Støtte til profesjonelle og amatører innen kunst og kultur har blitt delt ut i høst gjennom Regionalt kulturfond. Ordningen gjelder for første gang i 2025 og omfatter alle landets 15 fylker samt Svalbard. Ifølge føringene fra Kulturdirektoratet skal fondet gå til både eksisterende og nye lokale og regionale kulturprosjekter. De regionale kulturfondene er en ny statlig tilskuddsordning, og Akershus fikk tildelt 7,7 millioner kroner i 2025.
Statlige kulturmidler til regionalt nivå er ofte øremerkede og følger bestemte føringer, for eksempel Den kulturelle skolesekken, profesjonelle kulturinstitusjoner, museer og biblioteker. Med det nye fondet fikk fylkeskommunene ansvar for forvaltningen og for å utforme egne retningslinjer. Det har vært opp til hver enkelt fylkeskommune å administrere støtteordningen etter regionale behov, i tråd med de eksisterende ordningene de allerede har for kunst og kultur. Noen fylker har valgt å slå sammen egne ordninger med kulturfondet, mens andre har ryddet og justert i sine systemer.
«Det har vært opp til hver enkelt fylkeskommune å administrere støtteordningen etter regionale behov.»
Det viktigste for staten er at det nye regionale kulturfondet skal styrke det lokale og regionale kulturfeltet. Gjennom 2025 har fylkeskommunene arbeidet med å utvikle egne retningslinjer og søknadsportaler tilpasset sitt fylke, innenfor de overordnede rammene gitt av staten.
Midt i høstens søknadsrunde for Kulturfondet i Akershus legger regjeringen 15. oktober frem forslag til statsbudsjett. Her foreslås et kutt i de regionale kulturfondene, fra 75 millioner kroner i 2025 til 40 millioner kroner i 2026. Dette er et betydelig kutt, som samtidig kan få konsekvenser for forvaltningen og retningslinjene, ettersom fondets midler nærmest halveres.
«Regjeringen legger fram forslag til kutt i de regionale kulturfondene, fra 75 millioner kroner til 40 millioner kroner. Dette er et betydelig kutt.»
I Akershus var det 290 søkere, hvorav 109 fikk støtte – omtrent én tredjedel. Til sammenligning hadde Oslo rundt 100 færre søkere.
Samtidig innebærer statsbudsjettet for 2026 en styrking av enkelte nasjonale kulturinstitusjoner. Dette er forståelig, ettersom offentlige kulturinstitusjoner har opplevd stadig økende driftskostnader de siste årene – uavhengig av ønsket om å stramme inn. Samtidig mener vi at dette i liten grad berører vårt amatørteaterfelt. De store teatrene ligger på statsbudsjettet, mens vårt felt finansieres gjennom tippemidler.
Likevel får denne prioriteringen indirekte konsekvenser. Fylkeskommuner og kommuner er en del av institusjonsøkonomien, som styres av fordelingsnøkler. Dette gjelder regionteatre, større kunstmuseer m.m. I Akershus har vi for eksempel Unge Viken Teater og Henie Onstad Kunstsenter, som begge inngår i slike fordelingsmodeller. Denne typen forpliktelse innebærer prosentvise delinger, der økte fellesutgifter legger ytterligere press på kulturpottene regionalt og lokalt. Dersom staten øker sin andel, forventes det gjerne at de andre partene følger etter. Det skal likevel presiseres at partene kan gi særbevilgninger utenom prosentavtalen.
«De store teatrene ligger på statsbudsjettet, mens vårt felt finansieres gjennom tippemidler.»
For fylkeskommuner og kommuner tas disse midlene fra de samme kulturbudsjettene som kulturfrivilligheten finansieres over. Kulturfrivilligheten er ikke beskyttet av fordelingsnøkler, men var i 2025 skjermet gjennom et forpliktende krav i Kulturloven. Nye lover kommer gjerne av et behov.
I de fleste fylkeskommuner og kommuner i Norge står man nå overfor kutt som følge av strammere økonomi. Kulturfondet kunne vært en viktig bidragsyter for både det profesjonelle kulturlivet og kulturfrivilligheten i en tid der kommuneøkonomien svekkes, og der kulturfeltet ennå ikke fullt ut har fått innarbeidet den lovpålagte oppgaven i Kulturloven om å tilrettelegge for kultur.
«Det vil trolig ta tid før kulturfrivilligheten får en like tydelig lovpålagt status i bevisstheten til kommuner og fylkeskommuner.»
Kulturfrivilligheten bør innarbeides i langsiktige planer hos politikere og byråkrater, både regionalt og lokalt – på samme måte som institusjoner og en del profesjonelle kulturprosjekter. Slik man planlegger for lovpålagte oppgaver innen helse og skole, bør man også planlegge for kultur. Likevel vil det trolig ta tid før kulturfrivilligheten får en like tydelig lovpålagt status i bevisstheten til kommuner og fylkeskommuner.
I disse krevende tidene velger de fleste kommuner – inkludert vår fylkeskommune – å ty til «ostehøvelkutt»:
Ostehøvelprinsippet i offentlig forvaltning er en metode for kutt i offentlige budsjetter, der en liten prosentandel kuttes jevnt og systematisk over hele sektoren, lignende en ostehøvel som skjærer tynne skiver.
Dette har vært en del av «avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen» (ABE-reformen) for å redusere utgiftene til statlige virksomheter. Metoden kritiseres fordi den skjærer ned på tjenester uten å ta hensyn til lokale forhold eller ansattes kunnskap om kjerneprosesser, noe som kan svekke tjenestekvaliteten og tilliten til det offentlige.» (Google AI-søk)
«I disse krevende tider velger de fleste kommuner – inkludert vår fylkeskommune – å ty til «ostehøvelkutt».
Forskning innen økonomi, samt flere kritiske stemmer i den offentlige debatten, har lenge pekt på svakhetene ved ostehøvelprinsippet som metode for innsparinger. Som en markedsøkonomisk strategi for raske og brutale kutt gjennom avbyråkratisering og effektivisering rammer det ofte de svakeste, og beslutningene skjer sjelden på grunnlag av grundige reformer, konsekvensutredninger eller solid fagkunnskap.
For eksempel kan ikke et symfoniorkester kuttes med 30 prosent uten å reduseres til et kammerorkester – med slagverkere og messingblåsere som i praksis blir overflødige. Et teater kan heller ikke spille et stykke dobbelt så raskt for å spare inn på skuespillernes timelønn.
Akkurat nå rammer ostehøvelprinsippet amatørteaterfeltet i flere kommuner i Akershus og ellers i landet, blant annet gjennom økte leiepriser og reduserte driftstilskudd. Ansvarsfølelsen for omstilling ligger fortsatt hos feltet selv, men rammene blir stadig trangere.
«Et teater kan ikke spille et stykke dobbelt så raskt for å spare inn på skuespillernes timelønn.»
Den store utfordringen i dagens samfunnsøkonomi er å skape en bærekraftig kultursektor som i større grad kan stå på egne ben. I et større perspektiv er det en tid for alt, og kanskje var dette ikke tiden for regionale kulturfond. De eskalerende utgiftene i kulturinstitusjonene og kulturhusene fremstår som mer akutte problemer for politikerne å løse. Disse institusjonene er synlige flaggbærere, mens kulturfrivilligheten er den usynlige ryggraden i sivilsamfunnet.
Personlig mener jeg at dersom kulturfondet kunne kuttes så lett – før det nesten rakk å etablere seg – tyder det på at det politiske flertallet bak satsingen kan ha vært svakt, og at motstanden mot ordningen kanskje har vært større enn vi har vært klar over. Det er alltid lett å kutte i kultur. Denne typen politisk håndtering er respektløs både overfor kulturfeltet og fylkeskommunene, og den bygger ikke tillit.
«Det er alltid lett å kutte i kultur. Denne type politisk håndtering er respektløs både ovenfor kulturfeltet og fylkeskommunene.»
Samtidig ligger det bak dette en påminnelse: Kulturen må i vår tid oppleves som viktig, nødvendig og levedyktig. Teaterhistorisk har utviklingen alltid gått i bølger, og i urolige tider – som nå – markerer kulturytringer ofte slutten på noe og begynnelsen på noe nytt.
