skrevet av Karianne Tørnby
Midt i hjertet av Oslo – og ikke minst Norge – står Nationaltheateret og skuer utover befolkninga med sin ærverdige historie innenfor norsk scenekunst. De store klassikerne har inntatt teatret mange ganger og mange av våre profilerte skuespillere har, og har hatt, tilhørighet her.
Dette er institusjonen som skal presentere teater med nasjonal og internasjonal relevans. Hva som er teatrets formål, henger sammen med hvilke visjoner og funksjoner en ønsker å ha, i det samfunnet det tilhører. Det er ikke så ofte at amatørteatergrupper tar på seg oppgava for å skape teater med nasjonal og internasjonal relevans – men forvalter i stedet for lokalhistorie og tradisjoner, ivaretar lokalsamfunn og fungerer som en ytringsarena. Men hva med kirketeater? Hvordan ser teater i kirkesammenhenger ut?
«Hvordan ser teater i kirkesammenhenger ut?»
Denne variasjonen av teater dukker sjelden opp i medlemslistene for nasjonale og regionale amatørteaterorganisasjoner, men aktiviteten er like fullt tilstede – og har gjerne en viktig funksjon i menighetslivet. Da jeg i 2023 besøkte Oslo Misjonskirke Betlehem på Abdilsø i Oslo for å se deres oppsetning av påskefortellinga – i praksis et pasjonsspill – var det med stor nysgjerrighet. Sjangeren i seg sjøl er uvanlig i amatørteatersammenheng, men hva med sjølve teaterhåndverket? Ensemblet besto av menighetens egne medlemmer, og amatørskuespillere trenger gjerne en annen regi enn i profesjonelle sammenhenger.
Gleden var derfor stor da jeg fikk oppleve ei levende forestilling, med skuespiller som virkelig ønska å formidle påskebudskapet. Regiarbeidet var solid tilpassa amatørskuespillere og det var gjort gode regivalg. Jeg visste umiddelbart at her var det noen med høg kompetanse som hadde bidratt i de berømte kulissene.
«Hovedvisjonen til Oslo Misjonskirken Betlehem er å gjøre Jesus tydelig.»
Etter litt undersøkelser fant jeg ham; David Parrish – engelskmannen som jobber som produsent for Nationaltheateret, og som samtidig er regissør i menigheta han tilhører. Da jeg møter ham på en kulturkafé i Oslo sentrum, er det ikke for å snakke om Arne Lygre eller Henrik Ibsen, men om engasjementet for teater som er i skjæringspunktet mellom tru og scenekunst. Hovedvisjonen til Oslo Misjonskirke Betlehem er å gjøre Jesus tydelig – i bydelen, i Oslo, i andre land og overalt hvor liv leves.
David Parrish tilhører denne kirka, og som kristen er det naturlig for ham å være opptatt av det kristne budskapet – og ikke minst fortellingene fra Bibelen. Han gikk på teaterskole i hjemlandet England og var med på å etablere et teaterkompani der som student. Kompaniet oppnådde suksess ved å lage forestillinger for uvanlige rom, som bilfabrikker, bokhandler, kirker og parker. Han forteller:
-Vi ønsket å skape noe uvanlig og tiltrekke oss mennesker som vanligvis ikke er interessert i teater. Det var spennende produksjoner, vi skapte nysgjerrighet og fikk mange publikummere!
«Oppskriften for å få amatørskuespillere til å prestere godt på scenen er å leke i tillegg til å jobbe.»
Livet med norsk kone førte ham etter hvert til Norge. Han ønska å fortsette å arbeide med teater også her, og fikk jobb som produsent ved Nationaltheatret. Det er han takknemlig for, og den profesjonelle karriereveien har gitt ham stor glede.
Samtidig var det barne- og familiepastoren i menigheta som for ti år sida fikk lokka ham inn i et annet teaterliv. Margot Amlie Dahl spurte om han kunne hjelpe litt til på en teaterprøve til et påskespill, og det blei starten på hele reisa med å løfte teaterarbeidet.
–Det sa jeg ja til, men så måtte hun ordne noe på kontoret og plutselig var jeg involvert!, humrer han.
Han hadde ingen klar plan den gangen, annet enn å bidra i menighetslivet. Etter hvert tok han imidlertid over ansvaret og var med på å videreutvikle produksjonene. Han beskriver det som en luksus å ha dyktige ressurspersoner i sentrale nøkkelroller innen koreografi, musikk, lyd og lys med seg på reisen fram til i dag.
-Det gjør at produksjonene får et helt nytt nivå!
«Flere har ikke visst at de har potensial som skuespillere!»
Den største gleden har likevel kanskje vært å se hvordan teaterproduksjonene har forandra dynamikken i menighetslivet. Han forteller om nye vennskap som formes, økt trivsel og flere som har fått en opplevelse av sterkere tilhørighet. Produksjonene har involvert opptil 80 mennesker, og gjennom å skape noe sammen har de bidratt til et større samhold på tvers av generasjoner. Oppsetningene har gjerne 600-700 besøkende. Han utdyper:
-Dugnad kan være ganske kaotisk, og det er nok litt kulturelt betinget at man vegrer seg for å ta ansvar, derfor gjorde jeg det. Oppskriften for å få amatørskuespillere til å prestere godt på scenen er å leke i tillegg til å jobbe. Man må leke litt, og så må man jobbe litt. Det skaper trygghet og man blir kjent med hverandre. Men samtidig er jeg opptatt av å stille krav til dem. Jeg krever at skuespillerne forplikter seg og at avtaler holdes!
David Parrish har uten tvil kunstneriske ambisjoner på teatrets vegne i kirka og spurte ledelsen om ambisjonsnivået var for høgt. Han så den potensielle faren ved at det kunne skremme folk bort.
-Jeg hadde lyst til å gjøre noe mer enn å lage forestillinger der skuespillerne brukte kjøkkenhåndkler på hodet. Men svaret fra kirken var at jeg trengte ikke å være ydmyk i forhold til ambisjonsnivået. Jeg har fått tilbakemeldinger om at det er bra at jeg krever mye av dem, skuespillerne blir stolte av alt de får til!
Men suksess kommer sjelden aleine, og han understreker at produksjonene er blitt til gjennom et stort lagarbeid. Meghan Gustavsen har bidratt med regi og koreografi, og vært en viktig sparringspartner. Charlotte Fladvad har også medvirket med koreografi, mens Ida-Eline Engh har hatt ansvar for kostymer og Silje Farner-Calvert har hatt produsentansvar. Og som så ofte i amatørteaterfeltet, bidrar alle litt på kryss og tvers der det trengs.
«Jeg hadde lyst til å gjøre noe mer enn å lage forestillinger der skuespillerne brukte kjøkkenhåndklær på hodet.»
Arbeidet har skapt ringer i vannet for menigheta. Samtaler, bønn og bibelfortellinger blitt naturlig vevd inn i arbeidet, og plutselig begynner barna å leke påskespill hjemme, og ungdom opplever at menigheten er mer enn bare kjedelige taler.
Nettopp dette gjør amatørteater helt unikt – det har en egen evne til å nå langt inn i det menneskelige og relasjonelle landskapet. Han tar det også som et kompliment at folk har full tillit til hans kompetanse som regissør og teaterfaglig leder.
-Det er flott at de stoler på meg! Flere har ikke visst at de har potensial som skuespillere, og det er moro å se utviklingen deres. Det ligger ikke nødvendigvis naturlig for en amatørskuespiller å forstå at du kan ikke stå å se på neglene dine når du som tjener snakker med Kong Herodes, alt må læres., humrer han.
-Men det må være store kontraster å jobbe med disse prosjektene sammenligna med et ensemble på Nationaltheatret?
-Ja, absolutt. For det første er det ikke så ofte barn med i produksjonene på Nationaltheatret. I tillegg har profesjonelle skuespillere gjerne mange meninger om manus og er opptatt av rollene sine, og vil gjerne utforske dem. I menigheten er skuespillerne opptatt av å få klare instrukser og gjøre så godt de kan. Det er helt strålende!, avslutter han.
«Profesjonelle skuespillere har gjerne mange meninger om manus og vil gjerne utforske rollene sine.»
David Parrish brenner helt klart både for teater og for sin kristne tru, og i Oslo Misjonskirken Betlehem har disse to fått møte hverandre. Det er ekstra gledelig å se at amatørteater lever i beste velgående også utenfor de tradisjonelle rammene for amatørteaterfeltet.
Teaternytt ønsker kirka lykke til videre i arbeidet med å forene teaterliv og menighetsliv!
Alle foto fra forestillinger: Oslo Misjonskirken Betlehem
___________________________________________________________
Karianne Tørnby er etablerer, drifter og skuespiller i Bygdetruppen Teater. Ledervervene i Aurskog-Høland Kulturråd og Akershus Teaterråd har gitt henne en tydelig og klar stemme for lokalt forandret teater, amatørteatefeltet og frivillig kulturarbeid. Hun er til daglig norsklærer og lektor ved Bjørkelangen videregående skole og har lang journalistisk erfaring. Hun har en mastergrad i Peer Gynt. 