skrevet av Karianne Tørnby
Norge har vi flere organisasjoner som skal ivareta og fremme amatørteaterets interesser. Likevel har dette feltet dessverre ikke høg status – i hvert fall ikke i det politiske landskapet eller når økonomiske prioriteringer skal gjøres.
Ute i lokalmiljøene er teateret derimot en viktig drivkraft. Her arbeides det utrettelig for å ivareta mennesker som har teater som en viktig hobby, samtidig som det skapes lokale møteplasser og fellesskap. Barn, ungdom, voksne og seniorer får mulighet til å utfolde seg sammen med andre, lære teaterfag og være en del av en sosial arena.
«Vi er helt avhengig av at organisasjonene våre arbeider i takt med grasrota og medlemma sine.»
Men da er vi helt avhengige av at organisasjonene våre arbeider i takt med grasrota og medlemma sine. De må ha oversikt over feltet og forstå hvilke behov som faktisk finnes. Hvis avstanden blir for stor mellom organisasjonen og grasrota – mellom organisasjonen og de som faktisk skaper aktiviteten – hva er da egentlig vitsen med organisasjonen?
Jeg bare lurer.
Interesseorganisasjoner må vite hvem de er til for. Hvis du ikke kjenner grasrota di, vil grasrota før eller siden miste tilliten til organisasjonen – og da forvitrer også de demokratiske prinsippene som organisasjonen er tufta på. Amatørteaterets bunnlinje er alle laga og foreningene som investerer tid, krefter og frivillighet i teaterarbeidet. Respekten for denne innsatsen må vises i handling – ikke i festtaler og noen hurrarop.
«Hvis du ikke kjenner grasrota di, vil grasrota før eller siden miste tilliten til organisasjonen.»
Så hva trenger vi hjelp med?
Det er et stort behov for å snakke amatørteaterets sak i maktas korridorer, samtidig som vi må legge til side særinteresser og intern kniving. Spel er ikke viktigere enn revy, og voksenteater er like viktig som barne- og ungdomsteater. Vi trenger å stå sammen om det som er felles, ikke konkurrere om hvem som fortjener mest oppmerksomhet.
For hvis vi ikke snart heiser oss opp i flaggstanga og faktisk samarbeider på ekte, risikerer vi en ufrivillig rovdrift på en frivillighet som allerede går på høggir. Våre organisasjoner trenger å delta i den offentlige debatten, et fravær av debatt er et sjukdomstegn og kan indikere mangelfull kompetanse, eller at en har feil kompetanse, om amatørtaterfeltet.
For litt siden møtte jeg den nye daglige lederen i Lillestrøm Musikk- og Kulturråd på Skedsmo bygdemuseum Huseby. Sara Maria Helstad er i disse dager på full fart rundt i kommunen og besøker lag og foreninger for å bli kjent med feltet hun skal forvalte inn i politikkens kontorlandskap. Når hun faktisk møter opp fysisk på ei teatersamling, får alle et ansikt å forholde seg til. Hun kommer til spelets hjemmebane, og man føler seg både sett og anerkjent for det arbeidet som gjøres.
«Våre organisasjoner trenger å delta i den offentlige debatten, et fravær av debatt er et sjukdomstegn.»
Husebyspelene er ikke blant de største spelene i den store sammenhengen, men det er heller ikke poenget. Arbeidet som gjøres, har sin verdi – og den verdien blir anerkjent av noen som skal arbeide for kulturlivets betingelser og rammevilkår.
Den nye daglige lederen representerer noe som ulmer. Etableringer av lokale kulturråd er noe av det som skjer nedenfra og opp for øyeblikket. Akershus går foran med hele 15 råd, som nå også har etablert et felles forum. Det kan umulig sees som noe annet enn et tydelig signal – et svar på en mangel, eller en stagnasjon, i det etablerte organisasjonslivet innen kultur – både regionalt og nasjonalt.
Kritikken kan kanskje også rettes mot Akershus Teaterråd. Kanskje sier utviklinga noe om en navlebeskuelse og forvitring på øverste nivå som verken gagner eller samler amatørteaterfeltet i Norge. Samtidig har det vært veldig krevende å etablere de nye regionale kulturkretsene. Det har vært vanskelig å forankre kretsene i sjølve kulturfeltet, og de har heller ingen tydelig byråkratisk eller politisk funksjon. Regionale kulturkretser framstår derfor mer som en idé enn som et behov som er etterspurt fra grasrota.
«Etableringer av kulturråd kan ikke sees på noe som annet enn et svar på en mangel, eller stagnasjon, i det etablerte organisasjonslivet innen kultur.»
Også i våre egne nasjonale teaterorganisasjoner har det over flere tiår vært begrensa fornyelse – både når det gjelder form, aktivitetsnivå og innhold. Det skjer til tross for at det finnes mange dyktige mennesker og et stort engasjement ute i feltet.
Da må vi stille noen grunnleggende spørsmål: Hvilken kompetanse skal interesseorganisasjonene egentlig besitte? Hvordan skal de tilegne seg den? Og hvordan skal de utvikle et reelt behov for større innsikt i og forståelse av amatørteaterfeltet?
«Regionale kulturkretser framstår mer som en idé enn som et behov som er etterspurt fra grasrota.»
Én ting veit vi – det har ikke fungert så godt som vi har ønska. Om det skyldes tida vi lever i, rammebetingelsene rundt organisasjonslivet – eller om vi som organisasjoner selv må ta en større del av ansvaret – er et spørsmål vi må våge å stille.
Som nevnt, det krever kompetanse å forvalte amatørteaterfeltet, og det er helt avgjørende å ha riktig kompetanse. En god skuespiller er ikke nødvendigvis en god regissør, og en god regissør er ikke nødvendigvis en god skuespiller. Dessuten må våre teaterorganisasjoner være ambisiøse på vegne av hele amatørteaterfeltet.
Det er et stort forvaltningsansvar. Vi snakker tross alt om Norges største teaterfelt.
Tross alt.
Karianne Tørnby er etablerer, drifter og skuespiller i Bygdetruppen Teater. Ledervervene i Aurskog-Høland Kulturråd og Akershus Teaterråd har gitt henne en tydelig og klar stemme for lokalt forandret teater, amatørteatefeltet og frivillig kulturarbeid. Hun er til daglig norsklærer og lektor ved Bjørkelangen videregående skole og har lang journalistisk erfaring. Hun har en mastergrad i Peer Gynt.
