av Tone Runsjø
La oss se nærmere på de statlige midlene til amatørteater. Tallene i artikkelen er hentet fra forvaltningsrapporten Kulturdirektoratet leverte til Kulturdepartementet for 2024. Tidligere hadde amatørteatermidlene en egen post i statsbudsjettet. Frem til 2015 ble mesteparten av driftsmidlene og spelpotten fordelt av Norsk Teaterråd, basert på medlemskap og et demokratisk system. Også tippemidlene i den nå nedlagte Frifond Teater-ordningen ble forvaltet av Norsk Teaterråd. Den nåværende ordningen, «Amatørteatermidler til grupper», er etablert av Kulturdirektoratet i nyere tid. I dag er det byråkrater som administrerer fordelingen av disse midlene.
«Det må kunne betegnes som en markant svekkelse av det statlige engasjementet for feltet.»
Kulturdirektoratet mottok i 2024 totalt 31,6 millioner kroner til amatørteatertiltak, og forvalter disse statlige tilskuddsmidlene gjennom tre ordninger:
-
Amatørteateraktivitet i grupper (ca. 4,74 millioner kroner)
-
Historiske spel (ca. 4,76 millioner kroner)
-
Driftstilskudd til frivillige organisasjoner for scenisk amatørvirksomhet (ca. 10 millioner kroner)
Rundt 10 % av den totale rammen ble brukt til administrasjon. Av de gjenværende midlene antar jeg at en andel går til aktører som tilbyr felles fagtjenester for amatørteaterfeltet, som Norsk Revyfaglig Senter, Dramas og lignende.
Det er imidlertid vanskelig å få øye på den overordnede begrunnelsen for hvem i feltet som prioriteres, hvorfor de får støtte, logikken bak tilskuddsnivåene, hvilken effekt midlene skal ha, eller hvilken kulturpolitikk som ligger til grunn for forvaltningen. Ordningene fungerer tilsynelatende teknisk – de administreres og gjennomføres – men det er utfordrende å få innsyn i det kulturpolitiske rammene bak. Flere tidligere støttemottakere får heller ikke midler i 2025. Eksempler på dette er Teateralliansen, Frifond Teater, Scenefolk og Spelandboka.
«I dag er det byråkrater som administrerer fordelingen av midlene.»
Til sammenligning ble det i 2019 tildelt rundt 37 millioner kroner til amatørteaterfeltet over statsbudsjettet. Med dagens prisvekst representerer 31,6 millioner kroner en reell nedgang i støtte, og det må kunne betegnes som en markant svekkelse av det statlige engasjementet for feltet.
Ordningen Amatørteateraktivitet i grupper ble etablert i 2019, og har søknadsfrist i mars og september. Den retter seg mot voksengrupper og har hatt et øvre søknadsbeløp på 30 000 kroner. I 2024 økte antallet søknader med 15 %, til totalt 181 søknader. 9 av 10 søkere mottok støtte. Til sammenligning var det 93 søkere i 2020, noe som tilsvarer en dobling på fem år. Det er en positiv utvikling, men Teaternytt har ikke fått innsikt i hvordan ordningen fordeler midlene på ulike sjangre eller typer amatørteatergrupper.
Kulturdirektoratet har heller ikke hatt full oversikt over hvem ordningen faktisk treffer, ettersom deres analyseavdeling først i 2024 fikk gjennomført en kartlegging av amatørteaterfeltet i Norge – en oppgave som for øvrig ble satt ut til eksterne aktører. Det er bemerkelsesverdig, all den tid Kulturdirektoratet i flere år har hatt forvaltningsansvaret for tilskuddsordninger rettet mot dette feltet. Teaternytt hadde dessverre ikke tilgang til rapporten før denne artikkelen ble skrevet. Rapporten, med tittelen «Kartlegging av det sceniske amatørfeltet», ble publisert 19. juni 2025 på regjeringen.no.
«Teaternytt har ikke fått innsikt i hvordan ordningen fordeler midlene på ulike sjangere eller typer amatørteatergrupper.»
Ordningen «Amatørteateraktivitet i grupper» har i gjennomsnitt to søkere per kommune i Norge. Flest søknader kommer fra Trøndelag (41), Oslo (25) og Akershus (24). Derimot er det nesten ingen søknader fra Finnmark, Agder, Troms og Buskerud. Dette synes Teaternytt er bemerkelsesverdig. Alle disse fylkene, med unntak av Agder, mottar noen av de største bevilgningene til amatørteaterorganisasjoner. Samtidig er teatergrupper fra Agder svakt representert i de store, ressurssterke nasjonale organisasjonene, som Norsk Revyfaglig Senter, Frilynt Norge og Norsk Amatørteaterforbund. Dette gir grunn til undring, kan det være at enkelte organisasjoner innen amatørteaterfeltet i hovedsak prioriterer egne satsinger – satsinger de, uten tvil, gjennomfører på en utmerket måte? Og kan det tenkes at kulturpolitikken og våre støtteordninger for amatørteater ubevisst styrer utviklingen i en retning som skaper ringvirkninger det verken er blitt forsket på, etterspurt eller vist interesse for?
«Veksten i tallene gjenspeiler ikke nødvendigvis en faktisk økning i midlene»
Driftstilskudd til frivillige organisasjoner innen scenisk amatørteatervirksomhet har doblet seg i antall søknader – fra 9 i 2020 (med en samlet utdeling på 5 millioner kroner) til 19 søknader i 2025 (der det ble delt ut 21 millioner i 2024). Ved første øyekast kan dette se ut som en betydelig satsing på amatørteaterfeltet. Men bak tallene ligger en viktig strukturell endring. Kulturdirektoratet har overtatt forvaltningsansvaret for alle støtteordninger og bevilgninger til amatørteaterfeltet – både de som tidligere lå direkte på statsbudsjettet og de som kom fra tippemidler. Det betyr at veksten i tallene ikke nødvendigvis gjenspeiler en faktisk økning i midlene som går til feltet totalt sett.
Da jeg sist undersøkte, i 2019 – altså for ti år siden – var den samlede støtten til amatørteaterfeltet på 37 millioner kroner. Siden den gang har både lønnsnivået og driftskostnadene økt betydelig, både for teatergrupper og for organisasjonene i feltet. Søknadssummene har siden 2020 ligget 45–62 % høyere enn den totale summen som faktisk deles ut. Teaternytt mener dette er et klart signal om at støtteordningen ikke er i takt med behovene i feltet.
Det positive er at ordningen nå favner et bredere spekter innen amatørteater i scenekunstfeltet. Et tankevekkende aspekt er likevel denne utviklingen; Siden 1980 har offentlig støtte til teaterfeltet økt fra om lag 5–10 % til mellom 50 og 100 %. Deler av amatørteaterfeltet er i dag mer avhengige av offentlig finansiering enn av egne inntekter – enten det gjelder teatergrupper eller interesseorganisasjoner. Dette er del av en større samfunnstrend innen kunst og kultur – og et svært interessant tema i seg selv.
«Teaternytt mener at dette er et mislykket forvaltningssystem.»
Det mest interessante er at antallet søkere for nasjonalt driftstilskudd har doblet seg. Likevel har antallet mottakere ligget stabilt på 7–9 i løpet av fire år – før det i 2024 økte til 12. Det oppsiktsvekkende er at 30–40 % av søkerne gjennom hele perioden ikke har mottatt støtte. Det er viktig å understreke at dette ikke er en selektiv tilskuddsordning der noen få «heldige» blir valgt ut. Det har vist seg svært vanskelig å få økt driftstilskuddene eller å finansiere nye tiltak. Det er vanskelig å tro at så mange som 40 % av søknadene de siste fem årene er faglig svake eller formelt feilført. Dette tyder heller på en presset forvaltning med begrensede midler og høyt konkurransepress. Mange søkere undersøker i forkant hva som er realistisk å søke om. Likevel står man igjen med en åpen ordning hvor store deler av midlene i praksis er bundet opp, noe som utfordrer prinsippet om likebehandling.
Teaternytt mener dette er et mislykket forvaltningssystem, med ringvirkninger som hverken tas på alvor, får politisk oppmerksomhet eller blir fulgt opp godt nok administrativt. I tillegg er det problematisk at 7/12 deler av midlene først utbetales midtveis i året. Det skaper betydelig usikkerhet – særlig for aktører med ansvar for fast ansatte. Dette fører til en situasjon hvor mange presses inn i et hjørne ingen ønsker å stå i, og hvor naturlig fornyelse og innovasjon i feltet uteblir.
Det må riktignok nevnes at både spelordningen og ordningen for driftstilskudd har fått ny søknadsfrist i 2025. Det innebærer at søkerne i det minste mottar tilsagnsbrev tidligere på året. Uten dette grepet vil 7/12 av midlene fortsatt komme etter Kongens råd i mai. Det er merkelig at sammenlignbare aktører i frivilligheten – som idretten – er underlagt samme system, men likevel mottar tilskudd allerede i januar.
«Den samlede støtteordningen for amatørteaterfeltet er ikke i takt med behovene i feltet.»
Ordningen for historiske spel er etablert for å stimulere utviklingen av nye spel og bidra til kontinuitet og økt kvalitet i eksisterende produksjoner. Men behovet for utvikling, kontinuitet og profesjonell kompetanse er ikke unikt for spel – dette gjelder hele amatørteaterfeltet. Flere andre sjangre innen amatørteater har like stort behov, like høy aktivitet og ofte like mange profesjonelle involvert både på scenen og i driften.
Det kan søkes om tilskudd på inntil 300 000 kroner. I 2024 kom det flest søknader fra Viken (15), deretter Innlandet (10) og Trøndelag (9). Totalt kom det inn 56 søknader, med et samlet søknadsbeløp på 11,5 millioner kroner. Av disse fikk 56 søkere til sammen tildelt 4,5 millioner kroner. Det utgjør omtrent en firedel av det totale spelmiljøet i Norge. På fem år har antall søknader økt fra 49 til 56 – en relativt beskjeden vekst sammenlignet med feltets potensial. Andel søkere som mottar støtte har likevel økt betydelig; fra 71 % til 94 %.
Ordningen administreres av et fordelingsutvalg etter modell fra de profesjonelle ordningene i Kulturdirektoratets Kulturfond. Forskjellen ligger i vurderingskriteriene, mens de profesjonelle ordningene prioriterer kunstnerisk kvalitet og profesjonalitet, vurderer spelordningen i hovedsak lokal forankring og produksjonskapasitet. Grovt forenklet, men det gir et bilde.
«I stedet snakker aktørene hver for seg, og resultatet er at helheten uteblir.»
Teaternytt kan ikke se at det finnes en helhetlig tanke bak amatørteaterfeltet i Kulturdepartementets politikk, eller hvordan det samsvarer med Kulturdirektoratets øvrige virkemidler. Amatørteateret er, i motsetning til andre kunstfelt, ikke sett på som en helhet der feltet består av profesjonelle og amatører i samspill. I ti år har aktører i amatørteaterfeltet i stor grad vært overlatt til seg selv, uten samlende strukturer eller felles stemme. Feltet har til tider fremstått som uorganisert, fragmentert og uten demokratisk forankring. Det har vært såpass mye uro og manglende retning at få politikere eller byråkrater har ønsket å ta eierskap. I stedet snakker aktørene hver for seg, og resultatet er at helheten uteblir.
Det mest betenkelige, og dette gjelder ikke bare amatørteaterfeltet, men store deler av kulturforvaltningen – er at deler av systemet står stille, både i form og innhold, mens politikerne kommer og går. Kulturfeltet ser helt annerledes ut i dag enn for ti år siden. Verden har gått videre. Staten trekker seg ikke formelt ut av støtteordningene, men gamle ordninger og privilegier forvitrer stille, mens nye tilskuddsordninger opprettes – ofte uten sammenheng eller logikk i forhold til det som allerede finnes.
Resultatet er at aktører i kulturfeltet nå må søke støtte fra en lang rekke fellesordninger, ofte på tvers av tema som rom, helse, alder, inkludering og lignende. Disse midlene kommer fra både private og offentlige fond og stiftelser, tippemidler i ulike former, og byråkratier på alle nivå – fra lokale til nasjonale instanser, og til og med fra næringslivet.
«For meg handler det om hvordan teaterfeltet gjennom forvaltning har utviklet seg til et dysfunksjonelt kulturliv.»
Dette fører til en enorm mengde søknadsskriving og omfattende rapportering, ofte for kortsiktige og tematiske prosjektsatsinger som ligger langt unna den egentlige kjernevirksomheten. Ordningene er gjerne standardiserte, byråkratiske og detaljstyrte – ofte administrert av et høytlønnet byråkrati i flere ledd, til det nærmest absurde.
Samtidig er det kunstnere, kulturarbeidere og frivillige – ofte underbetalte – som må produsere søknader og rapporter. De tilpasser seg stadig skiftende trender og begreper, og formulerer gamle aktiviteter i nye ord for å passe inn i midlertidige satsinger. Men selve innholdet i arbeidet er ofte det samme som de alltid har gjort – bare pakket inn på nytt for å tilfredsstille systemets krav.
Var dette målet? Eller har vi skyvet under teppet det opprinnelige idealet – at kultur skal være en selvstendig del av det lokale sivilsamfunnet og en naturlig menneskelig ytring, uavhengig av staten og byråkratiske støtteordninger?
«Det har vist seg svært vanskelig å få økt driftstilskuddene eller å finansiere nye tiltak.»
For meg handler dette ikke først og fremst om mer penger, men om hvordan teaterfeltet gjennom forvaltning har utviklet seg til et dysfunksjonelt kulturliv – stikk i strid med intensjonene. Tallene fra Kulturdirektoratet vitner om nettopp dette. Andre, særlig innenfor forvaltningen, vil kanskje lese de samme tallene som et bevis på at systemet fungerer, takket være god kvalitetssikring og faglig styring med stor innflytelse. Begge tolkningene sier noe om virkeligheten – men ser den fra svært ulike ståsteder.
Det positive, sett fra én vinkel, er at siden Kulturdirektoratets ordninger for amatørteater i liten grad treffer bredden av feltet, kan det tolkes som at de fleste amatørteatergrupper og nasjonale organisasjoner klarer seg godt på egen hånd – de blomstrer, vokser og når sine mål uten statlig støtte.
Jeg tror dessverre virkeligheten er en annen – at stadig flere strever. Samfunnsøkonomien har forandret seg dramatisk siden de første støtteordningene kom på plass – som da revyskatten i sin tid ble kanalisert til drift av Nationaltheatret før statsbudsjettet tok over finansieringen. Det som en gang var en ordning for å løfte kulturen nedenfra, har gradvis blitt et tungrodd system som ikke nødvendigvis speiler det virkelige behovet i feltet i dag.
I dag er det færre som ønsker å påta seg forpliktelser knyttet til å legge til rette for kulturaktivitet over tid. Mange opplever mindre stabilitet og en økende usikkerhet rundt langsiktig drift. Faste stillinger i kulturlivet – enten det er som produsent, utøver eller leder – har blitt for kostbart og lite bærekraftig. I dagens samfunnsøkonomi, slik den ser ut i 2025, er det nærmest umulig å opprettholde slike funksjoner – enten det gjelder teater i en kommune, kulturskolen, enkeltkunstnere, medlemsorganisasjoner eller frivillige teatergrupper.
«Ordningene er gjerne standardiserte, byråkratiske og detaljstyrte.»
Stadig mer av kunst- og kulturfeltet beveger seg mot full offentlig finansiering – i noen tilfeller nær 100 %. Dette fremstår i dag som en selvfølge for mange i feltet, men sett i et historisk perspektiv er det et relativt nytt fenomen. Helt siden antikken har teater- og kunstinstitusjoner i vesten vært underlagt og betalt av konger, byer eller regimer. I Norge har det de siste tiårene blitt sett på som et kvalitetsstempel å kunne vise til offentlig støtte – noe som gir legitimitet og prestisje.
Men utover prestisjen bør vi stille oss spørsmålet: Hva slags kunst og kultur skaper vi, når hele feltet er 100 % avhengig av offentlige og private bevilgninger? Beholder du en «armlengs avstand» når funksjonen av kunsten er styrt? Kultur og teater må handle om mer enn støtteordninger. Skal det ha livets rett i vår tid, må det også kunne eksistere på egne premisser – som uttrykk, som nødvendighet, som del av et levende sivilsamfunn.
___________________________________________________________________________
Tone Runsjø er daglig leder i Akershus Teaterråd og har siden 2006 bygget opp denne interesseorganisasjonen for amatørteater. Hun har vært utøvende teaterinstruktør siden 1987 både for amatørteater og profesjonelle, og utdannet teaterviter ved UiO. Tone har erfaring som teaterlærer og leder av kulturskole og på dramalinje samt hatt oppdrag som utøvende produsent og regissør i diverse frigrupper, produsentfirmaer, amatørteatergrupper og for offentlige instanser.
