Kan åtte unge voksne med Downs syndrom spille teater? Javisst. Teaternytt besøkte Nøtterøy kulturhus og så en forestilling som kommer til å sitte i hukommelsen i lang tid framover. Teater handler ikke nødvendigvis om å være flinkest eller mest polert – det handler om å ville fortelle ei historie.
Det er dessverre sjelden at mennesker med et ekstra kromosom får boltre seg på en scene, og nettopp det gjør opplevelsen ekstra sterk. Det peruanske teaterkompaniet Teatro La Plaza gir dem rom – og stiller samtidig spørsmålet:
«Hvordan kan mennesker med Downs syndrom eksistere i en verden som stadig forsøker å utelukke dem?»
Manusforfatter og regissør Chela De Ferrari vever skuespillernes egne historier sammen med temaer fra William Shakespeares Hamlet. I den berømte monologen stiller Hamlet det tidløse, eksistensielle spørsmålet: å være eller ikke være – og dersom en skal være, hva skal en da være? Hva skal en fylle livet med?
Hamlet kjemper med spørsmålet om han skal hevne drapet på faren sin eller ikke. Skuespillerne i denne forestillingen veit at de er kommet til verden som annerledes, og må ofte leve med å bli valgt bort. Denne problemstillinga kastes rett i ansiktet på publikum gjennom flere regigrep – blant annet ved å rette lyset mot salen, vende kameraet utover, og bruke av humor som virkemiddel. Det er nok også forestillingens mål; å konfrontere oss med våre egne fordommer – og ikke minst, vår egen samvittighet.
«Teater handler ikke nødvendigvis om å være flinkest og mest polert, men om å ville fortelle ei historie.»
Anslaget settes med en filmet fødsel på storskjerm – i total stillhet. En trenger ikke alltid lyd og støy for å fange publikums oppmerksomhet, det er helt sikkert. Alle i salen følger med fra første sekund – det er jo slik vi alle kommer til verden, uansett antall kromosomer.
Deretter presenterer skuespillerne seg. Noen forteller åpent om både stamming og tics, men beroliger publikum og sier at de har det bra – at det bare kommer av den gleden de føler ved å stå på scenen. Hvor avvæpnende er ikke det?
Prosessen med å lage forestillinga er vevd inn i selve stykket. Vi får se opptak av skuespillere som underveis blir frustrerte og usikre på om de vil klare det. Mange vil kanskje tenke at et slikt prosjekt er altfor krevende å få til – men igjen, det handler om våre fordommer.
Skuespillerne mestrer alt fra interaktivitet med publikum til humor i ulike former – og til det djupe og alvorlige. De synger, rapper, danser, spiller fysisk og holder styr på replikkene. Bak det hele står en dyktig regissør som veit hva hun gjør, og som har tatt kloke, bevisste valg.
Hvem har sagt at disse skuespillerne ikke kan være profesjonelle? Og hvem sitter egentlig med definisjonsmakten over hva som er profesjonelt? Dette er, etter min mening, viktig teater – en forestilling som ikke bare sier noe vesentlig om dem som minoritet, men også om oss som majoritet.
«Vi skal møte våre egne fordommer og ikke minst; vår egen samvittighet.»
Helt til slutt blir publikum invitert ned på scenen av skuespillerne for å danse sammen med dem. Jeg synes dette er en vakker avslutning, og det peker på noe essensielt ved teateret – det er et samspill både mellom ensemble og publikum, og mellom minoritet og majoritet.
I dansen blir alle likeverdige, og det er noe forløsende for et publikum som har sittet i nesten to timer og kjent på egne fordommer og samvittighet, å få lov til å utfolde seg fysisk i scenerommet. Som Shakespeare skriver i et annet stykke: “All the world’s a stage, and all the men and women are merely players.”
