skrevet av Karianne Tørnby
I mange år har jeg vært forundra over amatørteatrets lave politiske status. For hvorfor er det slik? Dette er Norges største teaterfelt, med tusenvis av skuespillere, et stort publikum og med aktivitet som bukter seg rundt omkring i dette lange og krokete landet.
Amatørteatret er en viktig bærer av lokal kultur, lokalhistorie og fellesskap, og skaper møteplasser i små og store lokalsamfunn. Likevel behandles feltet ofte som en parentes i norsk teaterpolitikk. Hvorfor er Norges største teaterfelt henvist til en plass i utkanten av teaterkartet?
«Gang på gang viser amatørteatergrupper hvor viktige de er for lokalsamfunnene de er en del av.»
Det er nesten som om noen bare har glømt oss. Byråkratene glømmer oss når budsjettforslagene utformes, politikerne glømmer oss når pengene fordeles, og de profesjonelle skuespillerne nevner oss sjelden når takketalene holdes. Så hvor er vi egentlig i dette bildet?
Å drifte i amatørteaterfeltet kan tidvis føles som å rope ut i skogen uten å få svar. Slik oppleves det i alle fall noen ganger, når en forsøker å holde både aktivitet og økonomi i live. Flere av våre grupper gir tilbakemeldinger om dette, det er krevende å få økonomien til å være bærekraftig hvis en skal ha anstendige honorarer og et sted å være. Enda mer krevende er det hvis en skal drifte en kulturarena sjøl.
Jeg trur for øvrig at folk flest mener at teater er viktig. De vil gå på lokalrevy, de vil se kjente og kjære musikaler, de vil se barn og ungdom blomstre på scenen, de vil bli bedre kjent med sin egen lokalhistorie gjennom spel og historisk teater. Nettopp her ligger teatrets magi – det skaper felles opplevelser, fellesskap og tilhørighet. Gang på gang viser amatørteatergrupper hvor viktige de er for lokalsamfunna sine.
«Jeg mener det er viktigere enn noen gang at interesseorganisasjonene for amatørteater driver et aktivt og interessepolitisk arbeid.»
Min egen teatergruppe skal denne sesongen sette opp Peer Gynt. Responsen har vært interessant. Flere har spurt om det blir «slik som på Gålå», som om alle oppsetninger av Peer Gynt må måles opp mot akkurat den produksjonen. Nei, vi kan berolige alle med at vi verken står på statsbudsjettet eller har et arsenal av profesjonelle eliteskuespillere til rådighet.
Det vi derimot har er nærhet til lokalsamfunnet og publikumet vårt. Vi når mennesker som sannsynligvis aldri ville reist til Gålå for å se Ibsens elleville epos. Vi gjør klassikeren tilgjengelig der folk bor, og skaper en felles kulturopplevelse på hjemmebane. Hvilken verdi har ikke det?
Jeg mener det er viktigere enn noen gang at interesseorganisasjonene for amatørteater driver et aktivt og synlig interessepolitisk arbeid på vegne av hele feltet. Jeg veit at både Frivillighet Norge og Norsk Kulturforum står på barrikadene for lokal kultur og frivillighet, og dermed også for amatørteatret. Dette arbeidet utføres av dyktige mennesker med høg kompetanse og et sterkt engasjement.
«For min del er det ikke nok å levere en høringsuttalelse eller to.»
Men hva med organisasjonene som har som hovedoppgave å representere amatørteaterfeltet direkte? Dersom det foregår et omfattende interessepolitisk arbeid der, er det i så fall kommunisert i beskjeden grad til grasrota. For min del er det ikke nok å levere en høringsuttalelse eller to, det kan vanskelig kalles et aktivt interessepolitisk arbeid.
Skal amatørteatret få den plassen det fortjener i kulturpolitikken, må noen være villige til å løfte feltet fram, sette dagsorden og kjempe for det – ikke bare i høringsrundene, men i offentligheten, overfor politikerne og i den kulturpolitiske debatten.
For jeg kan forsikre alle lesere om at grasrota har på sin side mer enn nok med å holde teaterhjula i gang, om en ikke skal bruke tid på politisk arbeid i tillegg. Når jeg reiser rundt og besøker grupper, er det nettopp dette jeg ser; flittige teatermaur som gjør alt de kan for å holde tua levende – ved å opprettholde aktivitet, gjøre økonomien levedyktig og skape samhold og engasjement. De færreste har kapasitet til å sende høringssvar til Stortinget eller bruke tid på å mase på politikere og byråkrati for bedre rammevilkår og økte bevilgninger.
«Skal amatørteatret få den plassen det fortjener i kulturpolitikken, må noen være villig til å løfte feltet fram, sette dagsorden og kjempe for det.»
Det var gledelig å se at Norske Historiske Spel fikk på plass en oversikt over spel for 2026. Den kom riktignok i mai, med ei litt finurlig oppdatering i sosiale medier om at nå var spelsesongen snart i gang. Da hadde riktignok 10-15 spel allerede hatt premiere og spilt ferdig forestillingene sine, men heldigvis har flere spel kommet på plass i oversikten etterhvert – og jeg trur organisasjonen gjør lurt i å følge opp feltet skikkelig når en først skal ha en slik oversikt. I praksis har det så langt betydd at alle medlemmer betaler trofast sitt medlemskap, men fått varierende oppfølging i sosiale medier. Er det greit? Veldig usikker på det.
I løpet av de siste åra har imidlertid dette tilbudet blitt redusert til en skygge av seg sjøl. Det som kanskje er mest bemerkelsesverdig, er at dette har skjedd uten noen tydelig forklaring på hvorfor, eller noen klar kommunikasjon om nye satsingsområder.
«Hvorfor smuldrer ei sukesshistorie bort?»
Jeg kjenner flere ungdommer som har hatt stor glede av å være med på MinusManus. Gjennom ordninga har de fått grunnleggende opplæring i improteater før de lokale uttakene, og seinere møttes deltakerne igjen på SplæshCamp for repetisjon og videre opplæring – før vinnere kåres. For mange har dette vært langt mer enn en konkurranse – det har vært et fellesskap, en læringsarena og en inngangsport til å bli kjent med improsjangeren. Hvorfor smuldrer ei slik suksesshistorie bort? Og igjen, medlemmene betaler trofast sin medlemsavgift og får et dårligere tilbud.
Jeg vil at alle våre interesseorganisasjoner for amatørteaterfeltet skal være synlige og tydelige, både opp mot byråkrati og politikk, men også ut mot feltet som skal forvaltes – uansett om det er revy, spel, barneteater, impro, musikal eller andre teatervarianter. Jeg vil at at de skal ivareta og være synlige i ulike teaterfaglige felt. Men da nytter det ikke å sitte stille på et kontor og snurre på kontorstolen.
__________________________________________________
Karianne Tørnby er etablerer, drifter og skuespiller i Bygdetruppen Teater. Ledervervene i Aurskog-Høland Kulturråd og Akershus Teaterråd har gitt henne en tydelig og klar stemme for lokalt forandret teater, amatørteatefeltet og frivillig kulturarbeid. Hun er til daglig norsklærer og lektor ved Bjørkelangen videregående skole og har lang journalistisk erfaring. Hun har en mastergrad i Peer Gynt.
