Da pandemien kom stengte Norge ned og mesteparten av kulturaktiviteter blei satt på pause. For en god del
teatergrupper blei det ei lang pause, mens andre har heldigvis kommet i gang igjen. Men det tar tid å bygge, og etter pandemien har krigene kommet på rekke og rad og inflasjonen jager til stadighet økonomien. Både Søndre Høland Teaterlag eller Sandefjord Teaterforening har fått i gang igjen aktiviteten etter nedstengning, noe som er veldig gledelig og vitner om at det er mulig å få til bare en tar tida til hjelp! Men har disse åra gjort noe med hva vi ser av lokalt teater? I fjor var den en tendens at farsene hadde vind i seila, og Akershus Teaterråd skal straks i gang med å behandle årets søknadsbunke for teatermidler. Hva vil vi finne der? Kanskje er vi inne i ei tid der vi trenger å le litt igjen?
«Jeg måtte google hva farse var!»
-Victoria Lorentzen-
Helene Szikszay nærmest arva et teater da hun flytta hjem til Hemnes i Aurskog-Høland kommune for å etablere seg. Det var ingen selvfølge at Søndre Høland Teaterlag skulle få leve videre etter pandemien, men hun følte på ansvaret med å videreføre mange år med teatertradisjon i ei bygd som er kjent for å være sjølstendig og må ta skjea i egen hånd for å få til ting. Szikszay tok skjea, men hva skulle de sette opp?
– Styret og jeg vurderte fram og tilbake hva som kunne være aktuelt for oss. Det er flere ting som måtte klaffe, blant annet måtte vi ha skuespillere og de må igjen ha lyst på å spille ei forestilling. Vi fant ut at vi ville spille noe med humor, der man ikke trengte å vrenge sjela si helt og som ville skape god stemning og latter hos publikum. Jeg trur publikum satte pris på å få le sammen med andre igjen!
Farse er grovkorna komedie, og mange av oss er godt kjent med Den spanske flue som gikk sin seiersgang med Henki Kolstad og Kjersti Holmen på 90-tallet, først på det gamle ABC-teatret og seinere på tv-skjermen. Sjangeren er krevende med sitt høge tempo, der timinga er en viktig del av humoren og dører som skal slamre opp og igjen til helt bestemte tidspunkt. Nå kan det se ut som om farsen er på full fart tilbake, Søndre Høland Teaterlag i Aurskog-Høland spilte i juni i fjor ‘Allo Allo’ til lokalbefolkningas store glede, og i fjor høst gikk Sandefjord Teaterforening løs på oppgava med å sette opp Panikk i kulissene. Etter mange år med musikaloppsetninger før pandemien hadde de lyst til å gjøre noe helt annet, og noe helt annet blei det. Noen vil kanskje hevde at det er et vågestykke å bevege seg ut på en såpass krevende sjanger, men det er også veldig lærerikt, forteller skuespillerne.
«Min teatergjeng vil heller spille farse enn musikal!»
-Helene Szikszay-
Morten Olav Ertsås satt i produksjunstyret til Panikk i kulissene, men var også med som skuespiller, og kan fortelle at det var litt tilfeldig at det blei denne sjangeren. Det var et ønske fra medlemmer om å gjøre en produksjon med kun voksne, og mange meldte interesse da de skulle i gang med prosessen. Farse har få roller, men mange komplikasjoner og misforståelser. Det betyr at hver enkelt skuespiller får mye ansvar. Derfor blei det bestemt å kjøre to cast for å få kabalen til å gå opp med at mange meldte interesse for å være med. I oppkjøringsuka var det duka for litt panikk på ekte.
-Farse er forvirring, og jeg kan jo bare erkjenne at vi kjente på den til stadighet. Timing og tempo er viktig elementer, og vi jobba så mye med akkurat dette, ellers blir det jo ingenting. Det ble en bratt læringskurve!
Farsen har røtter i den folkelige teatertradisjonen, derfor finnes det ikke helt nøyaktige kilder på teaterformens opphav, fordi den har vært muntlig overlevert i mange år før nedtegnelse. Det vi veit er at det italienske renessanseteateret med commedia dell’arte-formen bygde videre på denne folkelige tradisjonen og fra 1400-tallet blei farser spilt i ulike former i hele Europa, og fungerte både som underholdning og en ventil i samfunnet. På 1970 og 1980-tallet kom de politiske farsene, og det er gjerne disse som settes opp i dag, da det ikke skrives så mange nye. Dette er også tilfelle med disse produksjonene, både Panikk i kulissene og ‘Allo’Allo kom i 1982. Alle som har gjort teaterproduksjoner veit hvor smått kaotisk det er i kulissene, og vi trenger fremdeles å tøyse med krigen som en del av bearbeidelsen av et felles traume.
«Det ble en bratt læringskurve!»
-Morten Olav Ertsås-
Og kanskje flere teatergrupper vil prøve seg på sjangeren i 2025, for et samfunn har alltid behov for en ventil og mennesket har alltid behov for å le – uansett om en bor i en by i Vestfold, eller langt utpå landsbygda i Akershus. Helene Szikszay forteller at det var en veldig fin erfaring å gjøre farse i sitt lokalmiljø, og at sambygdingene kosa seg med forestillingene. Sandefjord Teaterforening spilte for første gang Verdensteatret, som er en mindre sal og passer farsen godt fordi den er mer intim og publikumet kommer tettere på skuespillerne og skuespillerne kommer tettere på publikumet sitt. For Søndre Høland Teaterlag handla det om å få i gang aktiviteten igjen etter pandemien slik at foreninga ikke skulle forsvinne helt, mens for Sandefjord Teaterforening handla det om å prøve seg i en annen sjanger og prioritere et prosjekt kun for voksne. Dette er også en tendens ute i amatørteaterfeltet generelt sett, flere grupper setter nå opp forestillinger med kun voksne skuespillere, og dette er mest sannsynlig en reaksjon på mange år med fokus på barn og ungdom. Morten Olav Ertsås er også helt åpen om at når barn og ungdom er med i produksjoner, genererer det mye billettsalg fordi det kommer mange familiemedlemmer, og ved å flytte denne produksjonen til en mindre scene sikra en de økonomiske rammene bedre. Helene Szikszay på sin side har tatt over et teater, som i alle år primært har vært med voksne skuespillere, og da valget sto mellom å legge ned eller fortsette – slo det gnist i ildsjelbålet.
-Jeg liker jo egentlig best det sceniske, ikke alt dette andre. Men jeg kunne jo ikke la teatret fare heller, så da arva jeg både det og hele styret med på lasset. Og første prosjekt blei å finne skuespillere, men ettersom vi har en flytende medlemsmasse måtte vi ut å jakte litt på dem. Der måtte vi faktisk legge inn en innsats, de kom ikke akkurat løpende til oss. Men vi fikk det til, og skuespillerne likte veldig godt å få være parodiske. Publikum på sin side likte veldig godt å komme på forestilling, ta seg en øl og le litt av sambygdinger som er gøye på scenen. Det kan hende vi gjør noe i samme gata i neste produksjon også, jeg lufta ideen med musikal i denne runden, men det var det INGEN som ville. Så da fikk vi jo avklart det først som sist!
Szikszay humrer over sambygdingenes vegring mot musikalen. Samtidig viser det hvordan en på ulike måter havner i en teatersjanger – noen trenger ei ny utfordring, mens andre se på den som den minst skumle å gjøre scenisk. Andre igjen aner ikke en gang hva sjangeren går ut på. Victoria Lorentzen i Sandefjord Teaterforening visste ikke hva farse var for noe da hun blei med på Panikk i kulissene.
-Jeg måtte faktisk google, det!
-Du måtte google…?
-Ja, det er kjempeflaut, jeg har jo gjort en god del teater, men ikke dette. Men det har vært veldig lærerikt. Farse er så utrolig mye timing, du må være på riktig sted til riktig tid med riktig replikk!
Pianist og komiker Victor Borge har en gang sagt at humor er den korteste avstanden mellom to mennesker. Kanskje det sånn i forhold til teatret også? Kanskje det er kortere avstand mellom skuespillere og publikum når humoren får lov til å slippes løs? At det er noe forløsende med å kunne le sammen med andre, både av det som har vært og det som er.
