skrevet at Tone Runsjø, teaterviter
Departementet har for tiden en forskrift om fordeling av spillemidler til kulturformål etter pengespilloven ute på høring. De ønsker at spillemidlene i hovedsak skal gå til kulturfrivilligheten, barn og unge, samt til kulturarenaer og utstyr. I tillegg foreslår departementet en bestemmelse som åpner for at også andre kulturtiltak kan motta spillemidler, så lenge tildelingene er i tråd med pengespilloven.
Spillemidlene fra Norsk Tipping utgjør en betydelig del av den offentlige kulturfinansieringen – en større andel enn mange er klar over. Overskuddet som tilfaller kulturformål har økt vesentlig de siste årene. Samtidig har en rekke offentlige kulturtiltak blitt flyttet fra statsbudsjettet og over på tippemidlene. Under følger tallene fra høringsnotatet Forslag til forskrift om fordeling av Norsk Tippings overskudd til kulturformål, datert 19.09.2025:
«Fram til 2012 tilfalt 36,5 pst. av spilleoverskuddet kulturformål. Av dette ble ca. 2/3 (65,5 pst.) inntektsført på statsbudsjettet. Resterende andel til kulturformål, som i 2012 utgjorde 416,7 mill. kroner, ble fordelt på ordningene for Den kulturelle skolesekken, Frifond og desentralisert ordning for tilskudd til regionale kulturbygg. I årene 2012 til 2014 ble andelen som ble inntektsført på statsbudsjettet gradvis redusert, og fra og med 2015 har hele spilleoverskuddet til kulturformål vært fordelt utenfor statsbudsjettet. I 2015 utgjorde overskuddet til kulturformål 636,5 mill. kroner, som var en økning på vel 140 mill. kroner fra året før. Økningen skyldtes da i all vesentlighet at ordningen med å inntektsføre spillemidler på statsbudsjettet opphørte fra og med dette året. Spilleoverskuddet har fortsatt å øke i årene etter at tippenøkkelen ble endret i 2015. I 2025 utgjør overskuddet til fordeling på kulturformål 1 196,6 mill. kroner. Overskuddet til kulturformål har med andre ord økt med 560 mill. kroner fra 2015 til 2025. Det gir en økning på hele 88 pst. i løpet av denne perioden. Til sammenligning har bevilgningene over statsbudsjettet hatt en vekst på 41 pst. i samme periode.»
I perioden fra 2012 til 2025 har også amatørteaterfeltet fått et betydelig økonomisk løft. Fra 2012 har Norsk kulturråd – nå Kulturdirektoratet – etablert tre egne ordninger for amatørteater. Dette gjelder blant annet driftsmidler til nasjonale amatørteaterorganisasjoner, som i hovedsak bygger på overføringer fra statsbudsjettet. I samme periode ble også ordningene for spel og voksenteater etablert, og disse har gradvis vokst i omfang.
«Departementet ønsker at spillemidlene i hovedsak skal gå til kulturfrivilligheten, barn og unge samt kulturarenaer.»
Sammenligner vi den samlede potten med øremerkede midler til amatørteater, kan det diskuteres om den faktisk har økt i vesentlig grad – det kommer an på hvordan man regner. Likevel har feltet samlet sett mottatt mer støtte gjennom ulike, generelle tilskuddsordninger. Dette skyldes blant annet vekst og utvikling i ordninger som Frifond, Voksenopplæringsmidler (VO-midler), forenklet momsrefusjon og satsingen på nye støtteordninger i Kulturrom.
Amatørteaterfeltet har stykkvis og delt oppnådd politisk innflytelse i denne perioden. Noe av det gjennom arbeidet med felles saker for kulturfrivilligheten i Kulturalliansen
Overskuddet i 2012 hadde tre formål. I 2025 ble overskuddet fordelt på hele 29 ulike kulturtiltak. Dette representerer en formidabel vekst i midlene, som kommer både den profesjonelle kunsten og kulturfrivilligheten til gode. Prosentvis har likevel ikke amatørteaterfeltet fulgt økningen på samme måte som for eksempel i Den kulturelle skolesekken.
Den sterke økningen i antall formål som mottar spillemidler har gjort det nødvendig å forskriftsfeste fordelingen av Norsk Tippings overskudd til kulturformål. Musikkfeltet i Norge har lenge vært aktive i diskusjonene om forvaltningen av tippemidlene, og har til dels ledet an i dette arbeidet. Etter hvert har stadig flere aktører konkurrert om de samme midlene. Selv om potten har økt, har innlemmelsen av nye mottakere dermed ikke føltes like smertefull for noen som den ellers kunne vært.
«Institusjonsteatrene ligger fortsatt på statsbudsjettet, og har i samme periode blitt stadig mer avhengig av statlige midler for å opprettholde driften.»
Kulturdepartementet har på sin side hatt behov for større forutsigbarhet og transparens i den årlige prioriteringen og forvaltningen av midlene, ettersom potten nå utgjør en vesentlig del av de samlede kulturbevilgningene i Norge. Institusjonsteatrene ligger fortsatt på statsbudsjettet og har i samme periode blitt stadig mer avhengige av statlige midler for å opprettholde driften.
Til ettertanke kan du reflektere over om en kulturpost på statsbudsjettet i større grad styres av folkevalgte, mens en pott som ligger direkte under departementet i større grad styres av faglige prinsipper og byråkratiske prosesser – fra Kulturtanken til Kulturdirektoratet. Hva er fordelene og ulempene ved dette?
I tillegg har Kulturdepartementet egne, offentlige oppdrag knyttet til forvaltningen av tippemidler. Deres interesser blir dermed blandet med interessene til andre kulturtiltak – blant annet amatørteaterfeltet. Det er naturlig å satse på, rette fokus mot og bygge opp nye satsinger i egen organisasjon. Men det frie amatørteaterfeltet er et selvstendig område som det offentlige skal ivareta gjennom politiske prioriteringer.
«Kulturdepartementet har egne, offentlige oppdrag knyttet til forvaltningen av tippemidler.»
Denne typen utvidet byråkratisk forvaltning krever en annen form for politisk arbeid, og byråkratiet må holdes ansvarlig på en annen måte enn de folkevalgte politikerne.
Idretten har en langt lengre fartstid i tildelingen av tippemidler. Hele idretts-Norge – fra amatører til profesjonelle – er inkludert i denne ordningen, med unntak av enkelte private aktører. Det interessante med idretten er at den er svært godt organisert, gjennomtenkt og robust i den demokratiske strukturen. Det gjør at vedtak i Idrettstinget, eller andre organer, får betydelig påvirkning på offentlig forvaltning på alle nivåer.
Dette ser Akershus Teaterråd tydelig både i fylkeskommunen og i kommunene i Akershus, der byråkrater og politikere lytter til idrettens stemme. Resultatet er at idretten i større eller mindre grad kan styre felles beslutninger og prioriteringer – både gjennom egne ansatte ressurser og gjennom det offentlige apparatet som følger opp satsingene. Der det offentlige setter i gang tiltak, er idretten raskt på plass, med en tydelig autoritet. Denne makten og tilliten er etablert over mange år.
«Idretten er svært godt organisert, gjennomtenkt og robust i den demokratiske strukturen.»
Kulturlivet mangler en tilsvarende ryddig, demokratisk oppbygning, til tross for at vi inngår i det samme systemet for forvaltning av tippemidler. Hva betyr det i praksis? Kunst- og kulturlivet har stor tillit til et faglig og spesialisert byråkrati, og vi legger vekt på prinsippet om «armlengdes avstand». Vi mener også at hver kunstner og hvert miljø skal kunne tale med sin egen unike stemme – og bare av og til står vi samlet, når det passer oss.
Hvilke fordeler har kulturlivet sammenlignet med idretten når vi skal tenke og handle annerledes? Vi fremhever ofte vår egenart, og alle spiller på sine særskilte kvaliteter. Samtidig er vi svært skeptiske til å blande kunstformer, sjangre og ulike nivåer av faglighet og profesjonalitet. Idretten, derimot, har et system også for dette.
«Etter mitt syn har omleggingen i den statlige kulturforvaltningen foregått bak lukkede dører.»
Hvem har talt vår felles sak for hele teaterfeltet i Norge? Hvem har løftet de felles amatørteatersakene siden 2012, og hvilke muligheter har vi hatt til å komme i dialog med beslutningstakere i denne perioden?
Etter mitt syn har mye av omleggingen i den statlige kulturforvaltningen foregått bak lukkede dører. Mange enkeltaktører har verken fått svar på grunnleggende spørsmål om amatørteaterfeltet, eller hatt reell mulighet til å påvirke utviklingen. Samtidig er denne vurderingen basert på mine egne erfaringer.
Min opplevelse av en stagnert forvaltning av amatørteaterfeltet kan av andre i miljøet oppleves som noe helt annet – trygghet, begeistring for nye ordninger eller anerkjennelse av en velfortjent og etablert status.
«Hvem har talt vår felles sak for hele teaterfeltet i Norge?»
Nå er vi inne i en ny tid med nye mennesker som bretter opp ermene for feltet – blant annet i det nye Teaterforbundet Norge, som har vokst fram i tett samarbeid med Kulturalliansen. Det har skjedd mye på tretten år i forvaltningen av kultur i Norge og i organiseringen av norsk kulturliv – og fortsettelsen ser minst like spennende ut.
