Den instrumentelle vendingen av kulturpolitikken har en kraftig bakside

skrevet av Tone Runsjø

Det var noe som skurret i meg etter konferansen Kultur som verdi, arrangert av Norsk Kulturforum (NOKU) i Kristiansund 9.–10. juni. Som teaterviter var det noe ved konferansens innhold, diskusjoner og retning som ikke stemte helt med mine egne faglige refleksjoner.

Paradoksalt nok satt jeg ikke igjen med særlig mye nytt faglig utbytte etter to dager, selv om konferansen var både interessant og plettfritt gjennomført. Jeg satt heller igjen med en gnagende følelse, som jeg ikke klarte å sette fingeren på. Først da kulturteoretikerne Jürgen Habermas og Pierre Bourdieu dukket opp i hodet mitt, falt brikkene på plass. Det ble utløsende.

«Jeg kjenner på en økende uro over at kulturpolitikken i stadig større grad begrunnes med hva kulturen skal oppnå.»

Jeg oppdaget at jeg ikke lenger er like begeistret for retningen den instrumentelle kulturpolitikken i Norge tar, eller for hvor dominerende den har blitt. Det er et paradoks, for i mitt daglige arbeid kjemper jeg nettopp for mer kulturpolitikk, tydeligere lover og regler og en bedre organisert kulturforvaltning. Likevel kjenner jeg en økende uro over at kulturpolitikken i stadig større grad begrunnes med hva kulturen skal oppnå, fremfor hvilken verdi den har i seg selv.

En instrumentell innfallsvinkel til kunst og kultur tar ikke utgangspunkt i at kunst og kultur har en verdi i seg selv. Verdien ligger i stedet i hva de kan bidra til å oppnå av andre samfunnsmål. Dette er en veletablert tankegang i norsk kulturpolitikk, men også innen næringspolitikk, integreringsarbeid og folkehelse.

Kultur brukes som virkemiddel i stedsutvikling, for å styrke reiselivet og bygge kreative næringer. Innen folkehelse trekkes kultur fram som et middel for å bekjempe utenforskap og ensomhet, og for å bidra til bedre psykisk helse. I politikken begrunnes kultur ofte med dens evne til å styrke demokratiet, fremme deltakelse, bygge identitet og legge til rette for ytringsfrihet. I et slikt landskap forventes kulturaktører å dokumentere at kunst og kultur skaper målbare samfunnseffekter og nytteverdi. Kunst oppfyller målet og er ikke bare en ringvirkning.

«Det som lett kommer i annen rekke, er kunstens egenverdi.»

Det som lett kommer i annen rekke, er kunstens egenverdi – den estetiske opplevelsen, kunstens autonomi og kunstens uavhengighet som en kritisk stemme. Kunst kan stille spørsmål ved samfunnet, utfordre etablerte sannheter og åpne nye perspektiver, uten nødvendigvis å være knyttet til et politisk styrt samfunnsoppdrag.

Kulturpolitikken legger rammene og premisser for kulturlivet gjennom lovverk, offentlig finansiering og strategier som skal utvikle kultursektoren som en integrert del av samfunnsutviklingen. Det som er interessant med dette er å se det fra kulturfeltets ståsted.  Når kommer den instrumentelle kulturpolitikken i utakt med kunst- og kulturlivet?

De fleste ønsker at instrumentell kulturpolitikk skal skape positive ringvirkninger. Samtidig kan sterke instrumentelle føringer føre til at kulturfeltets egne behov og premisser blir underordnet andre politiske mål. Satsinger kan skape dilemmaer, overse kunstens egenart eller begrense mangfoldet ved å favorisere prosjekter som kan dokumentere bestemte effekter. Strategiene trenger ikke alltid de resultatene man ønsker, og de resultatene som oppnås, kan bli for snevre og tilfeldige.

«Når kommer den instrumentelle kulturpolitikken i utakt med kunst -og kulturlivet?»

Professor i kulturpolitikk Geir Vestheim er en av flere som har problematisert den instrumentelle kulturpolitikken, og han har vært en av de tydeligste kritiske stemmene på feltet. Han oppsummerer det slik:

-Spissformulert kan ein seia at innanfor kulturpolitikkens forståingsrammer, blir ideen om ‘kulturens eigenverdi’ ulogisk. […] dei verdiane som politikarane prioriterer og fremjar gjennom kulturpolitikken, […] er verdiar som skal ha betydning for mottakaren som lesar, lyttar, sjåar eller aktiv deltakar. (Vestheim, 2009)

Vestheims poeng illustrerer et grunnleggende dilemma. Kunst- og kulturfeltets ønske om «armlengdes avstand» blir ofte utfordret når kulturpolitikken i stadig større grad styres av strategier, mål og dokumenterbare samfunnseffekter. Lokale kulturaktører og frivillige initiativer risikerer å bli mindre interessante for offentlig forvaltning dersom de ikke passer inn i de gjeldende prioriteringene.

«Fagkonsulenter og kulturforvaltningen ønsker gjerne å utvikle egne kulturprosjekter, framfor å ta utgangspunkt i aktiviteten som allerede finnes.»

Jeg møter også ofte en annen utfordring. Fagkonsulenter og kulturforvaltningen ønsker gjerne å utvikle egne kulturprosjekter, fremfor å ta utgangspunkt i aktivitetene som allerede finnes. De mener egne idéer vil fungere bedre enn det som allerede finnes, eller at de ikke eller vet om det som finnes. Det er tross alt mer moro å fremme egne prosjekter, som man har full kontroll på og kan vinne anerkjennelse for.

Det kan skyldes et oppriktig ønske om å skape noe nytt, men resultatet kan bli at eksisterende miljøer, frivillige initiativer og frilanskunstnere blir oversett. Når kommunen selv blir prosjektutvikler, kan oppmerksomheten flyttes fra å støtte kulturlivet til å produsere egne satsinger.

Samtidig mangler mange kommuner en tilstrekkelig oversikt over sitt eget kulturliv. De kjenner ikke nødvendigvis til bredden av frivillige kulturaktører, frilanskunstnere eller lokale initiativ. Da blir det også vanskelig å utvikle en kulturpolitikk som bygger på de ressursene og den kompetansen som allerede finnes i lokalsamfunnet.

«Det ble ingen debatt eller kritiske røster.»

Akershus Teaterråd var i «løvens hule» på vårens NOKUs konferanse, omgitt av dyktige og engasjerte kultursjefer, kulturkonsulenter og kulturbyråkrater fra hele landet. Konferansen var godt gjennomført, og det var liten tvil om deltakernes engasjement for kultur, men det ble ingen debatt eller kritiske røster da alle delte det samme perspektivet. Konferansen representerte en forenkling jeg ikke likte.

Blant innleggene fikk vi presentert to sterke eksempler på hvordan kulturaktiviteter hadde hjulpet ungdom som slet. Gjennom kultur hadde de funnet tilbake til mestring, selvtillit og trygghet. Dette var imponerende prosjekter som utvilsomt var verdt ressursene som var investert.

Likevel satt jeg igjen med noen spørsmål. Begge prosjektene var utviklet som tiltak for ungdom som allerede hadde falt utenfor. En av dem hadde dessuten inspirert kommunen til å innføre en kulturell introduksjonsuke ved starten av skoleåret. Også dette framsto som et positivt initiativ.

«Slike felleskap springer nedenfra, ikke ovenfra.»

Det som uroer meg, er at slike tiltak først og fremst retter seg mot symptomene. De tar i liten grad utgangspunkt i ungdommenes egne kulturuttrykk eller gir dem reell innflytelse over innholdet. En elevstyrt skolerevy er ett eksempel på en arena der ungdom selv skaper, tar ansvar og definerer uttrykket. Slike fellesskap springer nedenfra, ikke ovenfra.

Jeg er redd vi av og til nøyer oss med å skumme overflaten, mens de mer grunnleggende utfordringene får utvikle seg under overflaten. Det var denne følelsen som gjorde at tankene mine vendte tilbake til to kulturteoretikere Jürgen Habermas og Pierre Bourdieu.

Pierre Bourdieu og Jürgen Habermas var sentrale teoretiske referanser i hovedfagsoppgaven min fra 1996. Den gangen ga de meg et begrepsapparat for å forstå og analysere det kulturfenomenet jeg skrev om. Derfor sitter deres tanker om kunst, kultur og samfunn fortsatt i ryggraden.

Det er også derfor jeg opplever at diskusjonene om «verdien av kultur» ofte mangler et perspektiv, som jeg mener er avgjørende. Samtalen dreier seg gjerne om hva kultur kan brukes til, mens spørsmål om makt, autonomi, konflikt og kulturens rolle som kritisk kraft i samfunnet kommer i bakgrunnen. Nettopp disse perspektivene mener jeg er viktigere enn noen gang i et samfunn som oppleves mer polarisert og sosialt delt enn det var da jeg skrev hovedfagsoppgaven.

«Ved å beskrive kultur som et virkemiddel ble noe av kulturens egen kraft avvæpnet.»

Det var denne følelsen jeg satt igjen med etter NOKU sin konferanse om Kultur som verdi. Paradoksalt nok opplevde jeg at samtalen om kulturens verdi gjorde det motsatte av det den ønsket å oppnå. Ved å beskrive kultur først og fremst som et virkemiddel for å løse samfunnsutfordringer, ble noe av kulturens egen kraft avvæpnet. Kunst og kultur er ikke bare til for å skape trivsel, inkludering eller økonomisk vekst. De kan også utfordre makt, skape motstand, vekke ubehag og sette etablerte sannheter under press. Konsekvensen blir lett en flat diskusjon der alle  bare er enige om at kunst og kultur er viktig.

Jeg fikk også med en viss bismak da jeg hørte om Oslo-Filharmoniens åpne konsert på Stovner senter i Groruddalen. De er en del av av en elitekulturtradisjon, som man ikke kan kle av seg ved å reise ut til folk innimellom. Initiativet var utvilsomt godt ment, og konserten var sikkert en flott opplevelse for mange. Likevel fikk den meg til å stille noen spørsmål.

Oslo-Filharmonien representerer en sterk kunst- og musikktradisjon med høy kunstnerisk kvalitet og en tydelig plass i den klassiske musikkens institusjonskultur.  Kan slike satsinger i noen tilfeller også få en motsatt og spottende virkning? Kan de oppleves som at en etablert kulturinstitusjon «kommer til folket», snarere enn at den møter de kulturuttrykkene som allerede lever og utvikles lokalt? Ytterst få generelt i samfunnet, deriblant Groruddalen, vil kle seg med et symfoniorkester.

«Spørsmålet er ikke om folk trenger musikk, men hvilken musikk de selv ønsker å skape, oppleve og identifisere seg med.»

Befolkningen i Groruddalen mangler heller ikke musikalske uttrykk eller engasjement, menneskene som bor der er ikke musikalske zombier som ikke nyter musikk . Tvert imot finnes det et rikt og mangfoldig musikkliv med tradisjoner, sjangre og uttrykk som betyr mye for dem som deltar. Spørsmålet er derfor ikke om folk trenger musikk, men hvilken musikk de selv ønsker å skape, oppleve og identifisere seg med.

Paradokset blir tydelig dersom vi snur situasjonen – ville Oslo-Filharmonien selv ønsket å flytte sin faste konsertvirksomhet fra Oslo Konserthus til et kjøpesenter? Neppe. Konserthuset er bygget for akustikk, konsentrasjon og den kunstneriske opplevelsen orkesteret ønsker å formidle.

Jeg skriver dette som en som setter svært stor pris på Oslo-Filharmonien. Jeg elsker orkesterets kunstneriske nivå og hører gjerne konserter i Oslo Konserthus, der musikken får de rammene den fortjener. Nettopp derfor mener jeg det er viktig å diskutere hvordan kulturinstitusjoner møter ulike lokalsamfunn.

Bærum Kulturråd, der jeg er styreleder, driver en offentlig finansiert fadderordning som vi er stolte av. Gjennom ordningen får ressurssvake barn og unge hjelp til å delta i kulturaktiviteter de selv ønsker, og de følges opp over tid. Ordningen treffer rundt 60 barn i året. Vi rapporterer resultatene, og skryter av dem.

«Når tiltak kan dokumenteres, blir de også synlige for politikere og forvaltning.»

Samtidig ser jeg en utfordring ved denne måten å tenke på. Når tiltak kan dokumenteres, blir de også synlige for politikere og forvaltning. Det som ikke kan telles eller rapporteres, risikerer å bli usynlig. Dermed kan vi komme til å undervurdere den enorme inkluderingsinnsatsen som hver eneste dag gjøres av foreldre, lærere, trenere, pedagoger, korps, teatergrupper, kulturorganisasjoner og frivillige. De følger opp langt flere enn de 60 barna vår ordning omfatter, men arbeidet deres registreres sjelden og passer dårlig inn i rapporteringssystemene. Kort oppsummert, det vi ikke ser – vet vi ikke om! Og Bærum kulturråd står frem skjevt som en unik velgjører, og resultatet kan bli et skjevt bilde av virkeligheten.

Offentlig finansierte prosjekter framstår som de store suksesshistoriene, mens den brede, uformelle kulturinnsatsen som bærer lokalsamfunnene, forblir usynlig. Det som ikke måles, blir lett oppfattet som om det heller ikke har betydning.

Jeg vil påstå at en del kulturpolitiske tiltak og støtteordninger blir «keiserens nye klær». Ikke fordi tiltakene er dårlige – mange av dem er svært gode – men fordi vi kan komme til å overvurdere betydningen av de prosjektene vi klarer å dokumentere, samtidig som vi undervurderer de kulturprosessene som skjer utenfor den offentlige styringen.

De siste tiårene har kulturpolitikken fått stadig flere oppgaver. Kultur skal bidra til inkludering, integrering, mangfold, bedre psykisk og fysisk helse, forebygging av rus og kriminalitet, beredskap og aktiv aldring. Dette skal vi, men kanskje ikke over hele linja. Dette er spissede og gode kulturpolitiske satsinger, kultur har alltid forandret samfunn, og dermed kan også offentlige kulturtiltak gjør det.

«De siste tiårene har kulturpolitikken fått stadig flere oppgaver.»

Likevel er det grunn til å spørre om vi av og til overvurderer hva enkeltstående kulturtiltak kan utrette. Samfunnsendringer skjer gjennom komplekse prosesser der familie, venner, lokalmiljø, frivillighet, økonomi, skole og kultur virker sammen over tid. Kultur er én del av dette samspillet – ikke hele løsningen. Dette er mer kompliserte prosesser enn et offentlig prosjektbasert kulturtiltak.

Det samme gjelder Den kulturelle skolesekken. Forestillingene holder ofte høy kunstnerisk kvalitet og tar opp viktige temaer som gir barn og unge nye perspektiver. De kan inspirere, utfordre og skape gode samtaler i klasserommet. Men det betyr ikke nødvendigvis at de løser utfordringer knyttet til utenforskap, mangfold eller holdninger. Slike effekter er vanskelige å dokumentere, og de oppstår sjelden som en direkte følge av én forestilling.

Kulturhus er heller ikke alltid en arena for ytring. Den mest grunnleggende kulturen skapes ofte et helt annet sted. Den oppstår når ungdom spiller i band, lager musikk på gata, deltar i korps, setter opp skolerevy, synger i kirken, danser i et studio eller møtes hjemme hos hverandre. Der utvikles identitet, tilhørighet og egne kulturuttrykk gjennom frivillige fellesskap og hverdagsliv. Disse arenaene er ofte de viktigste, men de passer dårlig inn i en kulturpolitikk som først og fremst etterspør målbare effekter og dokumenterbar samfunnsnytte. Derfor blir de også sjelden synlige i de rapportene som danner grunnlag for nye politiske prioriteringer.

Jeg mener at jo mer instrumentell kulturpolitikken blir, desto tydeligere er det et tegn på at noe annet ikke fungerer slik det burde. Når nabokjerringa ikke lenger følger med på ungene i gata, når de lokale møteplassene forsvinner, når den felles identiteten svekkes og de selvorganiserte kulturarenaene blir færre, forsøker vi i stedet å reparere utviklingen gjennom offentlige kulturtiltak.

«Jeg mener at jo mer instrumentell kulturpolitikken blir, desto tydeligere er det et tegn på at noe annet ikke fungerer slik det burde.»

Kultur kan bidra til å styrke et samfunn, men den kan ikke alene erstatte de sosiale strukturene som skaper fellesskap. Utviklingen i Norge går mot et mer polarisert samfunn med større sosiale og økonomiske forskjeller. Kultur er et barometer på hvordan samfunnet har det og kanskje mindre medisin, selv om vi ønsker det så inderlig.

Vi mangler heller ikke kulturytringer i Norge, men rom for kulturytring. Kultur lever best når mennesker selv velger å delta – som publikum eller som utøvere. De sterkeste kulturuttrykkene oppstår sjelden gjennom pålagte eller styrte tiltak, men gjennom frivillighet, engasjement og egne initiativ.

En interessant motstemme i denne diskusjonen er Knut Vareide ved Telemarksforskning. I publikasjonen Kultur lønner seg fremdeles ikke (2015) utfordrer han forestillingen om at kultur automatisk skaper økonomisk vekst. Målt i rene kroner og øre gir ikke kulturarrangmenter direkte store økonomiske overskudd i et lokalsamfunn.

Det er ofte selve arrangementet – enten det er en kulturfestival, en næringskonferanse eller et idrettsarrangement, som skaper aktivitet og verdiskaping i lokalsamfunnet. Kultur er ikke størst, men treffer kanskje andre. Til sammenligning kan et idrettsarrangement generere mest i en kommune, men vi vil gjerne at kultur skal ha en verdi. Da må vi også tåle diskusjoner, nyanser, sammenligning og uenigheter.

«Det er selve arrangementet som skaper aktivitet og verdiskapning i lokalsamfunnet.»

Den offentlige kulturinnsatsen har forandret seg gjennom de siste hundre årene. På begynnelsen av 1900-tallet ser vi de første statlige inngrepene på teaterfeltet. Staten ga driftstilskudd til de store teatrene og krevde inn skatt på reyvene. Kulturpolitikken var nært knyttet til nasjonsbygging og til utviklingen av et organisert samfunnsliv.

Etter andre verdenskrig skjøt den offentlige kulturutbyggingen fart. Staten satset på kulturinstitusjoner, kunstutdanninger og en gradvis oppbygging av kulturadministrasjonen. Dette markerte starten på en mer aktiv og målrettet kulturpolitikk, der offentlige myndigheter tok et stadig større ansvar for utviklingen av kulturlivet.

Fra 1970-tallet vokste kulturadministrasjonene betydelig i både kommuner og fylkeskommuner. Offentlige myndigheter fikk ansvar for drift og utvikling av blant annet kinoer, kulturskoler, museer, kulturhus og ulike kulturarrangementer. På teaterfeltet ble det etablert profesjonelle utdanningstilbud, samtidig som kunstnernes arbeidsvilkår ble styrket gjennom blant annet skuespillerstreiken i 1979, som satte oppsigelsesvern og ansettelsesforhold på dagsordenen.

Rundt årtusenskiftet ble det stadig mer krevende å opprettholde den sterke veksten. Endringer i markedsøkonomien gjorde at offentlige satsinger ble for dyrt. Likevel kan de siste femti årene oppsummeres som en periode der det offentlige har bygget kulturarenaer, etablert støtteordninger og gjort en rekke kulturtiltak til faste og varige poster på kommunale, regionale og statlige plan.

«I dag er store deler av kunst -og kulturlivet avhengig av offentlig støtte.»

I dag er store deler av kunst- og kulturlivet avhengig av offentlig støtte. Samtidig har kulturpolitikken beveget seg bort fra de brede, langsiktige tilretteleggingstiltakene. Det er blitt vanskeligere å oppnå driftsstøtte, etablere faste stillinger og sikre forutsigbare rammevilkår for frie kulturaktører.

Veletablerte kulturinstitusjoner har problemer å tilpasse seg endringer i samfunnet, men beholder i stor grad både finansiering og posisjon. Offentlig støtte blir i dag oppfattet som et kvalitetsstempel. Parallelt har kulturbyråkratiet vokst og blitt stadig mer spesialisert. Mange kommuner og fylkeskommuner har styrket eller opprettholdt stillinger knyttet til blant annet Den kulturelle skolesekken, museer, bibliotek, kulturskoler og andre offentlige kulturoppgaver.

Kulturøkonomien har kommet under stadig større press i takt med utviklingen av markedsøkonomien de siste femti årene. Flere og flere innen kultur og kunst er totalt avhengig av offentlige midler, og mange støttes med mer enn 50%. Dette har etter hvert blitt oppfattet som normalen.

«Vi tror vi har ryddet i skapet, men det er ikke der kulturen skjer.»

Gjennom skatteinntekter, tippemidler, lovverk, støtteordninger og et omfattende forvaltningsapparat forsøker det offentlige å styre og utvikle kulturlivet. Denne styringen bygger i stor grad på en instrumentell forståelse av kultur, der offentlige mål og samfunnseffekter får stor betydning for hvordan ressursene fordeles. Et slikt system er verken en naturlov eller en iboende del av kulturens vesen. Derfor bør vi diskutere det – både styrkene og svakhetene. Denne styringen er ikke en gitt sannhet eller en del av kulturens vesen. Vi tror vi har ryddet i skapet, men det er ikke der kulturen skjer.

Bourdieu kan forenklet oppsummeres gjennom tre sentrale begreper som forklarer hvordan kultur påvirker samfunnet og menneskers handlinger:

Kulturell kapital er den kunnskapen, smaken, dannelsen og utdanningen vi tilegner oss. Å besitte den kulturelle kapitalen som verdsettes i et bestemt miljø, kan gi høyere status, større innflytelse og flere muligheter. Den fungerer som en usynlig inngangsbillett til eliten. Samtidig kan mennesker bevisst ta avstand fra den dominerende kulturelle kapitalen og skape sin egen identitet og sine egne kulturelle uttrykk.

Habitus er de varige, ofte ubevisste vanene, holdningene og handlingsmønstrene vi utvikler gjennom oppvekst, familie, utdanning og sosiale erfaringer. Habitus påvirker hva vi liker, hvordan vi snakker, hvilke valg vi tar, og hvordan vi oppfatter verden. Derfor kan mennesker med ulik bakgrunn ha forskjellige kulturelle preferanser, selv om de lever i det samme samfunnet eller arbeider på den samme arbeidsplassen. Vi ligner ofte dem som har hatt samme oppvekst og dannelse som ligner vår egen, men habitus kan også endres dersom vi bevisst velger andre miljøer og kulturelle fellesskap enn dem vi vokste opp i.

Sosiale felt er de ulike arenaene i samfunnet der mennesker konkurrerer om innflytelse, anerkjennelse og posisjoner. Kunstfeltet, utdanningssystemet og politikken er eksempler på slike felt. Innenfor hvert felt verdsettes ulike former for kapital. Noen føler seg hjemme på Nationaltheatret, mens andre opplever at det ikke passer deres kulturelle kapital eller habitus. Bourdieus’ poeng er at våre kulturelle valg sjelden er helt tilfeldige eller rent individuelle; de formes av erfaringene, ressursene og de sosiale strukturene vi er en del av.

«Det er en urovekkende utvikling at innbyggere opplever svakere tilknytning til lokalsamfunnet enn tidligere.»

Den instrumentelle kulturpolitikken og ulike kulturstrategier må ta høyde for disse nyansene. Skal kulturpolitikken lykkes, er det avgjørende å forstå og respektere de ulike områdene i kulturfeltet og de ulike funksjonene kulturuttrykk kan ha.

Henie Onstad Kunstsenter og en graffitivegg i Sandvika representerer ulike former for kultur. De har forskjellige funksjoner, henvender seg til ulike målgrupper og formidler ulike fortellinger om Bærum. Nettopp derfor er de begge viktige – på hver sin måte!

Folkehelseundersøkelsen i Akershus i 2025 viste tydelig at innbyggerne opplever svakere tilknytning til lokalsamfunnet enn tidligere. Det er etter mitt syn en urovekkende utvikling. Gode lokalsamfunn er avhengige av en viss grad av tillit, felles identitet og solidaritet.

Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas skiller, forenklet sagt, mellom den folkelige kulturen og den institusjonaliserte, eliteorienterte kunsten. Innenfor den etablerte kunstinstitusjonen legges det stor vekt på kunstnerisk dannelse, dyptpløyende kunstdiskurser og forestillingen om det kunstneriske geniet. Festivaler som Heddadagene kan ses som eksempler på arenaer der denne kunstforståelsen kommer til uttrykk.

«Er det kunsten som skal utfordre publikum, eller er det publikum som skal tilpasses kunstinstitusjonens idealer?»

Fra 1700-tallet og utover ble kunstbegrepet i stor grad knyttet til borgerskapet og den offentlige samtalen. Kunst, kritisk refleksjon og dannelse la grunnlaget for politiske debatt. Over tid blir kunstuttrykk institusjonalisert og ufarliggjort, og det som en gang var provoserende og utfordrende – blir gradvis en del av den etablerte kulturarven.

Et eksempel er hvordan vi i dag setter opp Henrik Ibsen i moderne, kunstneriske regigrep. Forestillingene oppfattes gjerne som interessante og nyskapende, men sjelden som direkte provoserende. Da Ibsens stykker ble urframført, skapte de derimot sterke reaksjoner og publikum buet og kastet tomater mot scenen i sinne. Det som en gang utfordret samtidens normer, har med tiden blitt en del av den etablerte kanon.

I dag sier vi at publikum må «læres opp» eller gis dannelse for å forstå den institusjonaliserte kunsten. Det reiser et interessant spørsmål: Er det kunsten som skal utfordre publikum, eller er det publikum som skal tilpasses kunstinstitusjonens idealer?

«Den uformelle kulturen er gjerne upolert, humoristisk satirisk og politisk ladet.»

Det utemmede finner vi ofte i den folkelige kulturen. Også her finnes det normer, tradisjoner og kvalitetskrav, formidlet gjennom opplæring i kunsthåndverk, muntlig overlevering og frivillig deltakelse. Kulturen utøves i den uformelle sfæren – i familien, blant venner, naboer og andre fellesskap i sivilsamfunnet. Her skapes mening og solidaritet gjennom kultur.

Den uformelle kulturen er gjerne upolert, humoristisk kritisk, satirisk og politisk ladet. Som regel har den ikke som hovedmål å skape økonomisk profitt, oppnå faglig prestisje eller manifestere makt. Tvert imot kan den gi uttrykk for avmakt, motstand og erfaringer som ellers ikke får plass i den offentlige samtalen. Nettopp derfor kan den være både slagkraftig og samfunnsendrende.

Forenklet kan man si at kunsten ofte representerer den offisielle kulturen, mens den folkelige kulturen representerer den uoffisielle. Dette skillet er imidlertid ikke absolutt. De to sfærene påvirker hverandre kontinuerlig, og mange kulturuttrykk beveger seg mellom dem.

Denne artikkelen tar heller ikke for seg den postmoderne dekonstruksjonen av kunst- og kulturbegrepet. Postmodernismen har utfordret forestillingen om faste skiller mellom høy- og lavkultur, kunst og populærkultur, og er derfor en viktig del av den kulturhistoriske utviklingen.

«Det er en vesentlig forskjell mellom å snakke om verdien av kultur og kultur som egenverdi.»

Det er også en vesentlig forskjell mellom å snakke om verdien av kultur og kultur som egenverdi. Disse perspektivene representerer to ulike kulturpolitiske utgangspunkt. Verdien av kultur handler om hva kulturen kan bidra med – dannelse, folkehelse, inkluldering, økonomisk verdiskaping eller demokratisk deltagelse. Den må distribueres og konsumeres.

Kultur som egenverdi bygger derimot på tanken om at kultur har en verdi i seg selv, som ikke skal temmes eller overmannes med strategier. Den skal flyte fritt og overleveres mellom mennesker. Den leger og befrir.

Jeg sier vel egentlig takk til begge deler, men i en god balanse. Det ene legger større vekt på styring, prioritering og samfunnsmål, mens det andre understreker kulturens frihet og egen kraft. Den ene viser makt og den andre viser avmakt. Det handler ikke om kvalitet, men om ulike kultursyn og gitte sannheter vi tviholder på.  Skal kvalitet vurderes, må den vurderes både ut fra hvilken funksjon kulturuttrykket har, og ut fra det håndverksmessige nivået. Den uformelle kulturen er langt mer enn kjendiser, Plumbo og gateklovner, og høykulturen er langt mer enn opera, Henrik Ibsen og ballett.

«Revy blir ofte avfeid som kommersiell eller «for folkelig», men en slik karakteristikk overser både sjangerens bredde og dens kunstneriske kvaliteter.»

En revy kan være dagsaktuell, samfunnskritisk og kunstnerisk nyskapende. Den kan ha gjennomslag med nyskapende tekster, dramaturgi, regi og fremragende sceniske prestasjoner. Likevel ville mange slike produksjoner verken søkt eller fått støtte fra Kulturfondet. Revy blir ofte avfeid som kommersiell eller «for folkelig», men en slik karakteristikk overser både sjangerens bredde og dens kunstneriske kvaliteter. En kulturpolitikk som tar mangfold på alvor, bør også anerkjenne at høy kunstnerisk kvalitet kan finnes langt utenfor de etablerte kunstinstitusjonene.

Det snakkes ofte som om den institusjonaliserte kulturen, den delen av kulturfeltet som mottar størstedelen av de offentlige midlene – er den viktigste, mest synlige og mest betydningsfulle. Den folkelige og uformelle kulturen, som for eksempel amatørteateret, blir gjerne løftet fram i festtaler og politiske dokumenter. Likevel gjenspeiles denne anerkjennelsen sjelden i kulturpolitiske prioriteringer eller økonomiske bevilgninger av betydning.

Det kan nesten virke som om tror tar den frivillige kulturaktiviteten bare er der av seg selv. Det underlige er at det er det nettopp denne delen av kulturlivet som ofte skaper sterkest tilhørighet, bygger lokale fellesskap og involverer flest mennesker enn den offentlige kulturen. I omfang er den mye større enn den institusjonaliserte kulturen, men den mottar bare et lite dryss av de offentlige kulturmidlene.

Samtidig ligger det også en styrke i denne uavhengigheten. Den frivillige kulturen er i mindre grad kjøpt og betalt – og så lenge prosjektstyrte midler ikke drukner det de egentlig holder på det, kan de beholde sin egenart, sitt engasjement og sin frihet.

«Dersom målet er et selvstendig og mangfoldig kulturfelt, bør ikke de offentlige finansierte aktørene være så sterkt subsidiert at konkurransevilkårene blir skjeve.»

På Norgesturneer i kulturhus på 2000-tallet bidro offentlige tilskudd til å svekke en sunn konkurranse i kulturnæringen. Vi som drev selvstendig, mottok ingen offentlig støtte, men hadde de samme kostnadene som Riksteatret og andre offentlig finansierte aktører. De kunne selge billetter til 100–250 kroner, mens vår reelle billettpris måtte ligge rundt 750 kroner. Gjennom et nøkternt produksjonsapparat klarte vi å redusere prisen til om lag 350 kroner per billett.

Det er få som mener noe om hvordan direkte og øremerkede offentlige tilskudd kan fortrenge en frittstående kulturnæring. Dersom målet er et selvstendig og mangfoldig kulturfelt, bør ikke de offentlig finansierte aktørene være så sterkt subsidiert at konkurransevilkårene blir skjeve. Også de bør i større grad være en del av den risikoøkonomien som den uavhengige kulturnæringen lever med hver eneste dag.

Selv om kunsten kan skape debatt og refleksjon, skjer mange av de virkelige opprørene først i den uformelle kulturen. Men etter hvert blir de ofte institusjonalisert og mister noe av sin opprinnelige kraft. Graffiti er igjen et godt eksempel. Når den flyttes fra byrommet og inn i kunstmuseet, endres både funksjonen og meningen. Et kulturuttrykk kan dermed bevege seg fra å være et folkelig kulturfenomen til å bli anerkjent som kunst. Den motsatte bevegelsen er langt sjeldnere. Et eksempel er hvordan flere anerkjente forfattere på 1900-tallet valgte å utgi krimromaner under pseudonym fordi sjangeren hadde lavere kulturell status.

«Mange av de virkelige opprørene skjer først i den uformelle kulturen.»

Til slutt vil jeg vende tilbake til Jürgen Habermas og hans kritikk av den instrumentelle fornuften i kulturpolitikken. Han advarer mot at samfunnets systemkrav preget av effektivitet og økonomisk profitt  i økonomi og byråkrati – det invaderer kultur, moral og identitet. Når dette skjer, kan det føre til fremmedgjøring og redusert demokratisk deltakelse i kulturlivet.

Et eksempel kan være hvordan flere kostbare kulturhus ikke i tilstrekkelig grad fungerer som arenaer for et bredt og levende lokalt kulturliv. Dette blir særlig tydelig i deler av Akershus, hvor befolkningen har vokst kraftig og blitt mer mangfoldig de siste ti årene, uten at kulturtilbudene nødvendigvis har utviklet seg i takt med innbyggernes ulike behov og kulturuttrykk.

Habermas setter den instrumentelle rasjonaliteten opp mot det han kaller kommunikativ rasjonalitet. Mens den instrumentelle rasjonaliteten er opptatt av effektivitet, kontroll og målbare resultater, har den kommunikative rasjonaliteten som mål å skape gjensidig forståelse gjennom dialog. Det er gjennom språk, kultur og deltakelse at mennesker bygger tillit, normer og fellesskap. Logikken er derimot styrt av penger og makt, og den krever tilpasning fremfor refleksjon.

«Produksjonene i DKS trenger i liten grad å dokumentere salg eller inntekter, fordi målet først og fremst er å bli valgt ut i et system.»

Den kulturelle skolesekken er et eksempel på offentlig tilpasning av det frie feltet og kunstnere. Dette er ikke en kritikk av den kunstneriske kvaliteten i ordningen eller at det er en god arbeidsplass, men en illustrasjon av Habermas’ poeng om hvordan systemets logikk gradvis kan trenge inn i livsverdenen. Han omtaler denne prosessen som kolonisering av livsverdenen – når områder som tradisjonelt har vært preget av frivillighet, dialog og menneskelige relasjoner, i økende grad styres av administrative og økonomiske hensyn.

Flere av mine teaterkollegaer som arbeider innen Den kulturelle skolesekken (DKS), mottar støtte fra Kulturfondet til å utvikle nye forestillinger. Produksjonene trenger i liten grad å dokumentere salg eller inntekter, fordi målet først og fremst er å bli valgt ut i et system som er bygget opp rundt å identifisere forestillinger med høy kunstnerisk kvalitet. En produksjon kan resultere i en tre ukers turné i én fylkeskommune, og noen få forestillinger blir senere kjøpt inn av flere fylkeskommuner.

Dette er et kostbart system som samtidig skaper en uforutsigbar arbeidshverdag for mange teaterkunstnere – alt i kvalitetssikringens navn. Ambisjonen om høy kunstnerisk kvalitet i barneteateret er viktig, men det er grunn til å diskutere om dagens modell er den beste måten å oppnå dette på.

I DKS-systemet er det etter hvert etablert en omfattende forvaltning på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Samtidig lever mange av kunstnerne som produserer forestillingene av korte oppdrag og må kombinere kunstnerisk arbeid med andre inntektskilder. Det skaper et paradoks der systemet rundt kunsten vokser, mens mange av dem som skaper kunsten, fortsatt har en usikker økonomisk hverdag.

«Det har vokst fram en generasjon teaterkunstnere som i hovedsak har spilt for skolelever gjennom offentlige ordninger.»

Uten den betydelige økningen i tippemidler til kultur de siste årene ville DKS neppe hatt den størrelsen og organiseringen ordningen har i dag. Finansieringen ligger i stor grad utenfor det ordinære statsbudsjettet, noe som har gjort det mulig å bygge opp et omfattende system.

Samtidig har det vokst fram en generasjon teaterkunstnere som i hovedsak har spilt for skoleelever gjennom offentlige ordninger. Mange har i liten grad erfaring med å skape forestillinger for et publikum som selv aktivt har valgt å kjøpe billett og oppsøke forestillingen. De har primært kun laget teater for barn, for staten, og ikke kunne leve av å være kunstnere som en del av et levende lokalsamfunn på egne premisser og der fagtyngden får vokse.

For å slutte ringen handler dette om å løfte en større og bredere debatt om kulturens verdi og om hvordan kulturen gjennom historien har stått både innenfor og utenfor den styrende makten – enten makten har vært demokratisk eller autoritær. Vi må tørre å undersøke hvilke konsekvenser våre økonomiske og kulturpolitiske valg har fått, både på godt og vondt, uten at enhver diskusjon oppfattes som en trussel mot kunstens eksistens eller mot etablerte støtteordninger og bevilgninger. Pengejaget er en styrende munnkurv.

Alle samfunn kan skape stor kunst, eller bli truet av kunsten. Den russiske kunstneren og Putin-kritikeren Semjon Skrepetskij skutt og drept i Polen, opplyste politiet 15. juni. Hendelser som dette minner oss om at kunst og ytringsfrihet aldri kan tas for gitt.

«Vi må tørre å undersøke hvilke konsekvenser våre økonomiske og kulturpolitiske valg har fått, både på godt og vondt.»

I Norge bør vi uansett ta en diskusjon om den stadig voksende instrumentelle kulturforvaltningen. Vi er en del av et Europa og en tid preget tydelige samfunnsendringer, og nettopp derfor trenger vi en åpen debatt om kulturpolitikkens retning og kulturens plass i samfunnet.

Derfor gleder jeg meg allerede til neste NOKU-konferanse. Den er den viktigste møteplassen for den regionale og lokale kultursektoren i Norge – et sted der vi kan dele kunnskap og få opp en debatt.

_________________________________________________

Tone Runsjø er daglig leder i Akershus Teaterråd og har siden 2006 bygget opp denne interesseorganisasjonen for amatørteater. Hun har vært utøvende teaterinstruktør siden 1987 både for amatørteater og profesjonelle, og er utdannet teaterviter ved UiO.  Hun har erfaring som teaterlærer, leder av kulturskole og på dramalinje, og hatt oppdrag som utøvende produsent og regissør i diverse frigrupper, produsentfirmaer, amatørteatergrupper og for offentlige instanser.