I 2015 blei Norsk Amatørteaterråd lagt ned, og siden den gang har de ulike ansvarsområdene blitt fordelt mellom flere amatørteaterorganisasjoner. Men Teaterrådet hadde også en sentral internasjonal rolle – så hva skjedde egentlig med det internasjonale samarbeidet etter nedleggelsen? Og hvorfor er slikt samarbeid viktig i utgangspunktet?
NEATA – North European Amateur Theatre Alliance – er et nettverk for amatørteater i de nordiske og baltiske landene. Gjennom dette samarbeidet har norske grupper fått muligheten til å delta på festivaler og i ulike utvekslingsprosjekter. Et godt eksempel er Hokksund Byteater, som i 2014 fikk æren av å representere Norge under NEATA-festivalen i Finland.
«Det er så viktig å ha diskusjonsfora der det er rom for å være uenig.»
Etter nedleggelsen av Norsk Teaterråd har Ragnhild Karambo Arntsen, daglig leder for Sjiraffen Kultur- og Kompetansesenter i Trondheim, fått muligheten til å videreføre det internasjonale engasjementet. Norsk Amatørteaterforbund overtok ansvaret for denne rolla, og som styremedlem i forbundet tok hun på seg oppgava med å representere Norge i NEATA. Det er ingen tvil – den utfordringa har hun tatt imot med stor entusiasme.
Da Teaternytt møter henne, er engasjementet smittende når hun snakker om hvorfor internasjonalt teatersamarbeid er så viktig. Hun forteller:
– Det er så viktig å oppdage hverandre og være nysgjerrig på hverandre. Jeg visste ikke så mye om hvordan amatørteater jobba i andre land, bortsett fra at Sjiraffen har hatt et samarbeid i Estland. Vi kommer fra ulike tradisjoner, og det er så verdifullt å ha arenaer for diskusjon – også der man kan være uenig. Ofte oppdager man at man står overfor de samme utfordringene.
Kanskje er det slik at amatørteater fyller den samme funksjonen uansett hvor en befinner seg, men at uttrykkene varierer. I Norge har musikalen hatt en sterk posisjon i mange år, mens figurteater har hatt et mer begrensa nedslagsfelt. I flere østeuropeiske land er derimot figurteater en djup forankra tradisjon – en viktig del av både amatørteaterbevegelsen og det profesjonelle teaterlivet.
«I en verden med stadig større uro er det så viktig å lære hverandre å kjenne!»
Men funksjonen amatørteateret har i sitt nærmiljø er den samme, uansett om det er musikalen eller figurteateret som står sterkest sjangermessig. Ragnhild Karambo Arntsen understreker at samsnakket på tvers er avgjørende for erfaringsutveksling og for å lære mer om hvordan amatørteater ser ut utafor Norges grenser. Derfor trengs det møteplasser og kontaktpunkt.
– Jeg mener at dette er aktivt fredsbyggende arbeid! sier hun entusiastisk.
– Hvordan da?
– Disse menneskemøtene på tvers – enten det er over kommunegrenser eller landegrenser, i små eller store sammenhenger – gir oss en mye større forståelse av hvordan det er andre steder. I en verden med stadig mer uro er det så viktig å bli kjent med hverandre, og å kjenne på et ansvar for at krig ikke må skje igjen. Alt som er nært og kjent vil vi jo ta vare på!
Krigene som herjer både i Ukraina og på Gaza er tydelige eksempler på dette. Det er ofte gjennom kulturarbeid en kan nærme seg hverandre og bygge gode relasjoner – bruke ord i stedet for våpen når uenighet oppstår. Det er viktigere å diskutere enn å slåss.
Kanskje er kulturen nettopp unik på dette området. Kanskje har storsamfunnet noe å lære av kulturlivet – for her er en vant til å tenke relasjonsbygging, samhandling og fellesskap. Kulturen står friere fra konflikter, og bygger broer der andre setter grenser.
«Alt som er nært og kjent vil man jo ivareta!»
Derfor er Arntsen opptatt av å bidra til å skape internasjonale teaternettverk – for å lære av dem som har kommet lenger enn oss sjøl, og bli mer bevisst på hva en står for sjøl. Det nytter ikke å gi noen en stol rundt bordet hvis de ikke får lov til å snakke.
Hun har bred erfaringsbakgrunn fra integreringsarbeid i kulturlivet, med mennesker som har ulike funksjonsvariasjoner. På en forskningskonferanse i Litauen lærte hun at disse personene kan gå på universitetet på Island. Der får de tilbud om tilrettelagte programmer og blir en naturlig del av universitetsmiljøet. Norge er milevis unna å tenke slik, påpeker hun.
– Det er mange som har behov for tilrettelegging, enten det gjelder kognitive funksjonsvariasjoner eller alle med høreapparater. Og for ikke å snakke om eldrebølgen – den er et hav i seg selv! I Norge er det 137 000 mennesker med behov for tilrettelegging, men du finner dem ikke i kulturskolen, og bare i varierende grad i det frivillige kulturfeltet. Så hvor er de alle sammen?
Og kanskje er det slik at den enkleste løsninga er å gå utenom – at det letteste er å la være. Henrik Ibsens mytiske figur i Peer Gynt treffer ei nerve i oss som samfunn og som mennesker. Det ligger automatisk en motstand mot å ta ansvar, og vi velger heller det som er enklest – både for oss sjøl og for samfunnet. Arntsen er tydelig på at det ligger et enormt, urørt potensial i å våge å gå gjennom i stedet for rundt.
– Hvorfor kan ikke mennesker med en kognitiv funksjonsvariasjon bli profesjonelle?, spør hun.
Og hun har et viktig poeng. Teaternytt besøkte Nøtterøy kulturhus, der unge voksne med Downs syndrom spilte Hamlet. Med riktige betingelser og tilrettelegging blei dette en stor teateropplevelse – og ikke minst en viktig teateropplevelse. Skuespillerne mestra scenekunsten like godt som mennesker med «normalt» antall kromosomer. Publikum tenkte ikke over om de var profesjonelle eller ikke, men at de hadde et viktig budskap og holdt opp speilet for oss – slik at vi møtte våre egne fordommer og samvittighet. De blir profesjonelle i kraft av å gjøre viktig teater.
«Du finner dem ikke i kulturskolen og i varierende grad i det frivillige kulturfeltet. Så hvor er dem alle sammen?»
Ragnhild Karambo Arntsen er glad for å ha fått muligheten til å jobbe med internasjonal nettverksbygging, og til å samarbeide med andre som brenner for inkluderende scenekunst. NEATA-nettverket er fortsatt i startfasen, men stein for stein legges, og snart står grunnmuren ferdig. De har akkurat starta arbeidet med å opprette NEATA Inclusive Theater der målet er å jobbe på tvers for å etablere, skape og styrke nye scenekunstkompanier for mennesker med funksjonsvariasjoner. De har akkurat også hatt et etableringsmøte på Færøyene hvor Arntsen bidro med et innlegg om inkluderende scenekunst.
Og kanskje er ikke lille Norge, der det er typisk norsk å være god, så unike og flinke som vi liker å tru. Arntsen påpeker at det finnes fremdeles mange, utdaterte holdninger – også i høgere utdanning og helt opp til professorene i enkelte tilfeller. Men holdningsendring tar tid, gjerne en hel generasjon. Derfor er det så viktig at noen tar stafettpinnen og løper foran oss alle – både når det gjelder internasjonalt teatersamarbeid og inkluderende scenekunst.
Foto header: Henrik Fjørtoft
