skrevet av Egil Johansen
Begrepet spel har kommet inn i språket som en betegnelse på lokale teateroppsetninger som tar utgangspunkt i hendelser eller personer fra nær eller fjern fortid. Forestillingene kan spilles både innendørs og utendørs. Ifølge Kulturdirektoratet kjennetegnes et spel ved at amatører medvirker som skuespillere, enten alene eller i samspill med profesjonelle, at oppsetningen bygger på en betydelig frivillig kulturinnsats, og at den har en tydelig tematisk tilknytning til spillestedet.
Antallet oppsetninger som faller inn under denne definisjonen, har vært stabilt høyt de siste årene og Teaternytt har snakka med tre profesjonelle aktører med bred erfaring fra spelfeltet. Hva er årsaken til den store aktiviteten? Og hva er det som motiverer dem til å arbeide med spel og historiefortelling?
Evy Kasseth Røsten er skuespiller og regissør, hun har lang og bred erfaring med spel og vært sterkt involvert i oppsetninger som Herøyspelet, Klemetspelet, Bronsebukkene, Birkerbeinerspelet og ikke minst, Eplene i Messehagen, i hjembygda Malm i Trøndelag. Hun forteller:
-For meg er spel først og fremst historier som blir fortalt der historiene hører hjemme. Spel oppstår i møtet mellom sted, mennesker og fortelling. Det handler ikke bare om teater, men om identitet, tilhørighet og fellesskap. Gjennom mange år som skuespiller og regissør har jeg opplevd hvordan spel kan samle hele lokalsamfunn. På en spelscene står ofte profesjonelle kunstnere side om side med frivillige, barn, ungdom og eldre. Mennesker som kanskje aldri ellers ville møttes, arbeider mot et felles mål og skaper noe større enn seg selv.
I Malm ser vi at Eplene i Messehagen har skapt stolthet og tilhørighet i ei bygd som på mange måter har klart å løfte seg etter en tung nedgangsperiode.
Det Evy beskriver, tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Spel skaper identitet og samhørighet, styrker følelsen av fellesskap – og kan være en drivkraft som løfter ei bygd.
Antallet oppsetninger som faller inn under denne definisjonen, har vært stabilt høyt de siste årene. I kartleggingen som Spelhandboka gjennomførte for perioden 2021–2023, registrerte vi 163 spel fordelt på 142 spelarrangører. Det tilsvarer et gjennomsnitt på om lag 76 spel i året.
«I dag ser vi også nye former for historiske utendørsfortellinger som kanskje ikke kalles spel, men som bygger på de samme prinsippene.»
Evy Kasseth Røsten
Tematisk er perioden fra 1600 til 1905 klart mest dominerende. Dette er en epoke preget av nasjonsbygging, unionstid og løsrivelse fra Danmark og Sverige, framvekst av tettsteder og industrialisering. Formmessig spenner spelene fra enkle tablåforestillinger til store musikalproduksjoner.
Om denne utviklinga forteller Evy Kasseth Røsten:
– I dag ser vi også nye former for historiske utendørsforestillinger som kanskje ikke kalles spel, men som bygger på mange av de samme prinsippene: sterke fortellinger knyttet til et sted, lokal forankring og et ønske om å gjøre historien levende for et bredt publikum. Kanskje er det nettopp dette som er kjernen i spelbegrepet – ikke hva vi kaller det, men hvordan historien, stedet og menneskene møtes.
«Det blir stadig flere spel!»
Etter at kartlegginga ble avslutta, har antallet spel økt ytterligere. I 2025 ble det registrert 102 spel i Norge, et rekordhøyt tall. Det klart største antallet ble produsert i Innlandet fylke.
Hilde Drevsjømoen er fra Engerdal i Innlandet og har bakgrunn som skuespiller, regissør, produsent og kunstnerisk leder i Kopparleden Teaterlag. Hun forteller:
-Det er jo ikke så lett å si hvorfor Innlandet er det mest aktive fylket. Men basert på min erfaring er det slik at kultur avler kultur. I mange av disse spelene er de samme aktørene engasjert i flere produksjoner, og mange av drivkreftene kjenner hverandre fra før, både personlig og profesjonelt.
-Det vitner om et stort engasjement og en smittende ståpåvilje for utendørsteater, og ikke minst viser det at spelene får til den viktige fellesskapsfølelsen og tilknytningen til både lokalsamfunnet og lokalhistorien. Det må være ildsjeler som står i bresjen for slike spel, og hvis disse ildsjelene også har erfaring fra andre spel og/eller arbeider profesjonelt innen scenekunst, blir det effektive og gode produksjoner.
«Det må være ildsjeler som står i bresjen for slike spel.»
Hilde Drevsjømoen
-Fortellertradisjonen står sterkt i Innlandet , og siden vi på mange måter er en underdog i fylkessammenheng i Norge – uten olje, uten store innovasjonsprosjekter, uten fiske og storindustri, og uten de største byene – har vi kanskje funnet vår nisje. En nisje vi etter hvert (det går jo alltid litt sakte i Innlandet …) kan bli enorm stolte av i fellesskap, og samle oss om som en felles identitet.
-Dette er selvsagt synsing, uten belegg i forskning eller dypere research, men basert på min egen innstilling og inngang til feltet. For meg gir det mening å jobbe med spel og å være en del av et større fellesskap – både gjennom selve gjennomføringen og gjennom å være en del av sin egen historie. Når både frivillige og profesjonelle blir tatt på alvor, og kan kjenne seg igjen i historiene som fortelles, oppstår det noe.
Som en slags parallell til speltradisjonen har stadig flere museer tatt i bruk drama og teater som en del av formidlingsarbeidet. Mange har engasjert formidlere med drama- og teaterkompetanse – ofte som «lærer i rolle», for å levendegjøre historien og skape engasjement hos publikum.
«Stadig flere museer har tatt i bruk drama og teater som en del av formidlingsarbeidet.»
– Dette kan minne om spel, men det er ikke det samme, sier teaterinstruktør og formidler Juliane Husvik Sukkestad fra Aurskog-Høland kommune i Akershus.
Hun peker på at museenes oppgave er å formidle historien så korrekt som mulig, og at de derfor ikke kan ta de samme kunstneriske frihetene som et spel kan. Formen er enklere, ofte reinere og har en klar pedagogisk vinkling. Museene må etterstrebe å være historisk korrekt.
Men med Julianes bakgrunn og sterke interesse for både museumsformidling og teater danne grunnlag for prosjekter, kan resultere i samarbeidsprosjekter som faller inn under spelbegrepet og hvor hennes fagområder kan kan kombineres. Husebyspelene i Lillestrøm kommune er et godt eksempel på hvordan museumsfaglig formidling og speltradisjonen kan møtes i en felles produksjon.
Dette er et samarbeid mellom Skedsmo historielag, Skedsmo Husflidslag, Yddir vikinglag, Huseby gårds venner, Huseby familieteater og Bygdetruppen Teater. Samarbeidet forener unge og eldre, historie- og teaterinteresserte, håndverkere og skuespillere, vikingentusiaster og kulturminnevernere. Skedsmo bygdemuseum legger til rette for arrangementene ved å stille stedet til disposisjon.
«Husebyspelene er et godt eksempel på hvordan museumsfaglig formidling og speltradisjon kan møtes.»
Prosjektet starta i 2018 med vikingspelet Før slaget, som ble fulgt opp med årlige vikingspel fram til 2022. I 2024 markerte laget at det var 100 år siden fattiggården ble avviklet, med oppsetningen Er det liv, er det håp, som ble produsert og vist med stor suksess. Nå arbeider gruppa med å sette opp spelet på nytt høsten 2026.
Det finnes i dag lite forskning som kan forklare hvorfor spel har utviklet seg til en teaterform som engasjerer så bredt. Vi mangler også kunnskap om hvor mange profesjonelle og frivillige som er involvert, hvilken økonomisk omsetning spelene representerer eller hvor mange publikummere som hvert år ser spel i Norge.
Med om lag 100 aktive spel i 2025 og et anslått gjennomsnitt på 3 000 publikummere per produksjon, kan det totale publikumstallet likevel nærme seg 300 000 årlig.
Mitt håp er at det blir satt av midler til en grundig kartlegging og forskning på spel som uttrykksform. Økt kunnskap vil kunne styrke både anerkjennelsen av spel som teaterform og det økonomiske grunnlaget for videre utvikling.
Vil du vite mer om spel? Sjekk disse linkene:
- Norske Historiske Spel, spelsesongen 2026
- Kulturdirektoratets tilskuddsordning historiske spel med søknadsfrist
15.oktober - Spelhandbokas artikkelserie 2021 – 2025
_____________________________________________________
Egil Johansen har lang erfaring fra teaterarbeid først og fremst gjennom 19 år som daglig leder i Sør-Trøndelag Teaterverksted. I dag jobber han som freelance teaterregissør og kursholder. Han har også vært redaktør for den nettbaserte Spelhandboka.
