Ja, så kom årets statsbudsjett igjen – og som vanlig leter alle etter sine tall. Denne gangen vil jeg gjøre noe litt annerledes – jeg vil sammenligne tallene. For eksempel koster Operaen omtrent tre ganger så mye som Nationaltheatret (260 millioner i statsbudsjettet for 2025). Det kan enkelt forklares med at Operaen består av tre ensembler – orkesteret, solosangerne/koret og balletten – som til sammen får 760 millioner i 2025-budsjettet. Dette er fakta om fordelingen av midlene, og man kan selvsagt være enig eller uenig i hvordan det er prioritert.
«Oslo Nye er ikke et nasjonalt hovedteater slik som Det Norske Teatret. Det er et hovedstadsteater eid av Oslo kommune.»
En del offentlige midler kommer kulturlivet til gode gjennom andre ordninger, og ikke nødvendigvis via en bestemt post i statsbudsjettet. De fleste i teatermiljøet har derfor begrenset oversikt over hvor mye de får sammenlignet med andre – eller hvem som får støtte, og hvorfor. Det er heller ikke enkelt for folk flest å lese et statsbudsjett og finne fram til de riktige postene og underpostene.
Oslo Nye Teater (53 millioner i statsbudsjettet for 2025) er ikke et nasjonalt hovedteater slik som Det Norske Teatret (omtrent 100 millioner). Selv om de ligger bare noen kvartaler fra hverandre, har de ulike roller: Oslo Nye Teater er et teater for byens innbyggere. Det er ikke et regionsteater, men et hovedstadsteater eid av Oslo kommune.
Regionteatrene har en 60/40-finansiering mellom staten og fylkeskommunen. De får dermed en mindre andel direkte over statsbudsjettet, mens resten dekkes av bidrag fra kommune eller fylkeskommune. Derfor er det vanskelig å vite den totale summen som går til drift eller inntekter dersom teatrene mottar ekstra satsinger eller prosjektmidler. For å få et fullstendig bilde kreves innsyn i driftsregnskapet.
«Operaen består av tre ensembler, som til sammen får 760 millioner i 2025-budsjettet.»
Mange mener det er urettferdig at kulturen får en mindre andel av tippemidlene enn idretten. Samtidig må det påpekes at idretten ikke er direkte inne på statsbudsjettet. Alt fra idrettslag og arenaer til profesjonelle utøvere finansieres gjennom tippemidler. For eksempel er Brann fotball, med sine profesjonelle spillere, ikke ført opp på en egen statsbudsjettpost – i motsetning til Den Nationale Scene (DNS) i Bergen, som får om lag 600 millioner i driftstilskudd med et tillegg på 100 millioner i 2025-budsjettet. DNS er 100 % statsstøttet som en nasjonal scene og eies av Kulturdepartementet.
Idretten er altså finansiert av offentlige midler på en annen måte. Det organiserte idrettsfeltet får støtte fra kommune, fylke eller stat, i tillegg til ulike satsinger innenfor blant annet helse, barn og unge. Et parallelt eksempel fra kulturfeltet er Den kulturelle skolesekken, som er finansiert gjennom et samarbeid mellom stat, fylke og kommune, men der hoveddelen av midlene også kommer fra tippemidler.
Potten som går til hele amatørteaterfeltet ligger på om lag 33 millioner kroner, litt avhengig av hvordan man teller. En del amatørteatervirksomhet er tilknyttet private teaterskoler, utdanningsinstitusjoner eller kulturskoler, og mottar derfor ikke støtte gjennom amatørteatermidlene – ettersom de ikke regnes som frivillige organisasjoner.
Hoveddelen av midlene går til profesjonelle organisasjoner og teaterfaglige sentre som yter tjenester til amatørteatermiljøer ulike steder i landet. De som mottar mest av potten er Frilynt, Dramas, Hålogaland Amatørteaterselskap (HATS), Norsk Amatørteaterforbund, Norsk Revyfaglig Senter, Buskerud Teater og Vestlandske Teatersenter. En del av midlene går også til støtteordningene for spel og voksenteater i Kulturdirektoratet. Ingen aktører innen amatørteaterfeltet har imidlertid lenger en egen post på statsbudsjettet.
«Antallet ansatte i amatørorganisasjonene har gått betydelig ned som følge av mange års stagnerende støtte.»
Amatørteaterfeltet mottar i tillegg tippemidler, blant annet gjennom Frifond og Kulturrom. For rundt 20 år siden var statsbudsjettstøtten til amatørteaterfeltet på nivå med potten til Riksteatret, men i dag er Riksteatrets driftsbudsjett fem ganger større (170 millioner kroner i 2025). Å drive et helårsteater med fast ansatte har blitt svært kostbart, og tallene gjenspeiler derfor ikke nødvendigvis at Riksteatret gjør mer enn før – eller at amatørteaterfeltet har krympet.
Derimot har antallet ansatte i amatørteaterorganisasjonene gått betydelig ned som følge av mange års stagnerende støtte. Antallet amatørteatergrupper ser derimot ut til å ha holdt seg relativt stabilt, trolig i takt med befolkningsveksten – selv om jeg som teaterviter ikke har konkrete tall som bekrefter dette.
Det har også skjedd en politisk ønsket dreining mot mer aktivitet rettet mot barn og unge, både innen amatør- og profesjonelt teater – særlig når man inkluderer satsingen gjennom Den kulturelle skolesekken.
«Mange hevder at kulturlivet må få mer støtte fra næringslivet, men glemmer at feltet allerede mottar betydelige bidrag fra flere næringsrelaterte fond.»
Regjeringen har foreslått drøyt 3 milliarder kroner til momskompensasjon i 2026. Dette er midler som ikke er øremerket, og dermed utgjør en betydelig støtte som teatergruppene selv kan disponere fritt. Frivillighet Norge anslår at beløpet i statsbudsjettet for 2026 vil være tilstrekkelig til full momskompensasjon for alle. Dette kommer i tillegg til øvrige bevilgninger til frivilligheten – også amatørteaterfeltet. For de største teatergruppene utgjør momskompensasjonen ofte en større sum enn annen driftsstøtte. Derfor blir disse midlene i praksis en form for «skjult» støtte som verken lokale byråkrater eller politikere nødvendigvis har oversikt over.
Voksenopplæringsmidlene kommer fra statsbudsjettet via Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, og regnes ikke som kulturmidler. For mange amatørteatergrupper utgjør denne ordningen likevel en vesentlig inntektskilde. I 2025 foreslo staten 198 mill. kroner i tilskudd til studieforbundene. Det var en økning på 7 mill. kroner fra 2024, som er i tråd med forventet lønns- og prisvekst. Totalt var det satt av 271 mill. kroner på posten. Rapporterte kurstimer i studieforbundene har vokst og det utgjør 18 % siden 2023. For 2026 ønker VOFO både den forståtte oppjusteringen av lønns- og prisvekst, og i tillegg summen for de 18% søknadsøkningen representerer.
Mange hevder at kulturlivet må få mer støtte fra næringslivet, men glemmer at feltet allerede mottar betydelig bidrag fra flere næringslivsrelaterte fond – som for eksempel Gjensidigestiftelsen (2,8 milliarder kroner i 2025) og Sparebankstiftelsen (660 millioner kroner i 2025). Selv om lokale bedrifter i mindre grad enn tidligere støtter kultur direkte, mottar mange teatergrupper fortsatt gaver, rabatter på varer og tjenester, og andre former for støtte. Dette representerer et betydelig bidrag fra næringslivet, selv om det ikke alltid kommer i form av kontanter.
«Frivillighet Norge anslår at beløpet i statsbudsjettet for 2026 vil være tilstrekkelig for full momskompensasjon for alle.»
Det er verdt å huske dette neste gang politikere eller byråkrater hevder at amatørteaterfeltet må bli flinkere til å hente støtte fra næringslivet. Amatørteateret mottar allerede en betydelig andel slik støtte – sannsynligvis en høyere prosentandel av driften enn det profesjonelle teaterfeltet gjør. Handelshøyskolen BI har imidlertid ingen forskning på dette området, ettersom deres undersøkelser kun har omfattet det profesjonelle feltet. Det er derfor sannsynlig at de profesjonelle teatrene mottar større summer totalt sett, men ikke nødvendigvis i forhold til samlet driftsutgift.
Tippemidlene (8 milliarder kroner i 2025) er en litt særskilt ordning som kan være vanskelig å forstå. Dette er en egen pott penger – overskuddet fra Norsk Tipping – som forvaltes av Kulturdepartementet. Jeg pleier å kalle det «spillpenger», og jeg må innrømme at omfanget av hvor mange som spiller i Norge, er forbløffende!
Store deler av den norske kulturinfrastrukturen er faktisk bygget med tippemidler. Kulturhusene våre, samt ordninger som Kulturrom og Frifond, finansieres gjennom denne ordningen. De viktigste satsingsområdene er bygging og rehabilitering, universell utforming og momskompensasjon. Av tippemidlene går 64 % til idretten, 6,4 % til helse og rehabilitering, 18 % til kulturformål, og 18 % til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner.
«Store deler av den norske kulturinfrastrukturen er faktisk bygget med tippemidler.»
I tillegg må vi huske på alle som arbeider med å forvalte disse midlene – ansatte i frivilligheten, fylkeskommuner og kommuner – samt dem som drifter anlegg og tiltak innen idrett, kultur og helse. Disse utgjør en betydelig ressurs som sjelden synliggjøres i de offisielle tallene.
I flere kommuner i Akershus får ikke amatørteatergrupper direkte kommunal driftsstøtte. Likevel bør kommunal støtte ikke bare måles i penger. Mange grupper mottar støtte i form av rabatterte leiepriser, gratis øvingslokaler, tilgang til fritidskort og andre ordninger. Dette er en viktig form for tilrettelegging, og kostnadene ligger ofte skjult som fellesutgifter i kommunebudsjettet. Slike bidrag synes ikke i teatergruppenes regnskap, men de er likevel helt avgjørende for driften.
Barne- og ungdomsgrupper mottar offentlig støtte ikke først og fremst fordi de er flinke, men fordi de skaper aktivitet for barn og unge – et prioritert samfunnsområde. Flere i amatørteaterfeltet har også begynt å søke støtte gjennom ordninger for mangfold og inkludering. Mange av disse gruppene kan fortsette å gjøre akkurat det de alltid har gjort, men må formulere aktiviteten sin inn i språk som passer politiske satsinger eller samfunnsoppdrag.
«Barne -og ungdomsgrupper mottar ikke offentlig støtte først og fremst fordi de er flinke, men fordi de skaper aktivitet for barn og unge.»
Dette illustrerer en tydelig trend; formålet til teatergruppene blir i økende grad styrt av politiske prioriteringer og tiltak utformet av byråkrater og forvaltere, snarere enn av gruppenes egne kunstneriske og sosiale mål.
De regionale kulturfondene reduseres fra 75 millioner kroner i 2025 til 40 millioner kroner i regjeringens budsjettforslag for 2026. Kuttet kom som en overraskelse på mange da forslaget ble lagt frem i høst. Som ofte ellers kuttes det der det er uenighet, mens etablerte kulturinstitusjoner i stor grad skjermes – eller ansvaret flyttes over til andre aktører. Et eksempel er de store og uforutsette driftskostnadene knyttet til det nye Nasjonalmuseet, som alene kostet 936 millioner kroner å drive i 2023. Også det nye Munchmuseet har fått 20 millioner kroner fra statsbudsjettet de to siste årene, men er nå tatt ut av statsbudsjettet og drives av Oslo kommune.
«Kuttet i de regionale kulturfondene er et resultat av man kutter der det er uenighet, mens etablerte kulturinstitusjoner i stor grad skjermes.»
Økninger i driftsutgifter og forskyvninger i finansieringsansvar må dermed enten dekkes inn gjennom andre kulturmidler, gjennom omprioriteringer i statsbudsjettet – eller ved innsparinger andre steder i kulturlivet.
Det er heller ikke slik at Norge kan bruke oljefondet uten begrensninger. Overforbruk vil forstyrre hele samfunnsøkonomien – og det er nettopp det som kan være vanskelig å forstå. Rikdom har en innebygd bivirkning: den driver kostnadene opp. Samfunnsøkonomi handler ikke bare om tall, men om komplekse sammenhenger og ringvirkninger som vi vanlige folk sjelden ser. Selv økonomer og politikere klarer ikke alltid å forutse konsekvensene før det er for sent.
Vi har alle sett – eller vært en del av – kultursatsinger som har gitt andre resultater enn planlagt. Det sterke fokuset på barn og ungdom på 2000-tallet førte for eksempel til at voksenteater i amatørteaterbevegelsen nærmest forsvant. Mange voksne fant i stedet veien til spel-tradisjonen, som fikk en oppblomstring. Det var en uventet konsekvens, sammen med fremveksten av et mylder av barne- og ungdomsteatre – noe som var uvanlig før 1980-tallet, da barn i hovedsak spilte teater i skolesammenheng. I dag er også den praksisen stort sett borte.
Alle vil inn på statsbudsjettet og dermed sikre seg offentlig støtte. Men det finnes også en bakside – noen kulturaktører blir fjernet fra statsbudsjettet uten forvarsel – slik enkelte frie grupper nå ble for 2026. Når man først er inne, er man dessuten prisgitt politikere og et byråkrati der offentlige midler utgjør hoveddelen av driften.
«Alle vil inn på statsbudsjettet og dermed sikre seg offentlig støtte.»
Ordninger som statsstøtte, kulturfond, kulturhus, kulturadministrasjoner og Den kulturelle skolesekken er relativt moderne fenomener. De har bidratt til en kraftig økning i offentlig finansiering, samtidig som egeninntektsandelen har falt. Dette henger sammen med at drift og faste arbeidsplasser i dag påvirker budsjettene på en helt annen måte enn på 1970-tallet. Økonomien i kulturfeltet styres nå av helt andre makroøkonomiske faktorer enn for femti år siden.
Kulturøkonomi er et fascinerende felt. Den handler ikke bare om hvorvidt kultur har livets rett, eller om den bør få mer eller mindre penger på statsbudsjettet. Den er tett vevd inn i samfunnets makroøkonomi, trender og tradisjoner – og jo dypere man går, desto mindre logisk virker den. Men nettopp derfor er det så interessant å se kulturøkonomien i et større samfunnsperspektiv.
