En personlig kommentar til Kulturdirektoratets rapport «Kartleggingen av det sceniske amatørteaterfeltet» (2024)
Sendt inn april 2025, offentliggjort 19. juni 2025.
Dette er ingen teatervitenskapelig vurdering. Jeg klarer rett og slett ikke å formulere en faglig analyse av rapporten – og for dere som kjenner meg, vet dere at det ikke ofte skjer at jeg blir målløs når det gjelder amatørteaterfeltet.
Gjennom prosessen med Kulturdirektoratets kartlegging har mitt eget engasjement sakte, men sikkert, blitt mindre. Jeg hadde et tydelig håp i starten – men mitt perspektiv trenger verken å være riktig eller viktig.
«Dette gir meg ingen faglig tillit til Kulturdirektoratets forståelse for amatørteaterfeltet.»
Likevel tenkte jeg når Kulturdirektoratet forvalter tre støtteordninger for amatørteaterfeltet, bør de kjenne feltet. De bør kunne begrunne faglig hvorfor akkurat disse ordningene eksisterer:
– Hva ønsker de å oppnå med dem?
– I hvilken grad bidrar de til å nå de kulturpolitiske målene for feltet?
– Hvilke ringvirkninger har ordningene, og fungerer de for hele feltet?
De bør ha en vilje til å bevare det som fungerer, forandre det som ikke gjør det, utforske nye muligheter og forbedre det som kan bli bedre.
Det jeg sitter igjen og undrer meg over i etterkant, er dette:
-
Hvis Kulturdirektoratet faktisk har de samme ønskene og intensjonene for feltet som jeg har – så er det helt usynlig for meg.
-
Hvis forskningsdesignet bak rapporten fra Rambøll Management Consulting (som har gjennomført kartleggingen) ligner mitt perspektiv – så er også det fullstendig usynlig.
Etter mitt syn har Kulturdirektoratet vært for upresise i sin bestilling, og det er alvorlig. Kartleggingen er for omfattende, samtidig som den mangler en tydelig retning. At Rambøll selv påpeker noe om dette i slutten av rapporten hjelper lite. En rotete kartlegging har ringvirkninger som er store og langvarige for hele feltet.
«Innholdet i rapporten har liten praktisk verdi for feltet.»
Dersom Kulturdirektoratet ikke vet hva de skal bruke funnene og tallene til, blir rapporten først og fremst en dokumentasjon på at en undersøkelse er gjennomført. Et kryss i taket, rett og slett. Forskerne bak rapporten har åpenbart ikke kjennskap til feltet eller teaterfaglig terminologi, og det merkes. Flere spørsmål i undersøkelsen fremstår som underlige – tidvis nesten uforståelige – og enkelte valg virker tilfeldige. Dette har i noen grad blitt justert i dialog med høringsgruppen, men for sent og for svakt. Konsekvensen er at rapporten etterlater meg med en mengde oversikter og diagrammer som forsøker å si alt, men som i praksis sier ingenting. Det skal presiserer at rapporten kartlegger en del ting feltet allerede har visst lenge om seg selv – som nå står på papir. Den dokumentasjonen har en verdi.
Dette gir meg ingen faglig tillit til Kulturdirektoratets forståelse for – eller interesse i – amatørteaterfeltet.
Jeg velger å se rapporten som et mulig utgangspunkt – et sted å starte – men med et tydelig behov for forbedring. Slik jeg ser det, har innholdet i rapporten liten praktisk verdi for feltet, for Kulturdepartementet eller for Kulturdirektoratet. Den gir meg i stedet en følelse av at kommunikasjonen mellom feltet, forskerne og forvaltningen er svak og lite fruktbar. Dessverre er ikke det noe nytt. Det merkelige er at jeg – etter å ha lest rapporten – opplever at amatørteaterfeltet er mer oversett enn før. Det gir meg en følelse av tristhet, snarere enn sinne.
Mer har jeg ikke å si.
