørs. Disse er gjerne lettere i uttrykket, underholdende, og kan inkludere humor – med en dramaturgi som ligger tett opp til musikalen.
Innlandet har ifølge Spelhandboka vært den største spelfylket to år på rad. Her finner vi også det bredeste spekteret, med en rekke ulike spelvarianter side om side
«På Østlandet ser vi oftere spel som tar form som musikaler.»
Spørsmålet «Hva er en lokalhistorie i et spel?» støter jeg til stadighet på. Søknader til spelutvalget har blant annet handlet om norrøne guder, en felleshistorie uavhengig av om stykket settes opp i Agder eller Troms, eller vandreteater – som handler om underjordiske vesener. Men dersom det finnes en bauta eller et sted i lokalmiljøet som har vært knyttet til norrøne ritualer – blir spelet da lokalt?
Spel kan også ta form av tablåer, vandreteater eller fortellerteater, ikke ulikt museumsformidling. Men når er dette egentlig et spel, og når er det noe annet? Mange av disse formene mangler en tydelig handling, og manus kan være uten dramatisk oppbygning. Historien kan mangle en tidslinje eller ikke følge karakterer. Fremføringen kan i stedet bli ren historieformidling om tid eller sted – nærmest som et visualisert foredrag.
Ofte mangler musikalspelene både troverdig handling og karakterer. Men det er heller ikke poenget – og publikum elsker det. Tekstforfatterne dikter frem sanger og replikker om kjærlighet, følelser og lengsler, ofte løsrevet fra både tid og historiske fakta. Det personlige perspektivet blir viktigere enn historisk korrekthet, og det er i seg selv et legitimt formvalg. Miljø og tid tilpasses dagens forståelse av samfunnet, slik at forestillingen treffer publikum her og nå
Manuset behøver derfor ikke vise til historisk troverdighet, men gir rom for å utforske et «dersom hvis». Enkelte spel er nesten rene musikkforestillinger, der dialogen fungerer som korte overganger mellom sangnumrene – eller de nærmer seg opera eller konsert, men med tekster om fiskere, industri eller lokalsamfunnet.
«Musikalspelene mangler både troverdig handling og karakterer. Men det er heller ikke poenget – og publikum elsker det.»
Det interessante er at Norges mest kjente spel, Peer Gynt av Henrik Ibsen, egentlig ikke er stedbundet. Peer-figuren har riktignok røtter i Gudbrandsdalen, men langt nede i dalen, og historien henter like mye fra vår felles folketro, eventyr og arketypiske skikkelser. Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, derimot, er direkte knyttet til et historisk sted og en konkret hendelse – men også her må dramatikerne naturligvis dikte for å fylle hullene. Peer Gynt er dermed en del av vår felles kulturarv og kunne i prinsippet vært spilt hvor som helst, mens Stiklestad-sagnet er uløselig knyttet til stedet.
Olav den Heldige i Sarpsborg er derimot en parodi på selve spelsjangeren. Innen teatervitenskapen sies det ofte at komikk oppstår når samfunnet er i endring. Teater kan fungere som kritikk av fastlåste tankesett, maktstrukturer eller samfunnspraksiser – gjerne skapt av en ny generasjon. Olav den Heldige utfordrer og bryter opp de etablerte sannhetene i den tradisjonelle spelformen.
I min tid i spelutvalget i Kulturdirektoratet var vi bevisst åpne og ønsket å unngå å være for strenge i våre vurderinger. Det finnes regionale forskjeller, og definisjonen av hva som er et spel må også få flyte med tiden – og med hvordan teatermiljøet selv velger å bruke begrepet.
Dilemmaet er at spel har fått status som en kvalitetsmerkevare innen norsk teater. Det er en sjanger både profesjonelle og lokale utøvere gjerne identifiserer seg med, og hvor amatører kan oppleve at de hever seg over annet amatørteater. Samtidig er spel den eneste amatørteatersjangeren som har en egen statlig støtteordning i Kulturdirektoratet, opprettet av Kulturdepartementet. Dette gjør at svært mange produksjoner forsøker å definere seg som spel for å kunne søke støtte – ofte forestillinger der amatører står på scenen, men der prosessen er båret, styrt og formet av profesjonelle krefter. Ingen andre amatørteaterformer kan motta inntil 300 000 kroner i statlige midler til en enkeltproduksjon.
I tillegg finnes det noen få spel som har fast plass på statsbudsjettet, men Peer Gynt og Spelet om Heilag Olav befinner seg der. Disse regnes som profesjonelt teater, men inkluderer likevel et stort antall frivillige og amatører, både på scenen og i produksjonsapparatet – i motsetning til institusjonsteatrene eller frie grupper som i hovedsak består av profesjonelle.
«Dilemmaet er at spelt har fått status som en kvalitetsmerkevare innen norsk teater.»
Spel har ikke hatt like høy status overalt. I Akershus, og senere under Viken, var fylket det med flest spel. Samtidig har ordet spel hatt vanskeligere for å slå rot her østpå. Flere produksjoner i Akershus ble i utgangspunktet omtalt som «spillet» eller «musikalteater» snarere enn spel. I arbeidet med spelutvalget møtte vi også søkere som ønsket spelmidler, men som ikke selv definerte forestillingene sine som spel. Når oppsetningene springer ut av kor, rockeband, musikkteater, opera eller andre tradisjoner, kan spelbegrepet oppleves både vanskeligere å ta i bruk og for snevert – eller rett og slett knyttet til den klassiske speltradisjonen i Trøndelag.
Spel og spelmiljøet blir jeg nok aldri helt klok på, selv om jeg selv har produsert og satt opp flere spel. For meg har det aldri fremstått som en sjanger med høyere kvalitet, større satsinger eller mer samarbeid mellom profesjonelle og amatører enn det man finner i andre teaterformer. Det som derimot er positivt, er at spel når så bredt ut i publikumsmassen – på samme måte som lokalrevyen gjorde, og fortsatt gjør enkelte steder. Særlig på bygda og i småbyene har spel fortsatt en sterk posisjon.
«Ordet spel har hatt hatt vanskelig for å slå rot her østpå.»
Det er også unikt at spel har sitt eget særforbund, Norsk Historiske Spel, og en egen ressursplattform i Spelhandboka.no. Spelmiljøet har hatt en tydelig stemme både i teaterbevegelsen og overfor Kulturdirektoratet og Kulturdepartementet. På tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – sitt mangfold, er spel en viktig samfunnsaktør.
Foto header: Javier Berrocal
