Kultur- og likestillingsdepartementet har vedtatt en ny forskrift om fordeling av Norsk Tipping sitt overskudd til kulturformål. Forskriften trådte i kraft 20. april 2026 og regulerer hvordan spillemidlene skal fordeles, i tråd med pengespilloven § 12. En forskrift er en juridisk bindende regel fastsatt av en offentlig myndighet, og den utdyper og konkretiserer bestemmelsene i lovverket.
Det er ikke småtterier av penger som skal deles ut. Overskuddet fra Norsk Tipping som ble fordelt i 2025 var på åtte milliarder kroner, og for 2026 er det estimert til 7,8 milliarder kroner.
«Overskuddet fra Norsk Tipping som ble fordelt i 2025 var på åtte milliarder kroner.»
Store deler av amatørteaterfeltet er avhengig av støtteordninger som finansieres gjennom tippemidlene. En forskrift vil kunne bidra til en tydeligere og mer forutsigbar forvaltning av spillemidlene til kulturformål. Midlene skal i hovedsak gå til kulturfrivillighet og ulike kulturtiltak.
Samtidig ser vi en utvikling der stadig flere offentlige kulturoppgaver finansieres gjennom tippemidlene. Staten flytter dermed i økende grad utgifter fra statsbudsjettet over i denne potten. Tildelingen av midler til kultur blir fastsatt av Kongen i statsråd, basert på innstilling fra Kultur- og likestillingsdepartementet.
Forskriften er ment å sikre større forutsigbarhet og mer langsiktig finansiering for frivillig sektor. Norsk musikkråd påpekte i 2026 at mellom 30 og 57,5 millioner kroner flyttes over til tippemidlene. Dette gjelder blant annet støtte til tiltak som Kulturtanken, filmfond, leselyststrategi, DUS, Natur og Ungdom og Tigerstadsteatret
«Stadig flere offentlige kulturoppgaver finansieres gjennom tippemidlene.»
Hovedfordelingen i tippemiddelordningen i dag er slik:
- Idrettsformål (64 %): Midlene går til anlegg, aktivitet og lokale lag gjennom Norges idrettsforbund og kommunene, og er allerede regulert i egen forskrift.
- Kulturformål (18 %): Fra 2026 reguleres disse midlene av en ny forskrift.
- Samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner (18 %): Regulert i egen forskrift for å støtte frivillig sektor.
Det er kun kulturfeltet som tidligere ikke har vært regulert av en egen forskrift. Den nye forskriften fastsetter at tippemidlene skal fordeles på fire formål innen kultur:
- kulturfrivillighet
- kulturaktivitet for og med barn og unge, inkludert Den kulturelle skolesekken og Frifond
- kulturarenaer og utstyr
- andre kulturformål, hovedsakelig rettet mot barn og unge
Kulturfeltet ønsker at utbetalingene etter hvert kan komme tidligere på året, slik som i idretten, i stedet for å måtte vente til juni etter Kongens råd i mai. Den nye forskriften har ingen innvirkning på dette. En tidligere utbetaling ville gjort en betydelig forskjell for driften av organisasjoner og for oppsetninger i amatørteaterfeltet.
«Det er kun kulturfeltet som tidligere ikke har vært regulert av en forskrift.»
Det er slående hvor mye det spilles i Norge. Spillmarkedet er strengt regulert, noe som gir et høyt overskudd til fordeling. Idretten fikk 965 millioner kroner fra Norsk Tipping sitt overskudd i 2025, til bruk i 2026 – 35 millioner mer enn året før. Norges idrettsforbund søkte egentlig om 1 019 millioner kroner for 2026, inkludert full pris- og lønnskompensasjon og ekstramidler til fem prioriterte satsingsområder.
Samtidig er det slik at nesten all finansiering av idretten kommer fra tippemidlene, ikke fra statsbudsjettet. Innen kunst og kultur har staten i større grad beholdt sine profesjonelle hovedinstitusjoner og ensembler på statsbudsjettet. På kulturområdet skal det i 2026 fordeles 43 millioner kroner til utstyrsordninger, en økning på 7 millioner fra forrige runde. Flere teatergrupper har også fått øynene opp for støtteordningene til Kulturrom.
Tippemidlene har i praksis blitt en slags rik onkel i Amerika for staten. Samtidig kan det virke som om staten selv ønsker en større del av denne pengekaka.
«Tippemidlene har i praksis blitt en slags rik onkel i Amerika for staten.»
I 2025 ble det fordelt 1,2 milliarder kroner til kulturformål for 2026, noe som innebar et historisk løft på nær 150 millioner kroner fra året før. Blant ordningene som ble styrket, var Kulturrom, tiltak for leselyst og Den kulturelle skolesekken.
Den kulturelle skolesekken fikk en økning på 40 millioner kroner, mens 17 millioner kroner gikk til leselysttiltak og litteratur. Ungdom og Fritid fikk 3,2 millioner kroner mer, og Kulturrom ble styrket med 21 millioner kroner. Det ble også satset på andre områder, blant annet med en økning på 5 millioner kroner til amatørteaterfeltet. Kulturalliansen har utarbeidet et eget fordelingsdiagram for 2025, som gir en oversikt over hvordan spillemidlene til kultur er fordelt.
«Det jeg savner, er en bredere politisk diskusjon om prioriteringer som gjøres og hvilke konksekvenser de får.»
Tippemidlene har, med sin sterke økonomiske vekst, åpnet for en rekke nye satsinger, styrket eksisterende tiltak og trigget nye byråkratiske grep. Samtidig har de bidratt til en fornyelse i hvordan staten fordeler midler innen kulturfeltet.
Det jeg savner, er en bredere politisk diskusjon om prioriteringene som gjøres, og hvilke konsekvenser de får. Fordelingen av tippemidler har stor betydning for samfunnet og samfunnsbygging. Det gjelder også andre støtteordninger, særlig fra private fond som Gjensidigestiftelsen og Sparebankstiftelsen, som i økende grad har blitt toneangivende aktører i kulturfeltet.
I praksis kan en teatergruppe ett år motta 250 000 kroner fra et fond og bare 5 000 kroner fra kommunen. Dette gapet er så stort at det påvirker hvem som i realiteten får mest innflytelse over hvilke kriterier og prioriteringer som skal gjelde for kulturlivet i Norge.
«Kultur har sjelden stått fremst på den politiske dagsordenen.»
På mange måter er kultur blitt en del av et lotteri- og gavesystem, plassert på siden av andre samfunnsoppgaver og demokratiske prosesser. Det trenger ikke nødvendigvis å være problematisk i seg selv. Men når tippemidler og fond utgjør en så stor del av kulturøkonomien, får det ringvirkninger for hvordan vi driver med kultur i Norge – og hvordan vi forvalter kulturfeltet i sin helhet.
Vi kan ønske oss så mye vi vil prinsippet om en «armlengdes avstand», men det tror jeg vi må kjempe hardt for. Samtidig har kulturpolitikken sjelden stått fremst på den politiske dagsordenen, og blir ofte behandlet som en sekundæroppgave. Det er ikke greit.
Så lenge denne «gullgruven» vokser, trekkes stadig flere aktører mot tippemidlene. Kulturfeltet trenger en bred samfunnsdiskusjon om fordelingene, om ringvirkningene av ulike støtteformer, om hvor stor andel det offentlige bør bidra med i de ulike delene av kulturlivet, hvor mye staten skal gi til egne oppgaver og om hvor tyngden i satsingene skal ligge.
«Staten sitter med overblikket og nesten all fordelingsmakt innen kunst og kultur.»
Idretten er til stede på alle ledd, har reell makt og har etablert egne styringsmekanismer som gir dem medbestemmelse. På kulturområdet er situasjonen annerledes – her tas mange av beslutningene sentralt i staten, og i mindre grad på regionalt og kommunalt nivå i samspill med lokale aktører og folkevalgte. Staten sitter dermed med både overblikket og nesten all fordelingsmakt innen kunst og kultur.
Det er derfor grunn til å spørre om dette kan svekke kulturens plass i demokratiet, kulturfeltets egen autonomi og forvaltningens forankring i kulturlivet. Kulturdirektoratet har fått et mer omfattende ansvar, men det ser ut til at det tar tid før de greier å omstille seg. Til sammenligning var idretten i Akershus tydelig da fylkeskommunen ønsket å gå inn med midler og styre et inkluderingsprosjekt. Idretten hadde allerede utviklet sin egen strategi for inkludering, og ønsket ikke innblanding. Dette ble tydelig formidlet til både administrasjonen og politikerne.
«Sist jeg undersøkte, arbeidet det i Akershus fylkeskommune 15 ansatte i Den kulturelle skolesekken, men én person jobbet med kulturfrivillighet – og ingen hadde ansvar for teaterfeltet.»
Hva skjer regionalt? Akershus Teaterråd lå fra og med 2007 under samfunnsutviklingsavdelingen i fylkeskommunen, der både frivillighet og amatørteater ble løftet fram og godt ivaretatt. Nå er teaterrådet plassert i kulturavdelingen. Sist jeg undersøkte, arbeidet 15 ansatte med Den kulturelle skolesekken, mens én person jobbet med kulturfrivillighet – og ingen hadde ansvar for teaterfeltet.
Høsten 2025 forklarte øverste leder for kulturavdelingen til paraplyorganisasjonene innen frivillighet og kulturfrivillighet at avdelingen ikke hadde hatt kapasitet til å prioritere frivilligheten etter oppløsningen av Viken fylkeskommune. Ressursene hadde i stedet gått til å rydde opp i tannhelsetjenesten. Det illustrerer hvor raskt prioriteringer kan endre seg over natten. Samtidig kan dette også være del av en større utvikling i tiden, der fond og eksterne midler i økende grad er med på å styre retningen i kulturfeltet.
Idretten har ligget under spillemidlene siden 1946 og er i dag godt organisert fra topp til bunn. Den har klart å opprettholde en balanse mellom bredde og toppidrett som er ganske unik i verdenssammenheng. Kulturfeltet har fortsatt en lang vei å gå. Jeg opplever at kulturlivet er fragmentert og uryddig uten tydelig styring. Feltet kunne hatt nytte av mer samarbeid og en mer helhetlig tilnærming.
«Idretten har klart å opprettholde en balanse mellom bredde og toppidrett som er ganske unik i verdenssammenheng.»
Mange i kulturlivet reagerer negativt når idretten trekkes fram som eksempel. Men dersom den reaksjonen først oppstår, bør den kanskje brukes konstruktivt – til å utvikle nye modeller. Mye av organiseringen i kulturlivet framstår i dag som utdatert. Dette handler ikke om kunstnerisk kvalitet, men om strukturer og rammer. Vi må kunne diskutere systemer som ikke fungerer godt, selv om det fortsatt skapes gode kunstneriske resultater.
Det er også uklarhet og spenninger i forvaltningen, blant annet mellom Kulturdepartementet og Kulturdirektoratet, som jeg oppfatter krangler seg imellom om blandt annet amatørteaterfeltet. Samtidig er det heller ikke uvanlig å møte politikere som er usikre i kunst- og kultursaker, og som tyr til generelle formuleringer fremfor tydelige standpunkter. Det framstår i stor grad som floskler og oppgulp. Dette er som en boomerang, der kulturlivet ser seg selv i speilet.
En ny forskrift for tippemidlene er et klart lyspunkt! Kulturfeltet har god grunn til å feire at vi har fått dette endelig er på plass. I den daglige teaterhverdagen kan det kanskje virke som en liten og lite merkbar endring, men i realiteten signaliserer det noe viktig – et ønske om tydeligere rammer og en vilje til å stille krav. Akershus Teaterråd retter en takk til alle som har arbeidet for dette, blant annet gjennom høringsinnspill.
«En ny forskrift for tippemidler er et klart lyspunkt!
Videre får kulturlivet satse enda mer på spillegale og håpe på det det beste. Kanskje vil en og annen byråkrat og politiker snakke amatørteatrets sak i tippemiddelfordelingen. Amatørteaterfeltet har heldigvis fått en felles stemme gjennom Kulturalliansen og en nyetablert aktør i Teaterforbundet Norge. Det er grunn til å håpe at begge disse organisasjonene vil vokse i gjennomslagskraft og bidra til en mer samlet og tydelig kulturpolitisk stemme.
Jeg ønsker meg generelt mer tydelighet og vilje til å investere i kultur og frivillighet. Så lenge vi i stor grad er en del av et system finansiert av spillmidler, er det likevel vanskelig å komme utenom et visst element av usikkerhet. Inntil videre må kulturlivet derfor – på godt og vondt – også sette sin lit til flaksen!
_____________________________________
Tone Runsjø er daglig leder i Akershus Teaterråd og har siden 2006 bygget opp denne interesseorganisasjonen for amatørteater. Hun har vært utøvende teaterinstruktør siden 1987 både for amatørteater og profesjonelle, og er utdannet teaterviter ved UiO. Hun har erfaring som teaterlærer, leder av kulturskole og på dramalinje, og hatt oppdrag som utøvende produsent og regissør i diverse frigrupper, produsentfirmaer, amatørteatergrupper og for offentlige instanser.
