Jeg overvar urpremieren på Ariel i Hurdal i august – et teaterstykke skrevet av Geir Uthaug. Forestillingen ble spilt på hans egen terrasse i hagen, og iscenesatt av regissør Einar Dahl sammen med et ensemble på 14 skuespillere. Stykket ble bearbeidet, tolket og formet i tett samarbeid mellom regissøren og ensemblet.
Ariel tar for seg en av romantikkens viktigste opprørere i England – poeten Percy Bysshe Shelley – og hans radikale liv i søken etter sannhet og menneskelig frihet. Forestillingen skildrer både hans dramatiske liv og hans tidlige død.
«Ingenting i en god tekst er tilfeldig.»
Forestillingen stiller krav til publikumet sitt og tar oss på alvor. For meg rommet dramaet en undertekst som inviterte til refleksjon – både om verdiene til det moderne mennesket, men også om hvordan romantikken fortsatt preger vår tid og den tidens ringvirkninger.
I dag produseres og vises det mye lett underholdende teater – særlig for barn og unge – der tekstene ofte settes i scene av teaterfolk med begrenset forståelse for tekst, sjanger og tekstbehandling. En god dramatiker har et tydelig formspråk – en egen stemme – som må leses og tolkes med innsikt. Ingenting i en god tekst er tilfeldig, verken når det gjelder ordvalg, reaksjoner og handling, setningsstruktur eller scenens innhold.
Et teaterstykke går fra skrivebordet til scenen, og i denne prosessen endres det gjennom faglige og personlige tolkninger innen regi, skuespillerarbeid, scenografi, musikk og andre kunstneriske uttrykk. Ariel er et eksempel på en produksjon der alle involverte gjør jobben sin – og gjør den godt. Her forstår aktørene hverandre og løfter verket i fellesskap.
«Men hvor mange amatørteaterforestillinger har jeg ikke sett hvor teksten bærer preg av å være skrevet av en skuespiller?»
Uthaug vet hvorfor han vil formidle historien om Percy – og det merkes. Fokus ligger på poeten og den tidsepoken han representerer. Som dramatiker behersker Uthaug romantikkens univers bedre enn de fleste, og han har også skrevet bok om emnet. Denne innsikten evner han å omforme til dramatisk handling med levende, troverdige og interessante replikker. Språket berører publikum – og blir aldri bare staffasje for å «skape en scene».
En regissør må kunne både språk, sjanger og tematikk. Einar Dahl har arbeidet dramaturgisk med å stramme inn stykket og tilpasse teksten for både scene og skuespillere. Med en tydelig regi levendegjør han materialet. Geir Uthaug må ha hatt stor tillit til Einar, og gitt ham rom til å bearbeide teksten og i overgangen med å visualisere den og gi den et godt, scenisk uttrykk.
Alt dette kan virke selvfølgelig. Men hvor mange amatørteaterforestillinger har jeg ikke sett hvor teksten bærer preg av å være skrevet av en skuespiller uten skriveerfaring eller språkfølelse? Eller der regien virker planløs – uten retning, uten løft for tekst, karakterer, samspill eller handling – og langt fra å berøre publikum.
«Samtidig ser vi en økende tendens til å kopiere både regigrep og uttrykksformer.»
Regi handler om mer enn plassering på scenen. Det er å male et bilde, skape energiflyt, gjøre stoffet tilgjengelig, bygge lag, forsterke tema og dra publikum inn i stemninger. Det handler om å tolke og løfte, ikke bare å gi et arrangement.
Samtidig ser vi en økende tendens til å kopiere både regigrep og uttrykksformer, ikke minst på grunn av strenge rettigheter og formkrav – særlig i standardiserte musikaler. Resultatet blir ofte samlebåndsteater – lite sjarmerende kopier uten egenart.
Tidligere i år leste jeg en dramaturg sin bearbeidelse som – sjokkerende nok – klarte å effektivisere og forenkle dramatikeren Nicolaj Gogol sitt språk i et teaterstykke – uten snev av forståelse for verken humoren eller musikaliteten i teksten. Jeg har sett både amatørteater med voksne og forestillinger med barn der regissørene ikke har forstått at stykket og karakterene er komiske – eller man tror at teksten alene vil bære forestillingen.
«Det er en reise – ikke en oppskrift.»
Mine egne skuespillere begynte også å improvisere ny tekst og hoppet over Astrid Lindgrens komiske nyanser, rett og slett fordi de ikke hadde fanget dem opp. Jeg måtte først forklare hvor humoren lå og hva forfatteren faktisk hadde ment, før vi eventuelt kunne ta stilling til om teksten burde endres. Den improviserte teksten var for all del morsom – men den traff ikke den riktige språktonen og ødela flyten i scenen.
Teater er språk og kommunikasjon, både det sagte og det usagte, det vi skal kjenne på kroppen og gruble over i hodet. En dramatisk tekst er full av informasjon som må forvaltes, tolkes og bearbeides i dybden. Stykket skal videreføres inn i en visuell og scenisk tolkning – inn i regissørens blikk. Det må plasseres i et rom, få en atmosfære, et stemningsleie, en kroppslighet, et samspill mellom karakterer – og møte publikum i en dialog med vår egen tid.
Dette tar tid. Det er en reise – ikke en oppskrift.
«Historien i Ariel traff oss, nært og direkte.»
Derfor var det en befrielse å se et stykke som Ariel, hvor skuespillerne rett og slett fikk være skuespillere. En produksjon som tydelig hadde gitt rom for både dramatikerens og regissørens magiske hånd. Oppsetningen bød på utsøkt musikk og vakre kostymer, men var ellers fri for kulisser, avansert sceneteknikk og overflødig stæsj.
Resultatet var at historien i Ariel traff oss – nært og direkte – under epletrærne, på gresset, i en hage badet i romantikkens ånd.
