skrevet av Tone Runsjø
Kulturindeksen til Telemarksforsking ligger de fleste av Akershus-kommunene omtrent midt på treet. Fire–fem kommuner ligger blant de aller nederste, mens ingen er blant de beste. Forskerne ser blant annet på bibliotek, kino, museum, kulturarrangementer, frivillighet, kultur for barn og unge, offentlige tildelinger og kunstnertetthet.
Flere kommuner i Akershus satser betydelig på kultur, men når likevel ikke opp i toppen av Kulturindeksen. Akershus Teaterråd vet at mange kommuner gjør en stor innsats på kulturområdet. Samtidig er Akershus et fylke i sterk vekst. Befolkningssammensetningen kan endre seg raskt, særlig i kommuner med mange pendlere, og det tar tid å utvikle et kulturliv og en kulturinfrastruktur, som er tilpasset nye innbyggere og en voksende andel eldre.
«Forskerne fremhever et sterkt lokalt kulturliv som viktig for å nå opp i toppsjiktet i Kulturindeksen, og det må bygges over tid.»

Telemarksforsking peker imidlertid på fire kjennetegn som har særlig stor betydning for hvor de 357 kommunene ender på Kulturindeksen.
Det første forskerne fremhever som viktig for å nå opp i toppsjiktet, er et sterkt lokalt kulturliv – og det er noe som må bygges over tid. Akershus er samtidig i stor omstilling, noe som kan gjøre dette arbeidet mer krevende. I flere av kommunene våre er det betydelig gjennomtrekk av innbyggere og rask befolkningsvekst, særlig som følge av tilflytting fra Oslo.
«Det tar tid å utvikle et kulturliv og en kulturinfrastruktur, som er tilpasset nye innbyggere og en voksende andel eldre.»
Det å være en pendlerkommune kan også by på særlige utfordringer. Innbyggerne trenger i mindre grad å forholde seg til det som skjer i egen kommune dersom de ikke har barn, handler lokalt eller ønsker å delta i foreningslivet og kommunens øvrige tilbud. Mange bruker Oslo aktivt til en rekke av sine fritids- og kulturaktiviteter.
Et sterkt lokalt kulturliv trenger derfor ikke bare engasjerte innbyggere, men også strukturer og tilrettelegging som gjør det mulig for kulturaktørene å overleve, utvikle seg og være «liv laga» over tid.
Lag og foreninger må være synlige – både fysisk og i folks bevissthet. I en kommune du har bodd i hele livet, vet du gjerne hvor koret øver, hvor idrettslaget holder til, og hvilke aktiviteter som finnes. Slik er det ikke nødvendigvis når du er nyinnflyttet.
«Lag og foreninger må være synlige – både fysisk og i folks bevissthet.»
Jeg jobbet en gang i en pendlerkommune i Østfold og spurte i nærbutikken hvor skiløypa var. De visste det ikke. Skiløypa startet like oppi bakken, ved fotballbanen, bare 500 meter fra butikken.
Et annet eksempel fikk jeg da jeg sa til teaterelevene på kulturskolen at vi skulle møtes i hoppbakken for å ake og grille pølser som avslutning. Av tolv elever var det bare én som visste at det fantes en hoppbakke der de bodde. Og dette var en stor arena som lå like ved sentrum i bygda.
«Hvis kommunene først og fremst er opptatt å være tjenesteytende, kan resultatet bli at man i mindre grad ser verdien av amatørteatervirksomheten som allerede finnes i kommunen.»
Eksemplene viser hvor viktig synlighet og lokal tilhørighet er. Det hjelper lite at tilbud og arenaer finnes, dersom folk ikke vet om dem eller ikke opplever at de er en del av lokalsamfunnet.
Hvis kommunen først og fremst er opptatt av å være tjenesteytende og oppgaveorientert i kultursektoren, kan resultatet bli at den prioriterer ordninger som Den kulturelle skolesekken (DKS) og teateropplæring i kulturskolen, men i mindre grad ser verdien av amatørteatervirksomheten som allerede finnes i kommunen. Dette er en utvikling vi som interesseorganisasjon ser stadig tydeligere i kommunene i Akershus.
Amatørteatergrupper som i hovedsak bygger på én ildsjel eller en vennegjeng, kan være sårbare. Når ildsjelen gir seg, eller vennegjengen går hver til sitt, kan aktiviteten forsvinne etter noen få år. Grupper som derimot klarer å etablere en robust og velfungerende organisasjon, har langt bedre forutsetninger for å overleve over tid – også når enkeltpersoner faller fra.
«Grupper som klarer å etablere en robust og velfungerende organisasjon, har langt bedre forutsetninger for å overleve over tid.»
Den andre faktoren forskerne trekker fram, er at kommunene ikke gjør store hopp på Kulturindeksen fra ett år til det neste. Det sier noe viktig om at endring tar tid. Å bygge et godt kulturliv er en langsiktig og dyp prosess. Indeksen måler alt fra kino og bibliotek til lag, foreninger og frivillighet. Skal en kommune gjøre det godt på så mange områder, kreves det derfor en helhetlig plan eller strategi. Små og enkeltstående grep er sjelden nok.
Akershus Teaterråd mener også at det ikke alltid først og fremst handler om midler. Vi må i større grad se på hvilke ressurspersoner og kompetansemiljøer som allerede finnes i kommunen. Flere kommuner i Akershus kjenner fortsatt for lite til frivillig sektor og hvilke ressurser som finnes lokalt.
Jeg snakket nylig med en teatervenn som fortalte at dersom han fikk holde revykurs i Telemark, kunne det bidra til å starte opp igjen revygrupper som har ligget nede siden pandemien. Noen ganger kan det være så enkelt. Det handler om å bli sett, få litt hjelp og oppleve at noen mener det teatergruppa gjør, er viktig.
«Vi må i større grad se på hvilke ressurspersoner og kompetansemiljøer som allerede finnes i kommunen.»

Dette er noe av det usynlige arbeidet som teaterråd og teatersentre rundt om i Norge kan bidra med for amatørteaterfeltet. Det er en type tilrettelegging som lenge har hatt liten plass i den generelle kulturpolitikken, men som kan være avgjørende for om lokale kulturmiljøer overlever og utvikler seg.
Vi vet også at det kan gå fort å legge ned en amatørteatergruppe. Å bygge opp et levende amatørteatermiljø igjen tar derimot tid.
Det tredje poenget forskerne peker på, er at de færreste kommunene er sterke på alle parametrene. En kommune som har et sterkt amatørteatermiljø, kan for eksempel ha et svakt bibliotektilbud. En annen kommune kan være svært god på enkelte områder og ha utviklet sine egne kulturelle spesialiteter. Oslo er et godt eksempel – byen har en sterk tradisjon for skolerevy, men står svakere når det gjelder amatørteater for voksne. Kulturlivet i en kommune formes av innbyggerne, deres ønsker, behov og drømmer – men også av tilfeldigheter, historie og tilfeldigheter.
«De færreste kommunene er sterke på alle parameterne.»
Det fjerde poenget forskerne trekker fram, er at de 20 kommunene som ligger øverst på Kulturindeksen, faktisk gjør det godt på alle de ti kategoriene. Det er altså ikke nok å satse sterkt på ett enkelt område, som festivaler eller amatørteater, dersom målet er en topplassering. En kommune trenger et bredt og mangfoldig kulturliv som favner ulike deler av befolkningen. Mennesker befinner seg i ulike livsfaser og har forskjellige behov og interesser. Kulturbruken endrer seg også gjennom livet, og hvor aktive vi er, varierer fra periode til periode.
Akershus Teaterråd liker Kulturindeksen. Alle barometre kan diskuteres, men det vi liker er at alle kommunene vurderes etter de samme kriteriene, noe som gir et interessant overblikk over generelle nasjonale og regionale utviklingstrekk. Vi synes også det er verdifullt at Kulturindeksen publiseres år etter år. Det gjør det spennende å følge utviklingen over tid og se hvilke endringer som faktisk skjer.
Vi gleder oss allerede til neste resultat!
T
one Runsjø er daglig leder i Akershus Teaterråd og har siden 2006 bygget opp denne interesseorganisasjonen for amatørteater. Hun har vært utøvende teaterinstruktør siden 1987 både for amatørteater og profesjonelle, og er utdannet teaterviter ved UiO. Hun har erfaring som teaterlærer, leder av kulturskole og på dramalinje, og hatt oppdrag som utøvende produsent og regissør i diverse frigrupper, produsentfirmaer, amatørteatergrupper og for offentlige instanser.


