av Egil Johansen
Grethe Kosberg er kunstnerisk leder ved Musikalfabrikken i Trondheim, hun er helt enkelt en god definisjon på en ekte ildsjel. Teaternytt har fått gleden av å snakke med henne.
-På Musikalfabrikkens nettside står det at Musikalfabrikken er ditt livsverk. Hva betyr det?
Grethe Kosberg blir noe hun sjelden blir. Hun blir stum. At det ordet var brukt visste hun faktisk ikke, men utdyper at selv om livsverk er et stort ord, har Musikalfabrikken preget livet hennes i mange år. For et liv uten teater, er hun ikke interessert i. Hun ønsker at barn i alderen 4 – 19 år skal få oppleve noe av det samme hun opplevde i Skogn Ungdomslag:
-Det betyr gleden av å stå på scenen, være med i et fellesskap og utvikle seg gjennom teaterarbeid. Det er min drivkraf!
Og det kan Grethe prate lenge om. For det er mange barn som er under Grethes vinger i Musikalfabrikken. Pr. juni 2025 er tallet 590 medlemmer i alderen 4 – 19 år, og 25 voksne som har sin egen gruppe: Fabrikkteatret. I tillegg er 200 barn på venteliste. Og selv om Grethe påpeker at Musikalfabrikken er prosessbasert og at sosial aktivitet er viktig, er forestillingen alltid en viktig del av virksomheten:
-Et mål å jobbe mot, et klimaks som i etterkant skal utgjøre en del av de unges bagasje. Vi fikk det til, vi var gode – vi var gode sammen.
Og forestillinger er det blitt mange av. Dette inkluderer alt fra mindre opptredener med noen av fabrikkens 40 grupper, til store produksjoner hvor opptil 250 barn er involvert som i neste storsatsning «SHREK». Grethe understreker at stykkene til dels blir valgt ut av kommersielle hensyn.
-Vi er nødt til å spille ting som er kjent av barna selv, men også for vårt publikum. Musikalene «Annie» og «Jungelboken» er eksempler på det.
Grethes rolle i Musikalfabrikken har ikke oppstått av seg selv. Hun har lang fartstid i frivillige organisasjoner. Først i oppveksten på Skogn, som medlem i et stort antall lag og foreninger. Deretter havnet organisasjonsutvikling på agendaen da hun i 2000 begynte å jobbe som organisasjonskonsulent for den landsomfattende barneorganisasjonen JUBA. Her var barneteater en viktig del av aktiviteten, og dermed var veien kort; interessen for organisasjonsbygging og barne- og ungdomskultur viste seg å bli en fruktbar kombinasjon, og i 2010 etablerte hun sammen med makker Frank Scott Kari Palari Kulturgryte.
«Pressen bør ikke gi barna karakter på prestasjon, det er bedre å skrive om prosessen fra A til Å.»
Utviklingen av kultursatsningen måtte imidlertid av økonomiske årsaker kombineres med et stort antall strøjobber for ulike oppdragsgivere. I 2013 fikk Grethe et innfall – hun kjøpte domenet musikalfabrikken.no. Hun kunne jo få bruk for det en vakker dag? Og slik ble det. Fra 2016 har Grethe jobba i Musikalfabrikken på heltid, og de siste årene har hun endelig oppnådd det hun kaller en anstendig lønn.
-Veien har på mange måter blitt til underveis, fortsetter Grethe.
-Parallelt med økt interesse fra barn og unge har også Musikalfabrikken og min rolle utvikla seg. Jeg er sosialantropolog, har ingen formell teaterutdannelse og har tilegnet meg kunnskap gjennom erfaring og de innspill som har kommet fra barna, deres foreldre og fra mine medarbeidere. For flere har kommet til. I dag drives vi med en administrativ stab på 4 personer som utgjør 3,1 årsverk, 15 pedagoger, pluss et styre og en stor innsats fra mange foreldre. For selv om vi har et læringsfokus, har vi også blitt «et sted å være», eller en oppvekstarena som jeg liker å kalle det.
I tillegg til faste øvinger, arrangerer de fester og sosiale sammenkomster, men også kurs for foreldre. I dag er de en frivillig organisasjon med medlemskap i Frilynt Norge.
-Hva er Musikalfabrikkens største utfordring?
-Økonomien, svarer Grethe kontant.
– Alt koster, vi trenger øvingsrom, lagerplass, ja rett og slett rom å jobbe i. Sponsormarkedet er trangt, den offentlige støtten er ikke stor og kravet til egeninnsats blir stadig større. Vi kan ikke øke kontingentsatsen alene. Det kan ekskludere de som trenger tilbudet mest.
Hun er også skeptisk til at pressen kaster terning og mener at en 10-åring, som har gjort sitt ytterste, ikke har et forhold til det. Da er det bedre å skrive om prosessen fra A til Å, intervjue barna og ungdommene om deres opplevelser av å være en del av en produksjon.
-Men ikke gi dem karakter på prestasjon. For selv om en «terningtriller» vil kunne si at det ikke handler om barna, men om regi, scenografi osv, vil de unge føle at man gir karakter på deres prestasjon.
– Hva gjør du når du ikke jobber, da?
-Lite. Jeg har ingen hobby, men synger i kor. Det gir meg noe annet å tenke på. Men det er klart at jobbing med Musikalfabrikken har krevd sitt. Sosiale aktiviteter jeg har måttet takke nei til, venner og familie jeg ikke har tid til å følge opp. Det gir meg konstant dårlig samvittighet. Men heldigvis har mine to døtre arvet min teaterinteresse og har vært og er involvert i Musikalfabrikken. Uten deres støtte, hadde dette trolig ikke gått.
«Vi er nødt til å spille ting som er kjent av barna selv, men også for vårt publikum.»
Vi avslutter her. En samtale med Grethe gir mange assosiasjoner og viser hvor viktig enkeltpersoners innsats er i kulturlivet. For selv om begrepet livsverk er stort, er Grethe Kosbergs navn blitt synonymt med Musikalfabrikken.
-Jeg er vel en slags gründer, sier hun.
Ja, du er nok det.
Foto header: Fra «Showstoppers». Foto: Kristian Wanvik
____________________________________________________________________________
Egil Johansen har lang erfaring fra teaterarbeid først og fremst gjennom 19 år som daglig leder i Sør-Trøndelag Teaterverksted. I dag jobber han som freelance teaterregissør, kursholder og er redaktør for den nettbaserte Spelhandboka.
