Svindel og korrupsjon i amatørteaterfeltet

I disse nyhetstidene kan mange begynne å undre seg over om det finnes – eller har eksistert – korrupsjon i amatørteatermiljøet i Akershus. Korrupsjon kan defineres som misbruk av en betrodd stilling, et verv eller et oppdrag for å oppnå en utilbørlig fordel for seg selv eller andre.

Selve ordet å korrumpere er interessant. Over tid kan både miljøer og mennesker korrumperes. Det betyr at en person, en organisasjon eller en prosess gradvis kan forderves. Kanskje er det ingen som fanger opp eller korrigerer uærlige hensikter, eller misbruk blir oversett.

Hederlighet og redelighet kan også svekkes av konfliktskyhet eller ansvarsfraskrivelse. Samtidig kan vi alle ha tillit til noe – uten å se at det gradvis har blitt korrumpert.

«Jeg spurte en revisor om hvorfor folk stjeler fra kassen til sin egen egen teatergruppe. Han svarte at det ofte begynner med et lite lån. Etter hvert vokser beløpet.»

Økokrim skriver på sine nettsider at korrupsjonsbegrepet i strafferetten omfatter det å bestikke eller ta imot bestikkelser i form av penger, gaver eller tjenester. Begrepet er ikke entydig. I en videre forstand omfatter det også det å påvirke andre til å utføre arbeidet sitt på en bestemt måte – såkalt påvirkningshandel.

Kort fortalt handler korrupsjon om handlinger som gjøres for egen vinning eller med et ønske om å skaffe seg en urettmessig fordel. Det kan også skyldes manglende kompetanse og svakt moralsk kompass, eller fravær av klokskap og dømmekraft.

Vennetjenester, kameraderi og privilegier kan etter hvert bli tatt for gitt. Slike praksiser kan bli normalisert, eller oppleves som noe man fortjener. Ofte er det tilfeldigheter som avgjør at de fleste ikke havner i slike situasjoner, men det formilder ikke selve handlingen.

«Vi kan alle ha tillit til noe – uten å se at det gradvis har blitt korrumpert.»

Jeg husker at jeg en gang spurte en revisor hvorfor folk stjeler penger fra kassen til sin egen teatergruppe. Han svarte at det ofte begynner med et lite lån. Etter hvert vokser beløpet, og det blir enten glemt eller rettferdiggjort i egne øyne.

Feilskritt kan også bli oversett av oss andre, ofte fordi vi ønsker å være hyggelige eller unngå konflikt. Av og til velger vi snarveier fordi noen «fortjener» det, eller fordi de er i en posisjon til å få det. De fleste av oss har enten vært i slike situasjoner selv eller sett dem rundt oss.

Et fåtall mennesker er utspekulerte svindlere som lever på livsløgner. Men det finnes også mange som gradvis flytter grensene – litt etter litt – fordi de ikke blir stoppet, eller fordi økt makt og nye muligheter gjør det lettere å fortsette.

«Penger er ofte en sterk drivkraft når korrupsjon og svindel oppstår.»

Hva så med vårt eget amatørteatermiljø i Akershus? Jeg har hatt et langt arbeidsliv i dette feltet og har av og til støtt på noen merkelige saker. Det som først og fremst faller meg i hu, er hendelser knyttet til økonomi. Penger er ofte en sterk drivkraft når korrupsjon og svindel oppstår.

Disse hendelsene har jeg kjennskap til i løpet av arbeidslivet:

• En stor teatergruppe mottok i løpet av fem år 300 000 kroner i øremerkede tilleggsmidler, selv om retningslinjene for ordningen satte en grense på maksimalt tre år. Samtidig var styrelederen i teatergruppen også politisk utvalgsleder i kulturkomiteen. Vedkommende erklærte seg ikke inhabil da midlene til egen gruppe ble behandlet.
• I en annen teatergruppe ønsket foreldrene i styret å bestemme rollefordelingen i forestillingen jeg instruerte. De ville gi hovedrollene til sine egne barn og mente at dette lå innenfor deres makt og privilegium som styremedlemmer. Som fagperson opplevde jeg situasjonen som håpløs, og jeg ønsket ikke å fortsette samarbeidet.
• I 2025 delte en kultursjef i Akershus forestillingen han selv medvirket i på kommunens egne plattformer. Jeg satt også igjen med et inntrykk av at produksjonen fikk flere fordeler ved kulturhuset enn andre teatergrupper i bygda. Det er ikke nødvendigvis galt at kommunale prosjekter har bedre rammer enn frivilligheten, men forskjellen bør ikke oppleves som urimelig stor.
• En voksengruppe falt ut av kulturskolen og mistet alt: instruktør, lager og opparbeidet utstyr, øvingslokaler, gratis spillelokaler og økonomisk støtte. Kommunen så ikke problemet, og alt ble beholdt til bruk for barn og unge. Selv om kommunen med full rett kan organisere kulturskolen annerledes, er det mulig å gjøre det uten å sende folk ut på bar bakke.
• En eldre sak gjelder en kommuneansatt som på jobb ga mindreårige store mengder alkohol på en lukket premierefest arrangert av kommunen. Saken ble i stor grad dysset ned, og kommunen mente foreldrene var urimelig vanskelige da de klaget. Kulturkonsulenten beholdt jobben.
• Teatergrupper – og andre frivillige organisasjoner som korps, kor, idrettslag og foreninger – i Akershus har også opplevd å miste sparepenger som sto på såkalte sovende kontoer. Det dreier seg ikke alltid om små beløp. Vi kjenner til saker fra 150 000 kroner til over én million. Gruppene har blitt svindlet av egne styremedlemmer. Den siste saken vi kjenner til, gjaldt omtrent én million kroner og skjedde for bare ett år siden i en av våre medlemsgrupper. Ofte oppdager gruppen også ubetalte regninger som har hopet seg opp. Et enkelt råd er derfor å alltid ha minst to personer involvert i regnskap, Altinn og banktilgang.
• En paraplyorganisasjon oppdaget at en ansatt hadde svindlet til seg penger gjennom reiseregninger knyttet til egne ferier. Det oppsiktsvekkende var at styret ønsket å belønne varsleren med en betalt ferie. Av alle mulige gaver valgte de nettopp en reise – og ble overrasket da varsleren påpekte at gaven var lite passende.
• På 1980- og 90-tallet søkte enkeltpersoner ofte støtte til teaterprosjekter gjennom nye støtteordninger, og det var ikke uvanlig at pengene ble utbetalt direkte til personens private konto. Instruktører og prosjektledere tok det gjerne for gitt at eventuelle overskudd eller utstyr som var kjøpt inn i produksjonen tilfalt dem personlig. Norsk kulturråd har også helt frem til nylig gitt enkeltpersoner mulighet til å søke støtte uten organisasjonsnummer, med utbetaling til private kontonumre. Da jeg for noen år siden spurte om dette i forbindelse med utdelingen av spelmidler, fikk jeg inntrykk av at det ikke var gjort noen grundig vurdering av om slike utbetalinger egentlig var forsvarlige når det gjaldt offentlige midler.
• Jeg har satt opp forestillinger i en offentlig etat der jeg i flere år måtte nekte å ta imot et honorar på 25 000 kroner under bordet. Holdningen til meg som teaterarbeider – og til dette relativt beskjedne honoraret for en tilleggsoppgave utenfor min ordinære stilling – gjorde at de ikke så at de faktisk brøt alle regler for betaling av arbeid. Til slutt fikk jeg gjennomslag for at honoraret måtte utbetales på ordinær måte, med skattekort.
• En kollega av meg ble rasende da sjefen ba henne betale tilbake en regning for en pakke sigaretter og en flaske rødvin. Hun mente sjefen like gjerne kunne lyve til regnskapsføreren og si at det var rekvisitter til forestillingen eller innkjøp til premierefesten. Hun tok saken videre til de ansattes representant.
• Det finnes også en tydelig rivalisering mellom teatergrupper i mange kommuner. Konkurransen kan bli så sterk at gruppene er mer opptatt av hva andre får enn av sitt eget arbeid. Noen kan til og med glede seg over å få mer enn andre, fordi de oppfatter det som en bekreftelse på at de er bedre. Som utenforstående kan jeg se at dette ofte handler mer om opparbeidet status enn om faktisk kvalitet. Eldre og større grupper har gjerne en svært høy status, og i mange lokalsamfunn er det en slags stilltiende enighet om at slik skal det være.
• I én kommune mottar en teatergruppe der et medlem sitter i utdelingskomiteen for tilskudd, en av de største tildelingene. Beløpet ligger riktig nok innenfor retningslinjene – som forvalteren selv har vært med på å utforme – men signalet det sender utad er uheldig.
• For mange år siden varslet Akershus Teaterverksted om en gruppe som hadde mottatt 250 000 kroner i Frifond-midler uten å være berettiget til det. Gruppen måtte betale pengene tilbake, ettersom den ikke var en frivillig organisasjon. Om dette skyldtes manglende kunnskap hos forvalter eller mangelfulle opplysninger fra gruppen, vet jeg ikke.
• I et annet tilfelle tok en regissør hele honoraret selv om han forsvant midt i produksjonen. Ifølge kontrakten fikk han hele beløpet utbetalt ved oppstart, og kontrakten manglet bestemmelser om hva som skulle skje dersom han uteble eller ble erstattet. Flere teatergrupper har opplevd lignende situasjoner. En freelancer kan klage over dårlig økonomi og be om tidligere utbetaling, men uteblir senere fordi vedkommende allerede har gått videre til et nytt oppdrag.
• I en interesseorganisasjon for teater hadde de for noen år siden en ansatt i en liten deltidsstilling som senere innrømmet at han ikke hadde vært på jobb. Likevel hadde personen utbetalt lønn til seg selv hver måned i åtte måneder. Vedkommende ble sagt opp, men så vidt jeg kjenner til slapp han – utrolig nok – å betale tilbake lønnen.
• En gang tok jeg feil. Jeg jobbet med en person som var så dårlig i jobben sin at jeg begynte å tvile på om vedkommende faktisk hadde den økonomiutdannelsen stillingen var basert på. Regnskapet ble rett og slett ikke håndtert på en forsvarlig måte.Til slutt ringte jeg for å undersøke om personen virkelig hadde fullført utdannelsen. Det viste seg at vedkommende faktisk hadde det. Hvorfor skolen hadde valgt å gi personen et diplom, er imidlertid et annet spørsmål. Studiet var et kostbart privat deltidsstudium som gikk over flere år, og kanskje ønsket ikke skolen å miste studenter og studieinntekter.En annen forklaring kan være at det foregikk juks underveis i studiet – eller at personen så vidt klarte å bestå eksamen uten å ha tilegnet seg den kompetansen som egentlig var nødvendig.

Risikoen for korrupsjon oppleves ofte ikke som særlig høy. Det skjer gjerne mellom venner, som vennetjenester eller som en slags takk. Vi stoler på at det som blir sagt, blir i rommet, eller vi tenker at det ikke gjør noe å ta en liten omvei for å få ting gjort. Kollegaer og folk i foreningslivet er en del av nettverket vårt, og vi ønsker helst ikke å bli sett i kortene eller risikere å miste dette nettverket.

Derfor tier mange om feiltrinn. Vi sier at vi har «høyde under taket», eller at vi viser «forståelse». Historiene jeg har fortalt over, vil også ha flere versjoner – alt etter hvem du spør. Det viktigste er likevel å erkjenne at korrupsjon er en reell og alvorlig del av hverdagen vår, også i Norge.

«Derfor tier mange om feiltrinn. Vi sier vi har høyde under taket, eller at vi viser forståelse.»

Straffene for økonomisk kriminalitet oppleves ofte som milde. I nabolaget mitt var det en person som over flere år stjal ni millioner kroner fra bedriften sin. Hadde han ikke gjort en feil i et tastetrykk, ville han trolig aldri blitt oppdaget. Ingen syntes det var spesielt merkelig at familien hadde en hytte til syv millioner kroner. Jeg tenkte selv at det sikkert skyldtes arv eller store lån.

Jeg befinner meg ofte i situasjoner der jeg forstår at folk er hyggelige – ikke nødvendigvis fordi jeg er Tone Runsjø, men fordi jeg har en stilling eller et verv. Det kan bli ubehagelig når jeg er i en privat sammenheng og ikke med en gang forstår at motparten fortsatt «er på jobb». Også fester og reiser i jobbsammenheng kan være et minefelt.

Samtidig må jeg erkjenne at jeg selv er en person som til tider er på jobb døgnet rundt. Det er derfor ikke utenkelig at også jeg av og til har beveget meg nær grenser som burde vært tydeligere.

«Teatermiljøet i Norge er så lite. Nære venner er ofte også kolleger.»

Noe som alltid har bekymret meg, er at teatermiljøet i Norge er så lite. Nære venner er ofte også kolleger. Vi gir hverandre oppdrag og går gode for hverandre. Samtidig kan noen bli holdt utenfor eller dolket i ryggen – bare fordi de tilhører en annen generasjon eller har en annen type teaterutdanning.

Jeg er selv en del av dette systemet. Vi kaller det gjerne med penere ord: nettverk og CV.

Heldigvis forvalter ikke amatørteaterfeltet statshemmeligheter eller sensitiv informasjon resten av verden ønsker å få tak i. Men vi er likevel en del av et teatermiljø som er flyktig, sterkt og sårbart – et miljø der de sterkeste, eller de som har venner innenfor «det gode selskap», ofte går av med seieren.

Korrupsjon og svindel finnes nok både hos Jørgen Hattemaker og kong Salomon. Men det er trist når det får påvirke kunsten eller samfunnet – når det begynner å styre oss og handlingene våre.