Noen forestillinger blir med deg gjennom hele livet, de blir sittende der i minnet for evig og alltid, og du vender tilbake til dem med jevne mellomrom. Andre forestillinger blir fort glømt, men kan til gjengjeld sitte igjen hos andre, fordi de spiller på andre tangenter.
Om melodien skapes i deg avhenger av mange elementer, men 2.verdenskrig berører fremdeles mange av oss djupt innvendig. Teateret er en måte for generasjonene etter å bearbeide det som skjedde, og ikke minst – for ikke å glømme vår egen historie.
«2.verdenskrig berører fremdeles mange av oss djupt innvendig.»
Ei forestilling må heller ikke være perfekt for å engasjere et publikum, og da jeg besøkte Blaker skanse i Lillestrøm kommune, for å se Romeriksspillene spille Bauta – var det nettopp dette som som slo meg.
Men forestillinga trenger heller ikke å være feilfri, fordi det er lokale krefter som forteller sin egen lokale historie til et lokalt publikum, og kontrakta mellom skuespillere og publikum etableres fra første sekund. Såra etter krigen finnes fortsatt og vi driver fremdeles å bearbeider dem. Nettopp her får spelet får sin uvurderlige verdi, den knytter fortid og nåtid sammen.
Når jeg ankommer Blaker skanse og klatrer opp i det vestvendte amfiet, får vi sola rett på nesetippen og publikum får det travelt med solkremen. De søtlige sommerduftene omfavner oss og den humlene surrer dovent rundt oss. Det ligger godt til rette for en flott teateropplevelse!
Romeriksspillene skal med denne forestillinga fortelle historia om familien Sørnes, som på ulike måter blei involvert i motstandskampen. Olaf og Rakel er søsken, de vokser opp på Blaker og har et nært forhold. De lever et helt vanlig bondeliv, slik de fleste gjorde på den tida i grensetraktene, og framtidshorisonten er lys.
«Kontrakta mellom skuespillere og publikum etableres fra første sekund.»
Når krigen gjør sitt inntog, har søskenparet nådd ungdomsåra og livet de kjenner blir snudd på huet. Familien skjuler flyktninger på gården, Rakel sykler langs svenskegrensa for å speide etter tyske patruljer, mens Olaf blir grenselos. De løper en stor risiko og konsekvensene er store hvis arbeidet blir avslørt.
Det er amatørskuespillerne som bærer sin egen lokalhistorie på skuldrene i denne forestillinga. Ungdommene spiller med hjertet utapå skjortevesten, der de skinner om kapp med sola og den berømte spillegleden ligger tjukt rundt oss i lufta i den vakre sommernatta. Dette er ei historie ensemblet vil fortelle, og de eier den med både hud og hår.
«Amatørskuespillerne bærer sin egen lokalhistorie på skuldrene i denne forestillinga.»
Forestillinga er solid historisk forankra, noe som gjør at den får en ekstra kraft i seg. Manusforfatterne har intervjua familien, lest brevvekslinga mellom søskenparet samt gravd i historiebøker og digitale arkiver. Familien gikk fra å leve vanlige liv til å leve uvanlige liv, og i ettertid har motstandsarbeidet langs grensa fått relativt beskjeden oppmerksomhet.
Det er akkurat derfor det er så viktig å fortelle den, grenselosene og alle hjelperne bidro til at nærmere 50000 flyktninger kom seg over grensa. De fikk ingen formell opplæring, men hadde lokalkunnskap om terrenget. Mange av dem var som Rakel og Olaf – helt unge. De var utsatt for harde psykiske og fysiske påkjenninger, over lange tidsrom – og mange familier måtte leve med tapene i stillhet etter at krigen var over.
Publikumet engasjeres emosjonelt av Bauta, de ler og gråter om hverandre, og jeg som publikummer blir rørt av alle rundt meg som reagerer på det som utspiller seg på scenen. Historia er ikke unik, men den er ekte og den betyr noe for det publikumet som er der.
Det er nettopp da teater fyller en viktig funksjon, når den skaper felleskap rundt historier som angår oss. Det er akkurat dette som er amatørteatrets superpower – vi står nærmest lokalsamfunnet fordi vi er en del av det.
____________________________________________
Karianne Tørnby er etablerer, drifter og skuespiller i Bygdetruppen Teater. Ledervervene i Aurskog-Høland Kulturråd og Akershus Teaterråd har gitt henne en tydelig og klar stemme for lokalt forandret teater, amatørteatefeltet og frivillig kulturarbeid. Hun er til daglig norsklærer og lektor ved Bjørkelangen videregående skole og har lang journalistisk erfaring. Hun har en mastergrad i Peer Gynt.
