«A nation’s culture resides in the hearts and in the soul of its people.» – Mahatma Ghandi
Denne høsten tok Magnus Monn-Iversen plass i stolen som daglig leder i Norske Historiske Spel, en av landets viktigste organisasjoner for amatørteater. På en grå desemberdag i Oslo rett før jul møter Teaternytt et engasjert og entusiastisk menneske, klar for den kommende spelsesongen. Han er opptatt av løfte fram spela i den store
kultursamtalen, for i likhet med amatørteateret generelt, har den en beskjeden plass – iallfall i forhold til prioriteringer i kulturbudsjettene
Det vrimler godt i tigerstadens mange gater på denne tida av året. Det er mange gjøremål som skal på plass før høgtida setter inn, og vi finner oss en lun kafé for en samtale over kaffekoppen.
Spel ligger i dvale på denne tida av året og venter på at sesongen skal starte for fullt utover våren. Monn-Iversen er på sin side godt i gang med å sette seg inn i organisasjonskartet og hvilke oppgaver som Norske Historiske Spel skal prioritere framover. Han forteller:
– For meg handler de neste årene om tre ting; synlighet, posisjon og profesjonalisering. Spelfeltet er for lite kjent nasjonalt sett i forhold til hva det faktisk er. Det er et felt med oppimot 200 000 publikummere årlig og enorm lokal verdiskaping. Vi fortjener en sterkere stemme i kulturpolitikken og bedre rammebetingelser. Det skal jeg jobbe for.
Spel er en folkekjær sjanger med djupe røtter i den norske kulturtradisjonen. Historiske hendelser og fortellinger løftes fram og levendegjøres for publikum. Dette gjelder alt fra Trøndelags tradisjonelle historieformidling til Østlandets mer musikalprega produksjoner. Feltet er med andre ord både stort og variert, og har bidratt til å bygge både nasjonal identitet og bevare lokalsamfunn.
– Dette er et veldig spennende felt med stort potensiale!, forteller Monn-Iversen entusiastisk.
«Friluft og kultur er en unik kombinasjon!»
Spelet om Heilag Olav på Stiklestad og Peer Gynt på Gålå er de to mest kjente spela i Norge, fordi de har en særskilt nasjonal og kulturell betydning. Samtidig foregår de fleste spel i lokale miljøer rundt om i distriktene, der det frivillige teaterfeltet spiller en sentral rolle – både organisatorisk og scenisk.
Monn-Iversen påpeker at spel bidrar også til at profesjonelle skuespillere trekker ut i distriktene for å arbeide sammen med lokale krefter i produksjonene. Han mener dette samarbeidet er viktig fordi det bidrar til å heve kvaliteten, samtidig som det tydeliggjør den unike ramma og funksjonen de har i sine lokalsamfunn. Han utdyper:
-Spel kombinerer friluft og kultur, det er en unik kombinasjon, og det er synd at det er så lite snakket om.
«Vi har vært for lite tydelig på å snakke om breddeteater.»
Når en tar et blikk bort på idretten har breddeidretten alltid hatt høg status. Det er her rekrutteringsgrunnlaget legges, og profilerte idrettsutøvere bærer ofte med seg et sterkt engasjement for klubbene de starta i. Hva hadde vel Erling Braut Haaland vært uten Bryne? Når idrettsprisene deles ut, er det vanlig å takke klubbene og personene som har vært avgjørende for å legge grunnlaget for videre karriere.
Amatørteaterfeltet er også en viktig arena for teaterskolering, og de fleste profesjonelle skuespillere har bakgrunn i feltet. Det er her de har fått mengdetrening og blitt kjent med scenekunstens praksis og uttrykksformer. Forskjellen er at breddeteater har ikke den samme statusen som breddeidrett har. Hvor er amatørteateret i profilerte skuespilleres takketaler? Og hva hadde vel norsk humor vært uten revyen? Mange av våre største komikere har nettopp sin bakgrunn i revymiljøene. Monn-Iversen er opptatt av akkurat dette:
-Jeg tror man har vært for lite tydelig på å snakke om amatørteater som breddeidrett. Det er en selvfølge at breddeidretten er viktig, hvorfor finnes ikke samme anerkjennelse i teaterfeltet?
Han fortsetter:
– Selv tilhørte jeg reymiljøet på Persbråten videregående skole og deretter gikk jeg på Romerike Folkehøgskole, der la jeg grunnlaget mitt for videre karriere.
Den nye daglige lederen i Norske Historiske Spel er dermed et godt eksempel på hvordan egen karriere starta i breddeteatret. Han er ikke opptatt av skillene i teaterfeltet – men av det de har til felles, og hvordan en kan skape bedre samspill, sterkere dynamikker og gjøre hverandre gode. Han er særlig opptatt av at spelefeltet tar eierskap
til sin egen fortelling og synliggjør den høge kvaliteten som faktisk finnes. For hvem har egentlig sagt at amatørteater er dårlig teater?
«Jeg har en sterk lidenskap for kultur.»
Norske Historiske Spel er en organisasjon som er i vekst, og med kort fartstid i lederstolen er læringskurvene til Monn-Iversen fortsatt bratte, men han beskriver møtet med spelfeltet som varmt og imøtekommende. Organisasjonen har et stort forvaltningsansvar, men den nye daglige lederen har funnet sin plass ved spelbordet. Han ser også et stort utviklingspotensial for feltet.
– Spel selger en unik opplevelse: friluft, historie og profesjonelt håndverk i ett. Det er en
lettsolgt historie vi ikke har fortalt godt nok.
– Hvordan da?
– Vi må slutte å markedsføre oss selv og begynne å markedsføre opplevelsen vi gir publikum. Det er forskjell på å si «se så mye vi har jobbet» og å si «her får du en kveld du aldri glemmer.» Jeg kommer til å jobbe med kompetanseheving i feltet på akkurat dette — hvordan man kommuniserer tydelig og engasjerende uten å miste integriteten.
Norsk pressedekning av lokal, regional og nasjonal kultur har dessverre sunket med 50 prosent de siste 15 årene. Kulturens kamp om spalteplassen er velkjent. Lokalaviser har i stor grad mista egne kulturjournalister, og ofte må amatørgruppene skrive sjøl for i hele tatt få omtale. Redaksjonene styres i økende grad av markedsøkonomiske hensyn, der potensielle klikkvennlige saker legger føringer for prioriteringene.
«Feltet har stort fokus på egen glede av å lage teater, men det er ikke dette som nødvendigvis motiverer publikum.»
Spel får på sin side ofte positiv omtale i lokale medier, mens nasjonale medier i større grad har hatt fokus på utfordringer som varierende kvalitet og tilbakegang. Dette kan bidra til et skeivt bilde av feltet, og kanskje er tida inne for å tenke nytt rundt markedsføring og formidling for spel.
I dag foregår mye av markedsføringa for amatørteaterfeltet på digitale plattformer, der sosiale medier har blitt et sentralt verktøy. Monn-Iversen er allerede i gang med å planlegge sine bidrag til kompetanseheving i spelefeltet, særlig med tanke på nettopp disse utfordringene.
«Målet må være å skape kunst noen vil ha!»
Monn-Iversen har lang og brei erfaring fra medie- og kulturbransjen, og er vant til å jobbe med kommersielle produksjoner der både billettsalg og publikumsopplevelser står i sentrum. Samtidig har han et stort hjerte for kulturen, og forstår viktigheten av den – enten det er i hjembyen Oslo, i andre byer eller ute i distriktene.
– Jeg har en sterk lidenskap for kultur, og er opptatt av at det skal skapes kultur i hele landet. Selv har jeg bakgrunn fra revy, og vet hvor viktig rekrutteringen derfra har vært for humorfeltet. Samtidig har humor ofte lav status og får sjelden støtte. Det er jo et paradoks – komedien og tragedien var likestilte i antikkens Hellas.
I ei tid der skjermene til stadig større grad preger hverdagene våre, og vi ofte forsvinner inn i digitale arenaer, blir behovet for felles kulturopplevelser stadig viktigere. Å sitte sammen som publikum og oppleve en teaterforestilling i fellesskap er noe helt unikt, og nettopp derfor kan slike møteplasser være veldig viktig i et digitalt, moderne samfunn. Monn-Iversen forklarer:
–I ei digital tid preget av polarisering, algoritmer og skjermer, mener jeg teateret har en helt unik verdi. Gjennom felles kulturopplevelser skapes fellesskap, empati og menneskelig gjenkjennelse – er samfunnsoppdraget for meg veldig tydelig. Kulturen er på vei ned, men viktigere enn noen gang!
Teater har en særegen kvalitet som kunstform fordi samspillet mellom skuespillere og publikum skaper en ny og unik opplevelse hver eneste gang. Denne dynamikken gjør at ingen forestilling er helt lik den forrige – publikum er alltid forskjellig, og setter sitt preg på opplevelsen.
«Humor har ofte lav status. Det er et paradoks, komedien og tragedien var likestilte i antikkens Hellas.»
Folkelige teatersjangre har ofte hatt låg kulturell status, samtidig som de har hatt et stort publikum. Kulturpolitisk har det vært forbundet med prestisje å investere i teaterinstitusjoner med tydelig kunstnerisk tyngde, noe som har bidratt til at folkelige sjangre er blitt nedprioritert. En skeiv støttepolitikk kan bidra til å øke avstanden mellom kulturfeltet og befolkninga.
Den Kulturelle Skolesekken er 100% offentlig finansiert og en arena der unge mennesker møter teater. Men mangelen på folkelige uttrykk går utover det kunstneriske mangfoldet, og Monn-Iversen etterlyser større åpenhet rundt prioriteringene som gjøres i kulturfeltet, og ønsker en bredere debatt om hvordan oLentlige kulturmidler fordeles – og hvorfor noen kunstneriske uttrykk inkluderes, mens andre nærmest systematisk faller utafor.
-Den kulturelle skolesekken gjør mye bra, men jeg savner større rom for det folkelige; humor, glede og magi. Hvis teater for unge bare handler om mobbing og ensomhet, lærer vi dem at teater er medisin, ikke opplevelse. Vi trenger begge deler!
Billettsalg vil alltid måle relevans, men kulturfeltet har kanskje hatt en innebygd motvilje til å snakke om både billettsalg og kommersielle hensyn. Monn-Iversen mener det må være et mål for hele teaterfeltet å skape kunst som betyr noe for andre. Kulturen må ha en mottaker for å ha en samfunnsmessig verdi, og derfor er det viktig å ivareta både smale og breie uttrykk.
«Kultur er et lavt prioritert tema i den offentlige debatten.»
Spel tilhører den folkelige tradisjonen og når et stort publikum, men Norske Historiske spel mener det potensial til å nå ut enda større med bedre økonomiske muskler og bedre markedsføring. På den annen side må kulturen også i større grad bli prioritert politisk. Monn-Iversen trekker fram mangelen på folkelige kulturarenaer da Bjørvika blei bygd ut som eksempel.
-Kinoene, konsertscenene og og teaterscenene uteble. Det var store prestisjeprosjekter som ble prioritert, selv om det hadde vært enkelt å kreve slike kulturarenaer av utbygger.
«Kulturen er et lavt prioritert tema i den offentlige debatten.»
Mens folk i gatene gjør sine siste forberedelser for kvelden, og 2026 venter rett rundt hjørnet, er det ingen tvil om at det året blir spennende – både for amatørteaterfeltet og for de nasjonale organisasjonene. Magnus Monn-Iversen er på sin side klar til å ta fatt på arbeidet med å gjøre spel enda mer synlig i feltet og tydeligere tilstede i den offentlige kulturdebatten.
Foto header: Kjerkebrannspelet på Grue i Innlandet
