skrevet at Dagrun Gunnarson og Bernt Lendengen
Da årets Lambertseterrevy ble anmeldt av Budstikka i slutten av februar 2026, skrev anmelder at noen av numrene i revyen lente seg på tvungne vitser som gjerne, om ikke helst, spilte på rasisme og hets av minoriteter. Dansesjefen i Lambertseterrevyen svarte i et leserinnlegg at «…å stemple 18 år gamle instruktører og elever som rasister uten solid grunnlag er ikke bare usaklig, det er en betydelig beskyldning som krever langt større ansvarlighet enn det som her er vist.»
Må revyene skjerpe seg, eller har revyen et ansvar for å utfordre? Og hvem skal den utfordre? I Norge settes det opp mellom 350-400 unike revypremierer hvert år. Revyen speiler samfunnet gjennom flere korte nummer i form av musikalske nummer, sketsjer og monologer, men også dans, stand-up, drag, stomp o.l.
Revyen sparker ofte friskt – og utfordrer til latter, irritasjon, engasjement og sentimentalitet. Men skal revy utfordre – eller bør revy være blott til lyst og latter?
«Må revyene skjerpe seg?»
På Nasjonal Revykonferanse på Chat Noir 14.februar 2026 stilte Norsk Revy spørsmålet «Har vi et ansvar for å utfordre?» til fagfolk fra kommersiell scene, lokalrevyscene, politikk, presse, tv og scenekunst.
Gaute Næss Berg har vært regnet som litt av en cowboy innen tv-humor. Han peker på at «malen» for humorshow i Norge i dag er den sentimentale selvutleveringen ispedd latter (eller omvendt). Berg sier at humor er en kunstform – og at det ikke er noe enklere å bare lage tull og fjas. Det må være lov å lage humor blott til lyst og latter, og humoren må ikke vurderes som dårligere selv om det bare er tull og kødd. Om vi ler av det, er det innafor.
«Lokalrevyen kan både være råere og snillere enn den nasjonale humorscenen.»
Kjetil Kooyman fra redaksjonen til Nytt på Nytt sier at han ikke opplever at rommet for hva vi kan tulle med er blitt smalere. Det er en smak av frihet at man også innenfor den nasjonale kringkasteren kan tulle med hva det skulle være. I deres satireredaksjon er de først og fremst opptatt av at poengene og temaene kan være mye rart – bare ikke kjedelige. Hovedformålet er at vitsene skal være morsomme, og si noe viktig og bra om den nyhetssaken de skal kommentere.
Lokalrevyen kan både være råere og snillere enn den nasjonale humorscenen på tv. Bernt Lendengen fra bl.a. Strand Revylag, Andrelaget og Norsk Revy viser til at det i lokalrevyen er kort vei fra å spille ordføreren på scenen, til å møte henne ute i gangen etterpå.
«Likegyldigheten er revyens verste fiende!»
Lokalrevyen sparker mot lokale maktpersoner – men vi kjenner dem jo, møter dem etterpå, og vet at de også bare er mennesker. Vi har et ansvar for at det vi leverer er anstendig. Men samtidig som man ønsker å være anstendig, virker revyen best når den beveger. Når revyen når ut over scenekanten, og setter i gang en følelse eller reaksjon – og kanskje setter i gang samtaler eller diskusjoner. Likegyldigheten er revyens verste fiende, ikke sinnet eller provokasjonen.
Marte Ingul fra Amedia (og f.t. statssekretær) slår fast at vi nå er i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen etter 2.verdenskrig. Revyene er en del av «det lille maktfordelingsprinsippet» lokalt, sammen med folkevalgte, lokalavisa og kommuneadministrasjon. Revyene forvalter uformell makt, og denne makta må
forvaltes klokt. Samtidig er «tulleretten» kanskje akkurat like viktig for demokratiet og friheten i vårt samfunn som talerett og stemmerett og andre grunnleggende demokratiske rettigheter.
«Revyen forvalter uformell makt.»
Vi ser nå at akkurat denne «tulleretten» utfordres når demokratiet er under press. Globalt har demokratiet vært på framgang 30 av de siste 40 årene – men de 10 siste årene har framgangen forsvunnet. Vi ser at autoritære regimer raskt strammer inn på rommet for humor og satire. Derfor er demokratiperspektivet i humor, satire og revy viktigere enn på lenge.
Revyen er ikke bare til for å bekrefte det publikum allerede mener. Den er også et sted der publikum møter nye tanker og opplever ubehagelig gjenkjennelse på en trygg måte. Revyen utløser ettertanke når publikum møter humor som treffer egne holdninger, og den kan også bidra til å sette temaer på dagsorden i lokalmiljøet. Humor og revy som stiller spørsmål ved maktbruk, kan bidra til et mer kritisk og våkent samfunn. Ved å utfordre makt tar revyen del i en viktig samfunnsoppgave: Å holde makta ansvarlig.
«Demokratiperspektivet i humor, satire og revy er viktigere enn på lenge!»
Det er størst risiko for polarisering i et samfunn når vi slutter å le av oss selv, og bare ler av «de andre». Samtidig som revy utfordrer både publikum og makta, kan den også ses som en markør for stor tillit i samfunnet. Humor er en ventil, en folkelig reaksjon. Kjetil Kooyman sier det godt: Vi må finne ut hvordan fordommer er vonde i
noen sammenhenger, og hvordan man har det gøy med hverandre. Grenseoppgangen mellom disse to kan noen gang være smal, men det er denne friksjonen som heter demokrati, og som vi trenger revy-Norge til å være med og utforske.
Revyen speiler samfunnet med snert, humor og satire. Revy er derfor en viktig del av lokaldemokratiet og ytringsrommet. I revyen møtes aktører fra Frp til MDG og skriver tekster om og med hverandre, om bygda, og om nasjonal og internasjonal politikk. Det er et uenighetsfellesskap i ordets beste forstand – der vi spiller tekster med
budskap vi kanskje ikke en gang er enige i.
«Maktmennesker er utrolig redde for latter på deres bekostning.»
Revy og humor kan være direkte motgift mot ekkokammer og hylekor i sosiale medier. Når politiske saker blir satt i et helt nytt perspektiv på scenen, kan du oppleve at du ler så godt at du skifter mening – selv om det er du som «rammes». Og – til stor forundring for mange av oss – maktmennesker og autoritære ledere er utrolig redde for latter på deres bekostning.
Retten til å tulle med makta er noe av det vi ser reduseres raskt når demokratier går i oppløsning. Kanskje er «tulleretten» og revyen selve adelsmerket til det norske demokratiet?
Foto header: Norsk Revy/Marius Mandal
Foto portrett: Norsk Revy
________________________________________________
Dagrun Gunnarson er daglig leder i Norsk Revy, som består av stiftelsene Norsk Revyfaglig Senter og Norsk Revyfestival (med NM i revy). Hun har trolig Norges lengste utdanning i revy (som til sammen utgjør 45 studiepoeng), men er egentlig statsviter i bunn. Hun har 30 år bak seg som lokalrevyskriver, -skuespiller og – instruktør. Hun kom aldri til finalen i NM i revy, men som østlending som har bodd størstedelen av sitt liv på vestlandet og nå ny-trønder, har hun erfaring fra revy i mange deler av landet. 
