I juni fikk jeg gleden av å spille Peer Gynt lokalt der hvor jeg bor. Dette elleville eposet som Henrik Ibsen gav ut i 1867, som det profesjonelle teaterfeltet i stadig økende grad har tatt eierskap til og som lokale teatergrupper ikke en gang vurderer å gjøre. Da jeg leverte min masteravhandling om samme stykke for tretten år sida, så jeg heller aldri for meg at denne muligheten ville komme, og at mitt forhold til Peer Gynt ville kun forbli i det teoretiske landskapet.
«Ironisk nok var min påstand at Peer Gynt er mer relevant i vår tid enn i Ibsens samtid.»
Ironisk nok var min påstand at Peer Gynt er mer relevant i vår tid enn i Ibsens samtid, og at stykket berører noe djupt menneskelig i oss alle fordi skikkelsen representerer samfunnsfenomener som til stadighet er i forsterking. Derfor burde det i langt større grad spilles lokalt, med et ensemble som har lokal forankring, i tillegg til kulturelitens arenaer.
Disse er på ingen som helst motsetninger, en heller utfyller hverandre ettersom lokalt teater når et annet publikum. Målet må jo være at så mange som mulig blir kjent med denne fortellinga, og ikke minst; bli kjent med teatret.
Forrige helg snakka jeg med en lokal kar som for noen år sida hadde reist til Gålå for å se Peer Gynt der. –Jeg skjønte ikke et kvekk!, fortalte han og lo litt av sin egen uvitenhet, både til stykket – men kanskje også til teater som sjanger.
Det som slo meg med utsagnet hans var at produksjonen hadde gjort fortellinga om Peer Gynt mindre tilgjengelig for publikumet sitt – eller kanskje rettere sagt; det har blitt en arena for de som er litterært bevandra og som liker å kle seg med det. Hva forteller det oss, egentlig?
«Vår misjon var å ta Peer Gynt til folket, og jeg trur Henrik Ibsen ville vært veldig begeistra for akkurat det.»
Vår misjon var å ta Peer Gynt til folket, og jeg trur Henrik Ibsen ville vært veldig begeistra akkurat for det og at han klirra godt i glasset da vi holdt på.
Aurskog-Høland er en kommune med lavt utdanningsnivå, og er primært en jord -og skogbrukskommune med mange innbyggere som pendler. Det er kanskje ikke her en ser for seg at Peer Gynt vil få slå an i første omgang. Hverken ordfører eller varaordfører møtte opp, men den store gleden lå i at lokalbefolkninga kjente sin besøkelsestid og så verdien av å få oppleve stykket.
Mange av de besøkende hadde aldri sett Peer Gynt før, og de ville mest sannsynlig aldri funnet på å reise til Gålå heller. Men de kom fordi de kjente oss som et lokalt forankra teater samt at vi spilte på Gamle Høland prestegård – som er en lokal og privateid kulturarena, åpna opp for publikum. Billettprisene var overkommelige, slik at det ikke skulle bli forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon i forhold til å delta.
«Det er noe djupt vakkert å se den lokale mjølkebonden sitte sammen med Vibeke Løkkeberg og oppleve stykket sammen.»
Og det var noe djupt vakkert å se den lokale mjølkebonden sitte sammen med Vibeke Løkkeberg i amfiet og oppleve stykket sammen. Vi ligger hverken på statsbudsjettet eller kan skilte med eliteskuespillere med kjente navn, men hvem har sagt at lokalt teater ikke kan få det til likevel? Jeg mener det er en myte at det kun er profesjonelle aktører som kan mestre en slik produksjon.
Dessuten er lokalteatrets ubestridte superpower nærhet til lokalbefolkninga. Derfor er det med stor glede at jeg tenker på alle sambygdinger som nå rusler rundt i sine hverdagsliv og veit hvem Peer Gynt, Dovregubben og Knappestøperen er – fordi de tok turen til en lokal kulturarena i juni.
Alle hjertekammerne fylles med glede!
________________________________________
Karianne Tørnby er etablerer, drifter og skuespiller i Bygdetruppen Teater. Ledervervene i Aurskog-Høland Kulturråd og Akershus Teaterråd har gitt henne en tydelig og klar stemme for lokalt forandret teater, amatørteatefeltet og frivillig kulturarbeid. Hun er til daglig norsklærer og lektor ved Bjørkelangen videregående skole og har lang journalistisk erfaring. Hun har en mastergrad i Peer Gynt.
