Langt inne i Vestfolds skoger ligger den lille bygda Kodal. Den har fostra flere kulturpersonligheter opp gjennom åra og en av dem er Wenche Girlando – ei dame med stor betydning for kulturlivet i hele regionen gjennom et langt liv.
Men hvordan havner ei Oslojente på landsbygda i Vestfold, og hvordan finner hun veien mot å bli en dramapedagog? Helt siden barnsbein har kulturen lokket på Wenche Girlando. Da hun kom til Kodal som barn mangla hun et publikum å spille for, og som ei løsning på situasjonen oppsøkte hun bygdas firbeinte innbyggere. Kuene i Kodal blei de første vitnene til ei viktig teaterspire, et rautende publikum var bedre enn ikke noe publikum i hele tatt. Etterhvert fikk hun også et tobeint publikum, og hun blei kulturarbeider i ulike variasjoner og størrelser i flere tiår. I dag har hun blitt en godt voksen dame, men er fortsatt aktiv på flere fronter – blant annet i Seniorteateret i Sandefjord og med nissebutikken sin.
«Jeg fant veien inn i ungdomslaget og var med på alt som foregikk der!»
Mange har fått gleden av å møte det kulturelle fyrverkeriet Wenche H. Girlando, og allerede som ungjente engasjerte hun seg i det lokale ungdomslaget – som blei en viktig kulturarena for henne. Men det var først og fremst musikken som blei inngangsporten til teater.
-Jeg fant veien inn i ungdomslaget i Kodal og var med på alt som foregikk der. Men karrieren startet med musikken for min del, jeg var flink til å synge og det åpnet noen dører for meg. I flere år turnerte jeg i Skandinavia med et band, og det var slik jeg møtte min italienske kjæreste og senere ektemann. En vakker og lun mann!
Selvom musikken blei en viktig døråpner, begynte hun allerede i tenåra å utforske dramapedagogikk, og som 15–16-åring tok hun på seg de første regioppgavene. Det var her hun skulle ta sine første skritt inn i teaterfeltet – som ufaglært og ung, men med stor entusiasme.
«Karrieren startet med musikken for min del, jeg var flink til å synge og det åpnet noen dører for meg.»
Da det aktive turnélivet med et band etterhvert starta fikk hun en travel hverdag med mye reising og teateret fikk naturlig mindre plass. Men etterhvert blei egen scenelyst metta og hun vendte tilbake til Sandefjord sammen med ektemannen sin.
Det var da dramapedagogikken slo kloa i henne på nytt. Hun søkte jobb som dramalærer i kulturskolen og etterhvert blei det også oppdrag ute i det frivillige teaterfeltet. Utdannelsen kom på plass noen år seinere, i forkant av at hun fikk jobb som dramapedagog i videregående skole.
Det er liten tvil om at at Wenche har gjort ting i sin egen rekkefølge og på sin egen måte. Men uansett om de formelle papirene har vært på plass eller ikke, har hun alltid vært opptatt av å tilpasse den pedagogiske plattforma ut i fra hvilke mennesker hun jobber med. Hun utdyper:
-Jeg har nok alltid jobbet etter prinsippene til Stanislavskij, men før jeg tok utdanning hadde jeg aldri hørt om han derre Stanislavskij, da! Men så forsto jeg raskt at han hadde noe veldig viktig å si om det som presenteres fra scenen.
Konstantin Stanislavskij (1863 – 1938) var en russisk skuespiller og teatereder, som la grunnlaget for naturlig og realistisk måte å spille på – noe som igjen brøyt med samtidas stilistiske og teatralske spillestil. Han var opptatt av at skuespill skal etterligne menneskelig adferd og følelser og at publikumet skal kjenne på at de opplever ekte liv, ikke teater. Wenche forklarer:
– Når jeg trengte noen knagger å henge ting på, leste jeg meg opp på teorien.
Improvisasjon har alltid hatt en sentral plass i teaterarbeidet hennes og vært en viktig inngang til å skape rollefigurer. Når hun har jobba med mindre barn, som skulle spille forestillinger for foreldre sine, brukte hun improvisasjon konsekvent – gjerne med utgangspunkt i et tema og noen enkle replikker. Grunnregelen hennes har vært at barna skulle få bruke fantasien sin og gjennom improvisasjonen gi dem muligheter til å uttrykke det de sjøl ønska å formidle.
Hun har også lagt stor vekt på lek i prosessen, og sørga for at det ikke har blitt for mye fokus på teori og pugging. I tillegg har hun sett verdien av hvor viktig kostymer kan være for å komme i gang med rollefigurene sine. Det kan være helt avgjørende for å få skuespillere til finne karakteren sin.
-Jeg har flere ganger nesten gitt opp å få unger til å «spille», og så får de kostymer og vipps, skjer det saker og ting! Det er helt magisk!
«Jeg virkelig elsket å jobbe med figurteater.»
Intervjuet vårt finner sted i hagen til Wenche en vakker forsommerdag, og det er en godt voksen og erfaren dramapedagog som deler av kunnskapen sin under solas mangfoldige stråler. Blomstene står i full flor, og fuglene kvitrer ivrig rundt oss. Kaffen har funnet veien ned i koppene, og sjokoladen bråner mildt i sola. Hun er allerede i gang med å planlegge vinterens nissebutikk og har akkurat fulgt Seniorteateret gjennom prosessen med Lillebjørn Nilsen-kabaret på Verdensteateret i Sandefjord.
Humøret er sprudlende og språket fargerikt og ufiltrert. Gjennom et langt liv i teatrets tjeneste har hun møtt mange mennesker og vært i teaterprosesser – alltid med et stort hjerte og en sterk vilje. Et kjennetegn i arbeidet har vært å ha tydelige forventninger til omgivelsene sine og tydelig praksis av nulltoleranse for divanykker. For henne var innsatsen alltid viktigere enn talentet.
-Jeg var nok litt heks, og krevde mye av skuespillerene. Men ingenting gledet meg mer enn meg enn å se aktører blomstre, og det har vært motivasjonen min hele veien. Jeg har alltid hatt et genuint ønske om å glede mennesker!
-Jeg har hørt rykter om at du kunne si til dem at «jeg kveler deg!»?
Hun humrer.
– Ja, det stemmer det. Det er mye italiener i meg, og jeg kunne bli kraftig provosert hvis folk hadde nykker eller dårlig innsats. Jeg var opptatt av at man skulle ta teater på alvor! Da kunne det komme noen kraftuttrykk. Men det var alltid kjærlighet i bunnen, da.
Vi humrer over kaffekoppene våre når vi snakker om den litt utradisjonelle dramapedagogikken Wenche har praktisert ved enkelte tilfeller gjennom åra. Kanskje er det nettopp denne litt uortodokse tilnærminga som har vært en nøkkel til å bevare teaterets status og relevans gjennom livet hennes? Teater er et håndverk på lik linje med andre kunstformer – og fortjener å bli tatt på alvor.
«Det er mye italiener i meg, og jeg kunne bli kraftig provosert av nykker og dårlig innsats.»
Andre utfordringer som dramapedagoger kan møte på er når drømmen om å bli filmskuespiller er sterkere enn viljen til å lære sjølve håndverket, da gjerne hos unge skuespillere. Wenche innrømmer at dette har ved enkelte anledninger vært ei utfordring – særlig i møte med ungdom som har foreldre med store ambisjoner på barnets vegne. Men barn har ulike behov i ulike teaterprosesser, og det er ikke alltid dette sammenfaller med foreldrenes ønsker.
Dette kan være et krevende landskap å navigere i som dramapedagog – og noen ganger vanskelig å gi tilbakemeldinger på. Ønsket om å bli kjendis kan stå veldig sterkt, som igjen kan bremse kunstnerisk utvikling.
-Jeg valgte ofte å være ærlig om slike ting også. Hos meg måtte du først og fremst lære håndverket., forteller hun.
Samtidig er foreldreressursen enormt viktig i det frivillige teaterfeltet og i mange teatergrupper et helt avgjørende element for aktiviteten, noe også Wenche også poengterer.
«Jeg har alltid hatt et genuint ønske om å glede andre mennesker!»
Hun mener også at teatret har plass til alle, og sammenligner det med deltagerne i TV-programmet Team Pølsa. Uansett hvilket utgangspunkt du har, teatret setter ingen grenser, men det krever tid, innsats og vilje. Når dette er på plass kan hvem som helst kan mestre det å stå på scenen. Hvis det er én ting deltakerne i Team Pølsa virkelig har vist oss, så er det at det utroligste kan bli mulig – med godt lederskap, sterk motivasjon og en solid porsjon egeninnsats.
Men for at det skal skje, må en ha dramapedagoger som både våger og har en god porsjon kondis. Wenche har aldri vært redd for å kaste seg ut i nye prosjekter, lære noe nytt eller å ta ansvar. På sine eldre dager har hun trappa ned, men er fremdeles aktiv i Seniorteateret i Sandefjord og er veldig glad i Verdensteateret som kulturarena.
Når Teaternytt spør om det er noe innen teateret som har fått en helt egen plass i hjertekammeret, svarer hun:
– Jeg virkelig elsket å jobbe med figurteater, det var en magisk sjanger. På disse prosjektene var også sønnen og mannen min med. Og selvom om mannen min var min rake motsetning på mange områder, passet han til alt mitt fyrverkeri og vi jobbet alltid veldig godt sammen. Det var en veldig fin tid., avslutter hun.
De siste kaffeskvettene er drukket opp i denne omgang. Et langt liv i kulturen betyr gjerne mange kaffekopper, og Teaternytt takker for at vi fikk muligheten til å dele et par av dem med deg.
Karianne Tørnby
