Akershus fylkeskommune vedtok 9. april 2025 en regional plan for livskvalitet og deltakelse. I mitt hode handler deltakelse i kulturfrivilligheten i bunn og grunn om å speile sitt lokalsamfunn – det vil si menneskene som bor der, med sine ideer og drømmer. Dette skaper livskvalitet. Alle kan finne et fellesskap, men det betyr ikke at alle må passe inn overalt. Men aktiviteten må ikke oppleves som urettmessig avvisende eller eksluderende.
Akershus Teaterråd er også opptatt av hvordan vi teller – og hvem vi teller – i våre offentlige undersøkelser og dokumenter, samt hva vi regner som telleverdige kulturaktiviteter. Det vi ikke ser, tror vi heller ikke finnes. Som et eksempel trodde en kultursjef i en kommune i Akershus at jeg overdrev antallet amatørteatergrupper, rett og slett fordi hun ikke visste om dem.
«I mitt hode handler deltagelse i kulturfrivilligheten i bunn og grunn om å speile sitt lokalsamfunn.»
Norge har lenge ligget på toppen i målinger på deltagelse i frivillighet når det gjelder den generelle befolkningen og for invandrere. Vi kan bli bedre, men vi må også se hvordan vi teller. I planen fra Akershus fylkeskommune for livskvalitet og deltagelse står det:
«En bred og representativ deltakelse i kulturlivet gir økt samfunnsforståelse og bidrar til
inkluderende og mangfoldig samfunn hvor innbyggerne kan bidra med sine ressurser.
Befolkningen oppga i hovedsak mangel på tid, økonomi og mangel på interessant utvalg
som grunner til at de ikke drar oftere på ulike kulturtilbud jf. den nasjonale
kulturbruksundersøkelsen til SSB i 2023. I tillegg kan manglende universell utforming,
manglende kunnskap om tilbudene, digitalt utenforskap, store avstander til
kulturarenaene eller manglende kollektivtilbud vanskeliggjøre deltakelse. Manglende
relevans og gjenkjennelse kan også spille en rolle.»
Alt dette er Akershus Teaterråd helt enige i, men det morsomme er når vi begynner å diskutere dette i forhold til teater. Hva vi har og ikke har av teater, hva vil vi gjøre eller ikke gjøre for å skape inkludering og mangfold. Vi mislykkes like ofte som vi lykkes, og det er frustrende for vi vil jo helst ha en sikker og effektiv inkluderingsoppskrift.
«En kultursjef i en kommune i Akershus trodde jeg overdrev antall amatørteatergrupper, rett og slett fordi hun ikke visste om dem.»
Vi ender ofte opp med å ekskludere gjennom inkluderingstiltak – rett og slett fordi vi ikke vet bedre. Vi beveger oss i ukjent farvann, og dette gjenspeiles også i språket. I avsnittet over forventes det at alle skal “dra på et kulturtilbud”. Underteksten er tydelig: Kultur forstås som et profesjonelt, organisert tilbud som befinner seg et annet sted enn der du bor, jobber eller går på skole. Det skjer ikke i ditt eget nærmiljø eller sammen din vennegjeng – du drar dit for å oppleve noe, eller for å bli aktivisert av noen andre. Gjerne er det et spesialisert tilbud tilpasset en bestemt interesse, alder, ferdighetsnivå eller kategori.
Er egenstyrt teaterlek på en SFO kulturdeltakelse – på samme måte som fotball på løkka er fotball? Vi glemmer ofte at mange lavterskel- og egenorganiserte aktiviteter verken er formelt organisert eller oppfatter seg selv som «kultur». Deltakerne vil derfor heller ikke definere seg som en teatergruppe eller et fotballag. De lever i sin egen boble – og det er vår oppgave, som de som teller og dokumenterer, å se og anerkjenne denne aktiviteten.
Tilrettelegging trigger befolkningen – på samme måte som ungdomsklubber har avlet både gode og dårlige band. De har reddet mange ungdomssjeler gjennom trygge voksne, og ved å tilby et sted å være; et sted man kan henge, delta eller bidra. Ungdomsklubben trenger ikke å vise til at noen ble rockestjerne i voksen alder; det er nok å gi ungdommen en god og meningsfull ungdomstid.
Noen kommer innom klubben hver dag, andre bare en gang – og det er like verdifullt. På samme måte yrer SATS av uorganisert idrettsungdom som idrettsnorge ikke teller. Mennesker er skapt for å uttrykke seg, og vi klarer rett og slett ikke å la være. Det tagges og lages graffiti – og selv om vi ikke liker det, er det et sterkt og levende uorganisert kulturuttrykk.
«De aktørene vi ikke ser, gjør vi usynlige – og dermed verdiløse i systemet.»
Det vi kan bidra med, er å sørge for at alle får tilgang til trygg FRItid, gode arenaer og muligheter til å møte andre. Vi trenger forutsigbare fristeder der vi kan skape, være oss selv, ytre oss, bli sett og dyrke vår lidenskap. Dette gjelder ikke bare utøvere – men også publikum.
De kulturaktørene vi ikke ser, gjør vi usynlige – og dermed verdiløse i systemet. Vi glemmer å telle dem, og vi legger heller ikke til rette for dem. I dag bryr de fleste seg lite om at det lokale koret øver i et uegnet lokale. «De er jo ikke så flinke uansett – så de trenger vel ikke bedre?» Men poenget med koret er ikke å levere topp musikalsk kvalitet. Det handler om å samles for å synge av sangglede, uansett stemmeprakt.
Halvparten av dem som deltar i et håndballag, en revy eller et band har kanskje ikke noe spesielt talent – men de kan være fantastiske kasserere, organisasjonsmennesker eller de som tar vare på fellesskapet.
«Vi trenger forutsigbare fristeder der vi kan skape, være oss selv, ytre oss, bli sett og dyrke vår lidenskap.»
Når vi snakker om bredde og mangfold, må vi også bli flinkere til å se hva folk faktisk vil og kan. Vi må støtte den aktiviteten som faktisk skjer. Gutta på SFO som driver daglig med improvisert laivteater med sverd, passer kanskje ikke inn i den overorganiserte musikalgruppen, med øvingsregime som minner om en skoletime – og en sosial setting hvor de føler seg overeksponert for «jentelus» ingen sverd kan beskytte mot.
Er all kulturaktivitet uten verdi dersom den ikke er kjøpt eller organisert? Har det å lære å bake brød av svigermor mindre kulturarvverdi enn et offentlig bakekurs? Kanskje er det slik at kultur som overlever innenfor hjemmets fire vegger, bak lukkede dører, er en naturlig reaksjon i et samfunn som føles fremmed.
«Når vi snakker om bredde og mangfold, må vi bli flinkere til å se hva folk faktisk vil og kan.»
Status, økonomi og makt i kulturlivet kan bli urettferdig drepende for mangfoldet av både aktører og publikum. De som allerede har status, opplever det som urettferdig å bli utfordret på det de har bygget opp over tid. Kulturdebattene er derfor viktige – både for å gi plass til nye stemmer, gi slipp på det som har gjort sin tjeneste og for å verne om det som fortsatt er aktuelt.
Vår største frustrasjon i Akershus Teaterråd, Akershus Musikkråd, Viken barne- og ungdomsråd og Idrettskretsen er byråkrater og politikere som ikke ser at vårt grundige, langsiktige tilretteleggingsarbeid skaper naturlige og varige inkluderingsarenaer.
Vi er ikke begeistret for spissede, ressurskrevende, kortvarige og høylytte inkluderingsprosjekter som forsvinner like raskt som de oppstår. Frivilligheten besitter en verdifull kompetanse gjennom tiår med inkluderingsarbeid, som på en naturlig måte er vevd inn i våre generelle tiltak.
«Vår frustrasjon er byråkrater og politikere som ikke ser at vårt grundige, langsiktige tilretteleggingsarbeid skaper naturlige og varige inkluderingsarenaer.»
Det offentlige er svært opptatt av at vi skal organisere aktivitetene våre som om de skal vare evig, og at de samtidig skal holde en høy og stabil kvalitet. For noen aktører er dette riktig, men ikke for alle. Noen tiltak bør få være springbrett eller pop-up-prosjekter uten å bli kvalt av krav om søknader, rapporter, regnskaper, årsmøter, styremøter, produksjonsmøter, revisjoner, referater, lover og regler, kulturhusreglementer og lignende.
Offentlige støtteordninger legger ofte vekt på stabil drift for å kunne sikre midler til tilfeldige prosjekter. Dette skaper en underlig motsetning. Noen ganger vil vi bare synge rundt juletreet – ikke starte et kor. Noen ønsker å videreføre en julesang eller en indisk dans. Andre synes det ikke er så viktig. Det synges langt mindre i skolen i dag enn tidligere. Men hvor er arenaen nå? Finnes den? Ser vi den? Eller har vi glemt å legge til rette for et åpent, felles sted der alle kan samles for å synge?
Som elever startet vi selv dansegruppen Shine i 1993 på Stabekk videregående skole. Gruppen bestod av en kjerne på 5–7 elever som helt på egen hånd skapte store, fortellende danseproduksjoner som ble vist både på skolen og i bykinoen. Gruppen fikk en naturlig avslutning da vi ble russ og engasjerte oss i russerevyen på ABC Teatret. Nettverket av elever levde likevel videre og ble grunnlaget for etableringen av skolerevyer, studentgrupper og to frigrupper noen år senere.
«Offentlige støtteordninger legger ofte vekt på stabil drift for å kunne sikre midler til tilfeldige prosjekter. Dette skaper en underlig motsetning.»
Shine ble nok aldri telt, og vi fikk heller ikke søke kommunale midler fordi vi var under 18 år. Noen aktiviteter fungerer som springbrett. Uten tilretteleggingen fra lærere, skolen, kinoen, fri bruk av musikkrommet, lån av språklærernes kassettspiller i storefri, egne skolenøkler og mye mer, ville Shine aldri ha blomstret. Vi glemmer av og til å legge ut legoklossene på gulvet – og la folk bygge selv, når og hvordan de vil.
Ikke alt blir registrert. Noe av det mest seriøse teaterarbeidet jeg har gjort, var sceneeksponering for drilljenter med dusker. De var toppidrettsutøvere – både i arbeidsmoral, treningsmengde og atletiske ferdigheter. Noen av de første jeg holdt teatersportkurs for, var Sun Kids, en gruppe ungdommer som etterpå gikk rett videre inn i en tungetalende religiøs forsamling. Dette var en ungdomsaktivitet i et kirkesamfunn – helt sikkert uregistrert.
Mange blir overrasket når jeg forteller at Noregs Ungdomslag har hatt en stor manusbank, en egen ansatt teaterkonsulent og har vært en aktiv samarbeidspartner med Det Norske Teatret og DUS. Bygdeungdomslag, 4H eller speideren kan for eksempel sette opp en avslutningsforestilling på leir – en oppvisning som ofte aldri blir telt med i noen statistikk.
Samfunnet i dag spisser alle scenekunstprosjekter. Vi deler dem omhyggelig inn etter alder, nivå, omfang og økonomi. Mange amatørteatre fremhever kvaliteten på produksjonene sine ved å ta i bruk Disneymateriale og hente inn et par profesjonelle utøvere på scenen. Samtidig får jeg ofte rare blikk når jeg sier at en teatergruppe kan ha høy kvalitet fordi de har en dyktig, skolert teaterpedagog, som utvikler ungdommene og deres egne tekster.
Mangfold handler også om å ville se og nyansere – og om å kunne regne prosent. Dersom et lokalsamfunn i stor grad består av eldre, er det kanskje ikke så rart at historielaget er «kongen på haugen». Det er heller ikke sikkert at alle som skal inkluderes, ønsker å bli en del av akkurat det miljøet – uansett om man er nyinnflyttet, sitter i rullestol eller kommer fra en annen kultur. Men det grusomme er at alle som er «kongen på haugen» ofte eksluderer brutalt fordi de representrer et syn, en tid, en type, en lukket vennegjeng, en type innbyggere m.m. En brutal usynlig systematisk eksludering som ingen vil innrømme, men som føles sterk av de som ikke er innenfor. Jeg fikk for eksempel ikke spille på Stabekk bandy i 1976, selv om jeg var den beste skøyteløperen i klassen, fordi jeg var jente og ikke gutt. Vi ga oss ikke, men de sa nei til å opprette et jentelag.
«Ofte får jeg rare blikk når jeg sier at en teatergruppe kan ha høy kvalitet fordi de har en dyktig, skolert teaterpedagog.»
La folk skape sine egne aktiviteter, men legg til rette for møteplasser og naturlig samarbeid. En strykekvartett må få være en kvartett – fire mennesker – i en kommune, ikke tre. De har aldri drømt om å bli et rockeband eller et symfoniorkester. Ikke krev mangfold på en måte som strider mot sunn fornuft. Gi i stedet rom for nye strykekvartetter, eller se verdien i et uorganisert balalaikaorkester som vokser frem på egne premisser.
Alle bør få lik behandling fra kommunen. Ulogiske skjevheter i fordeling av ressurser skaper store utfordringer i frivilligheten. Forvaltere av penger og arealer må ha høyde under taket – og ikke kvele aktivitet gjennom overregulering. Lytt, tilrettelegg og vis tillit!
Teatergruppen min, Frivill Teaterproduksjoner, har ligget ute på frivill.no i et halvt år. Jeg merker at jeg ofte er ganske «umusikalsk» i e-postsvarene mine på henvendelser, og som regel hører jeg ikke noe mer fra søkerne etter første kontakt. Jeg klarer rett og slett ikke å bryte ned barrierene de har for å bli med i gruppen vår, som øver i Bærum.
«Hvem har sagt at inkludering er lett?»
Cirka 20 % har ringt for å forhøre seg. Til dem som nøler, har jeg ofte foreslått at de kanskje heller vil passe i en musikalgruppe eller i en teatergruppe nærmere der de bor. Etter seks måneder har vi endelig fått ett nytt medlem, og vi har hatt besøk i fem uker av en omreisende amerikaner. Frivill.no kan oppleves som en lang vei i blinde, men vi kommer til å fortsette å ha annonsen der. Hvem har sagt at inkludering er lett? Fordelen er at vi slipper å rapportere.
Den andre siden av deltakelse handler om hva som faktisk får meg til å bidra i samfunnet – og når jeg velger å la mine kulturaktiviteter forbli noe jeg gjør for meg selv, familien og den nære kretsen. Hva skal til for at jeg går fra å snekre min egen veranda til å bygge kulisser til en revy?
Vi er alle kreative på ulike måter – enten vi strikker, tegner, lager mat, dekorerer, skriver, reparerer eller noe helt annet. Men først når vi gjør dette sammen med andre, blir det en kulturaktivitet. Nøkkelen er at vi må oppleve en mening med å delta i fellesskapet. Det må gi oss livskvalitet og ikke komme i konflikt med våre grunnleggende verdier.
Dette ansvaret ligger ikke bare hos teatergruppen. Uttrykket «like barn leker best» kan ofte være en reell barriere, men vi må aktivt lete etter nye likheter som kan samle ulikheter. Musikalteater er for eksempel ikke bare Disney. Kanskje «sverdgutta» kunne blitt med på Den flyvende hollender, hvor scenekamp plutselig gjorde «jentelus» uvesentlig.
«Hva skal til for at jeg går fra å snekre min egen veranda til å bygge kulisser til en revy?»
I tillegg kommer kulturelle barrierer. Hva gjør vi for eksempel når en jente ikke får lov til å delta i aktiviteter sammen med gutter i Den flyvende hollender? Norge er ikke like homogent som før, og derfor må vi være forberedt på overraskelser og nye utfordringer. Det krever litt ekstra av oss alle – men også gir rom for nye løsninger og vekst.
For Akershus Teaterråd er det viktig at folk ikke bare spiller teater for seg selv i stua eller leker mimeleker i en bursdag. Det kan være fint for en liten krets, men det gjør verken byen eller bygda de bor i til et bedre sted å leve. Slike aktiviteter bygger ikke fellesskap, broer eller demokratiske arenaer – som nettopp er grunnlaget for et trygt samfunn som også tåler forandring. Her sluttes ringen fordi en teatergruppe eller et lokalt fotballag kan i praksis være like lukket som en familie eller en sekt, uten å være klar over det selv. Det kan skape vonde gnisninger i lokalsamfunnet – noe vi alle har opplevd, bevisst eller ubevisst.
Den uorganiserte pop-up-kulturen spiller en viktig rolle. Innen teatervitenskap vet vi at folkelig teater sjelden blir dokumentert på samme måte som elitens kunstuttrykk. Vi som opplevde kulturpolitikken på 1970- og 80-tallet, hadde uproblematiske arenaer der vi kunne boltre oss fritt og fokusere på det vi ville – uten å bli målt på resultater eller verdi.
«For Akershus Teaterråd er det viktig at folk ikke bare spiller teater for seg selv i stua eller leker mimeleker i en bursdag.»
Vi tok det som en selvsagt, om enn lite verdsatt, gave at kommunen, skolen eller voksne tilrettela og ga oss rom. Vi skal ikke tilbake dit, men på veien har vi mistet noe viktig. Vi må igjen tillate litt mer yrende kaos i kulturlivet – innenfor trygge og inviterende rammer.
